AV ARNE ØGAARD
Vitenskapen om det skjulte regnes som en av fire grunnbøker i Rudolf Steines livsverk. De som ikke leser tysk, har lenge vært henvist til Johannes Hohlenbergs danske utgave. Den har et ganske tungt tilgjengelig språk, og det er derfor gledelig at vi nå har fått en ny norsk oversettelse. Den ble påbegynt av Harald Haakstad, videreført av Terje Christensen, og til slutt gjennomarbeidet av Gunnar Ihlen i samråd med Arne Møller.
Det er blitt en bok som er god å lese, men ikke dermed sagt at alt av innholdet er lett tilgjengelig. Det er heller ingen bok vi blir ferdig med etter første gangs gjennomlesning. Den inneholder en rekke temaer vi kan bearbeide gjennom resten av vårt jordiske liv. Andre deler gir derimot en klar og grundig oversikt. Dette gjelder spesielt første del av kapittelet: «Vitenskapen om det skjulte og dens egenart.» Her gir Rudolf Steiner en sammenhengende fremstilling av hva antroposofi er og hvordan vi skal forholde oss til det som han frembringer.
Antroposofi betyr kunnskap om det å være menneske, og de to kapitlene «Menneskets vesen» og «Søvn og død», gir gode innføringer i menneskelivets hemmeligheter. I den siste hoveddelen om den meditative skoleringsveien, vil mye av det innledende stoffet være noe som alle kan gripe fatt i. Den midtre hoveddelen «Verdensutviklingen og mennesket» er derimot svært utfordrende, fordi det her kun gis korte innblikk i nærmest ufattelige prosesser.
Personlig har jeg aldri kunne tro på dogmet om at verden ble til ved en enorm eksplosjon, og at det så gjennom en uendelig serie av tilfeldigheter, skulle oppstå mennesker, dyr og den vakre og harmoniske naturen som omgir oss.
Bibelens mytologiske bilder av Gud som skapte det hele i løpet av seks dager, kan selvsagt heller ikke tolkes bokstavelig. Men hvis man aner at det står en guddommelig kraft bak det hele, blir spørsmålet om hvordan det så foregikk? Det dreier seg ikke om seks dager, men umåtelige lange tidsrom som ikke kan tidfestes med våre kalendere, og der 3 x 3 englehierarkier er virksomme, som selv også er i forvandling. Det er en fordel å kjenne noe til disse høyere vesenene før en gyver løs på dette stoffet. I det minste bør en studere oversikten på side 360 og bli fortrolig med de ulike navnene som brukes i boken. De veksler mellom betegnelser fra den kristelige-gnostiske tradisjonen og det som kalles antroposofiske navn.
Det dreier seg ikke om intellektuelle forklaringer, men om bilder vi kan leve oss inn så langt vi klarer å fastholde detaljene. Det starter med en tilstand av virksomhet i ren varme. Denne går så inn i en hviletilstand før alt gjentas på nytt, men hvor lys og luft også kommer til. Nye hviletilstander, nye gjentagelser, men hele tiden forberedes det som til slutt skal bli mennesket.
I neste skritt kommer fuktigheten inn og spesielt den fysiske kroppen er nå godt forberedt til den siste tilstanden som er Jorden, og hvor mennesket og naturen manifesterer seg i det vi kaller fysisk tilstand. Grunnlaget for det som skal bli mineraler, planter og dyr skilles ut underveis. Det er ikke tilfeldig at hver minste detalj i menneskekroppen og naturen er visdomsfylt utformet.
Det siste vesenet som materialiserer seg, er mennesket. Dette stemmer med funnene til moderne vitenskap. Men det som er radikalt forskjellige i Rudolf Steiners fremstilling, er at idéen, dvs. forstadiet til mennesket, er det opprinnelige som har dannet grunnlaget for resten av naturen. For noen vil dette være en rystende og provoserende fremstilling. For meg besvarte boken (Hohlenbergs versjon) mange av spørsmålene jeg hadde under biologistudiet på Universitetet i Oslo. Ifølge Rudolf Steiner er det ingen motsetninger mellom antroposofi og naturvitenskaplige fakta. Men innenfor de naturvitenskaplige miljøene finnes det teorier og dogmer som ikke passer sammen med de åndsvitenskaplige observasjonene.
Å sammenholde naturvitenskap og antroposofi er ikke alltid like lett, men det er alltid mulig å ha flere tanker i hodet på en gang. Det vil si at en kan tenke at fra antroposofiens perspektiv ser det slik ut, og fra naturvitenskapens ser det slik ut. En dag kan kanskje motsigelsene løse seg i en høyre enhet.
Å kunne leve med ulike tanker samtidig, vil være et godt utgangspunkt for å lese denne boken. Den må i hvert fall ikke gjøres til et dogmeskrift.
Etter menneskets inntreden på jorden får vi en kort innføring i kulturutviklingen gjennom ulike kulturepoker, og mot slutten er det også flere interessante temaer.
Kaj Skagen har skrevet en informativ innledning som setter boken inn en historisk og aktuell sammenheng.
Rudolf Steiner: Vitenskapen om det skjulte. Et omriss av en oversanselig verdensanskuelse. Originalens tittel: Die Geheimwissenschaft im Umriss, 1. opplag 1910. Oversatt av Harald Haakstad, Terje Christensen og Gunner Ihlen. Innledning ved Kaj Skagen. Innbundet, 368 sider. Utgitt av Antropos Forlag 2024. Pris 390,-
Artikkelen har stått i Mennesket 2024.
Fra Kaj Skagens innledning til Vitenskapen om det skjulte:
Plasseringen av Steiner i en bred ånds- og idéhistorisk kontekst og tradisjon, innebærer på den ene side en historisering av Steiner og antroposofien, slik at han inntar sin plass ved siden av skikkelser som Platon, Paulus, Paracelsus, Swedenborg og Blavatsky, i et mystikernes panteon vi kan besøke som tilskuere og studenter. Den provokative og skapende kraften vil svinne inn til minner. Verket blir først forstått, så begravd under hjernestøvet, og sakte forvandlet til gåter ingen kan løse, som et nytt kapitel i esoterikkens historie, ved siden av oldtidens mysteriereligioner, den hermetiske visdom, rosenkorsernes symbolikk og teosofenes automatiske skrift. Men Steiner som moderne representant for en esoterisk strømning som går tilbake til de eldste tider, ja til menneskehetens barndom, åpner samtidig for en motsatt bedømmelse av hans betydning. Idet antroposofi ikke lenger er betegnelsen på en merkelig og avskyelig sekterisme for flokker av åndelig spedalske, utvides og aktualiseres retningen som manifestasjonen av en kulturell kraft som så langt fra å være utladet, har sin storhetstid ikke bare bak seg, men også foran oss. […]
I 1960- og 70-årene gikk mange i min generasjon rett til Steiners esoterikk uten å finne den merkelig, for vi var forberedt på den gjennom samtidens ungdomskultur. Samtidig overmette og utsultet av en materiell overflodskultur som ikke visste om annen livsmening enn tom plikt eller tom nytelse, oppsøkte vi verdens utkanter og undergrunner etter de tapte motiver for å leve. Blendet av opplysningens kjempelykter som sved av alle gjemmesteder, lette vi etter våre liv i modernitetens skygger og på historiens skraphauger. Vi ble vidåpne for en alternativ livs- og verdensforståelse. Vi fant mystikken i gammel litteratur og ny populærmusikk, først i form av østlig filosofi og religion i alle mulige avskygninger, og fikk nye selvfølgeligheter: åndens realitet og udødelighet, karma og reinkarnasjon, jorden som en levende organisme, livet som meningsfullt drama, menneskemøter som skrift i en løpende fortelling, den kosmiske utvikling som et bånd som vevde alt i universet sammen. For en slik livsfølelse kunne Vitenskapen om det skjulte fremstå som ordning av et velkjent kaos. […]
Steiners utviklingstanke er i tråd med mystikkens tradisjoner mer syklisk enn lineær. Han ser for seg den vitenskapelige opplysning og sekularisering som nødvendige vilkår for moderniteten, dvs. menneskets myndiggjørelse og realiseringen av det selvstendige individ. Men han mener at dette individet, idet det realiserer seg selv, må overskride sin nyerobrede individualisme for at den ikke skal bli destruktiv og dødelig. Samtidig er denne overskridelsen ikke mulig uten at den moderne og vitenskapelige verdensanskuelsen tar opp i seg det åndelige menneske- og verdensbildet vi først måtte oppgi for å bli «moderne».
Utdrag Kaj Skagens innledning i Vitenskapen om det skjulte.