Cato Schiøtz, advokat
Artikkelen har vært trykket i Nytt Norsk Tidsskrift nr 4/2020
Trond Solvang har skrevet artikkelen «Æresretten av 1945 – hva betyr det å beklage en historisk urett?» i nr. 2/2020, side 113 f.
Foranledningen til artikkelen er Den norske Forfatterforenings vedtak av 15. november 2019 der foreningen tok et kritisk oppgjør med 17 dommer avsagt av foreningens æresrett, dommer som delvis ble fulgt opp av avgjørelser i ankeinstansen, Norges Kunstnerråd.
Forfatterforeningen gikk ikke inn på de 17 enkeltdommene, men foretok et generelt oppgjør med det foreningen mente representerte grunnleggende svikt i forhold til sentrale rettssikkerhetsprinsipper. På denne bakgrunn fremsatte foreningen den beklagelse og unnskyldning som Solvang henviser til i overskriften.
Vedtaket medførte en etterfølgende debatt i to omganger. Den første debatten fant sted i månedene etter vedtaket og kulminerte i at Forfatterforeningen 24. mars 2019 nedsatte et eget utvalg – æresrettsutvalget – med professor Geir Woxholth som formann og Anine Kierulf, Jørn Øyrehagen Sunde og Guri Hjeltnes som medlemmer. Utvalget representerte således meget tung foreningsjuridisk og krigshistorisk kompetanse.
Den neste runden skjedde ettervinteren 2020 i forlengelsen av æresrettsutvalgets innstilling avgitt 9. mars 2020, og boken På æren løs av Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye, som ble utgitt umiddelbart før. Disse tre forfatterne var også sentrale i den første debattrunden.
Æresrettsutvalget er svært kritisk til æresretten. Utvalgets innstilling støtter således grunnlaget for Forfatterforeningens beklagelse og unnskyldning av 15. november 2018. Og det ikke bare støtter Forfatterforeningens vurdering: Medlemmene utdypet og forsterket kritikken.
Generelt om Solvangs artikkel
Solvangs overskrift er ikke dekkende for saksforholdene han behandler: Han drøfter flere temaer i tillegg til hva som ligger i å beklage historisk urett.
Side 113–115 i artikkelen representerer innledende bemerkninger. Så kommer på side 115–116 et avsnitt om foreningsdomstoler. På side 117–119 behandles «Æresretten – en illegitim rett»? Det er her vi finner Solvangs drøftelse av påståtte mangler ved æresretten. Først på side 119–121 får vi en nærmere gjennomgang av det spørsmålet overskriften henviser til.
Før vi går inn på enkelthetene, skal jeg nedenfor i pkt. 3 oppklare forholdet mellom Forfatterforeningen og undertegnede.
Identifikasjon mellom Forfatterforeningen og Cato Schiøtz?
I Solvangs artikkel presenteres undertegnede som «DnFs talsmann» (jf. side 112 og 117). Dette er helt misvisende. Jeg har aldri hatt noen oppdrag for foreningen, har aldri skrevet noe på oppfordring fra foreningen, har ikke forelagt den noe innlegg i forkant eller diskutert noe i etterkant.
Bakgrunnen for mitt engasjement er en generell interesse for rettssikkerhetsspørsmål. Dette har jeg fulgt opp gjennom flere år som medlem av Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg, delvis som utvalgets formann.
I forlengelsen av denne interessen skrev jeg i 2011 en kritisk artikkel om Alf Larsen og æresretten i Libra nr. 3/2011. Dette er formodentlig bakgrunnen for at jeg – som én av fem representanter – ble bedt om å sitte i panelet som 15. november 2018 diskuterte Forfatterforeningens vedtak.
Min eneste kontakt med Forfatterforeningen forut for paneldebatten var en sammenkomst hjemme hos Thorvald Steen hvor utelukkende opplegg og rollefordeling for debatten ble diskutert.
Det er derfor grunnleggende feil når Solvang identifiserer Forfatterforeningen med undertegnede. Forfatterforeningens standpunkt og mine uttalelser må vurderes uavhengig av hverandre.
Mye av det jeg har drøftet, har ikke Forfatterforeningen tatt stilling til. Dette gjelder enkelthetene i min kritikk av æresretten, ikke minst gjennomgangen og kritikken av enkeltdommene mot André Bjerke og Alf Larsen. Disse enkeltdommene har Forfatterforeningen ikke gått inn på, da foreningen har valgt å forholde seg til den generelle svikten ved æresrettens dommer uten å ta stilling til enkeltsakene.
I den grad jeg kan kritiseres, «smitter» dette ikke over på Forfatterforeningen. Når Solvang identifiserer Forfatterforeningen og undertegnede, er dette således en klar misforståelse.
Forskjellen på kritikk av prosess og av enkeltdommer
En svakhet ved Solvangs artikkel er at han ikke skiller klart mellom kritikk av prosess og overordnede prinsipper og kritikk av enkeltsaker.
Kritikk av prosessen innebærer i vår sammenheng en analyse av i hvilken grad generelle regler om rettssikkerhet ble ivaretatt. Vurderingen må baseres på hvilke krav som kan utledes av norsk foreningsrett anno 1945 – som æresrettsutvalget gir en detaljert redegjørelse for. Hverken Forfatterforeningen, æresrettsutvalget eller undertegnede foretar en strafferettslig eller forvaltningsrettslig vurdering.
Forfatterforeningen og æresrettsutvalget foretar – som nevnt – ingen individuell drøftelse av enkeltdommer, og følgelig heller ikke av hvorvidt disse dommene ville blitt kjent ugyldige hvis de – rent hypotetisk – var blitt prøvet for domstolene.
Dette innebærer at reglene om begrenset domstolsprøvning – som Solvang behandler på side 115-116 – ikke er av betydning for vurderingen av Forfatterforeningens beklagelse.
Er Forfatterforeningens generelle kritikk av æresrettens dommer berettiget? Var det grunn til å beklage?
Det grunnleggende og underliggende spørsmålet i Solvangs artikkel er hvorvidt Forfatterforeningens kritikk av æresretten er berettiget eller ikke. Æresrettsutvalget har – som nevnt – besvart dette spørsmålet bekreftende: I innstillingen av 9. mars 2020 dokumenterer utvalget vesentlige og alvorlige brudd på sentrale rettssikkerhetsprinsipper.
Dette er primært en juridisk vurdering.
Dette er også æresrettsutvalgets tilnærmelsesmåte: Utvalget kritiserer prosessen – med andre ord det samme som Forfatterforeningen gjorde. Det er klart at man kan kritisere dette uten å ta stilling til spørsmål om gyldigheten av enkeltdommene, selv om det er i stor grad de samme momenter som vil være relevante ved en eventuell individuell vurdering av dommene. Begrepet «ugyldighet» kan slik sett gi riktige assosiasjoner.
Den fundamentale problemstillingen er spørsmålet om æresrettens rettslige grunnlag. Æresrettsutvalget drøfter dette i detalj og kommer på side 10 til følgende konklusjon:
Sett i lys av hvilke konsekvenser æresrettsoppgjøret fikk, er fraværet av et rettslig grunnlag oppsiktsvekkende (min understrekning).
I sammendraget på s. 11 gis det i hele 11 underpunkter en sammenfatning av hvilke brudd utvalget konkluderer med. Utvalget foretar en grundig juridisk analyse av spørsmålet, og påviser hvorfor denne konklusjonen er berettiget.
Æresrettsutvalget diskuterer videre om det var hjemmel for æresretten til å ekskludere medlemmer. Her fastslår utvalget at det ikke eksisterte noen lov- eller vedtektsbestemmelse som ga æresretten myndighet til å ta i bruk inngripende sanksjoner som f.eks. eksklusjon. Bestemmelsene i § 6 i Forfatterforeningens vedtekter ga ikke æresretten hjemmel for eksklusjon. Dette skulle eventuelt avgjøres av helt andre organer.
Det var en gjennomgående svikt ved dommene at æresretten ikke tok konkret stilling til det som var det sentrale vilkår for reaksjon: Forutsetningen for å kunne dømme foreningsmedlemmer var at de under krigen enten hadde gjort seg uverdige til fortsatt medlemskap, eller at de med mindre god holdning hadde kunne svekket foreningens anseelse. (Min understrekning).
Dette gjorde imidlertid aldri æresretten. Jeg kjenner intet eksempel på at æresretten i noen dom knyttet sin vurdering opp mot det som var selve kriteriet og vilkåret for domfellelse. Dette er en oppsiktsvekkende svakhet.
Æresrettsutvalget drøfter grundig de foreningsrettslige regler om kontradiksjon og kravene til forsvarlig saksbehandling. Reglene for æresretten var basert på den såkalte tjenestemannsordningen. Vedtak som var hjemlet i denne anordningen, hvilte på vanlige regler om kontradiksjon og forsvarlig saksbehandling. På side 117 er Solvang åpen for at de påviste tilfeller av inhabilitet kan kritiseres, men dette ser han i praksis gjennom fingrene med.
Et sentralt spørsmål ved vurderingen av de dømte forfatterne er om de hadde opptrådt i strid med Forfatterforeningens boikottvedtak, eller på annen måte brutt det man i korthet betegner som «kulturfronten».
Når vi vurderer æresrettens dommer, ser vi at det her foreligger en grunnleggende uklarhet. Forfatterforeningen hadde et ambivalent forhold til spørsmålet om forfatterboikott, og det var delte meninger blant foreningens medlemmer. Æresretten burde derfor presisert hvilke faktum den la til grunn når det gjaldt boikottvedtakets innhold, og på hvilket tidspunkt vedtaket var en realitet.
Et annet viktig punkt er hvilke sanksjoner som stod til æresrettens disposisjon. Æresretten anså seg kompetent til å pålegge tilbakebetaling av opptjente honorarer og til å forby utgivelser av bøker i en nærmere definert tidsperiode.
Dette hadde imidlertid æresretten kort og godt ikke kompetanse til.
Solvang unnlater å drøfte dette spørsmålet, men knytter på side 118 noen kommentarer til spørsmålet om sanksjonene kunne iverksettes umiddelbart, det vil si før avgjørelsen forelå i ankeinstansen. Det er merkelig at Solvang kun tar stilling til dette bispørsmålet – og ikke det sentrale hovedspørsmålet: Om det i det hele tatt var rettslig grunnlag for disse sanksjonene.
Og uansett gir han en diskutabel begrunnelse for at de ikke-rettskraftige sanksjonene kunne iverksettes umiddelbart: Han henviser til situasjonen innen dagens norske idrettsjus. Det springende punkt i forhold til Forfatterforeningen er imidlertid om det var hjemmel i Forfatterforeningens vedtekter for dette i 1945. Å iverksette sanksjoner før avgjørelsen er endelig behandlet i anke- eller klageinstansen, krever en begrunnet hjemmel. Det fikk vi aldri fra æresretten.
Solvang diskuterer også spørsmålet om det var berettiget å kritisere æresretten for at den ga regler med tilbakevirkende kraft.
Dette er et generelt omtvistet tema, og man må som et minimum ha en bevissthet om problemstillingen – noe æresretten ikke hadde. Solvang argumenterer med at andre foreninger ga disiplinærstraff med tilbakevirkende kraft. Det forhold at også andre foreninger hadde et tilsvarende problematisk forhold til dette spørsmålet, innebærer ikke at det blir rettmessig. Et viktig spørsmål ved denne vurderingen er hvor klar Forfatterforeningen var med hensyn til innholdet av et eventuelt vedtak om boikott, og fra hvilket tidspunkt det var en realitet, jf. ovenfor.
Hvis Solvangs henvisning til andre foreningers æresretter skal ha noen betydning for vurderingen av Forfatterforeningens æresrett, må de ha gjort de samme feilene som Forfatterforeningens æresrett gjorde – noe som ikke er påvist. Og uansett: Det at andre foreninger eventuelt baserte sitt oppgjør etter krigen på prinsipper som ikke tilfredsstilte klare rettssikkerhetsnormer, gir ikke Forfatterforeningen rett til å gjøre det samme.
Æresrettsutvalget påpeker også at det var en generell mangel at æresretten ikke vurderte hensynet til ytringsfriheten i de tilfellene man dømte foreningsmedlemmer for rene ytringer.
Også i forhold til ankebehandlingen ved Norges Kunstnerråd finner vi klare feil: Det forelå for det første et personfellesskap, i strid med alminnelig habilitetsregler. For det annet mente man seg kompetent til å bringe inn nyeforhold for ankeinstansen, som førsteinstans (dvs. æresretten) ikke hadde tatt stilling til. Og som nevnt ovenfor: Det var neppe hjemmel for ikke å avvente avgjørelsen i ankeinstansen før sanksjonene ble iverksatt.
Sammenholder vi æresrettsutvalgets kritikk i 11 punkter med behandlingen av Solvangs begrensede utvalg av momenter, kan vi konstatere at Solvang utelater sentrale problemer, og at de drøftelsene han foretar, lider av svakheter.
Vi kan konkludere med at Forfatterforeningen – med tilslutning av æresrettsutvalget – har rett i sin påvisning av en sterk klanderverdig prosess med klare brudd på viktige rettssikkerhetsprinsipper.
Hva kan og bør en forening gjøre hvis det dokumenteres generelle klare brudd på rettssikkerheten i tidligere avsagte dommer? Var det grunn til å unnskylde?
Et helt annet spørsmål enn prosessen er spørsmålet om foreningens unnskyldning er på sin plass.
Dette er ikke primært et juridisk spørsmål.
Selvsagt kunne foreningen unnlatt å unnskylde. Mange vil imidlertid mene at man har en moralsk forpliktelse til å ta oppgjør med tidligere begåtte feil og de påkjenninger disse feilene medførte.
Hva gjorde så foreningen? I vedtaket av 15. november beklaget foreningen:
… den urett 17 forfattere ble utsatt for gjennom avgjørelser der det ble handla ut fra følelser, uriktige opplysninger og direkte feil.
… Forfatterforeningen gjorde urett, både i den tvilsomme prosessen som Forfatterforeningen bega seg inn på ved å opprette æresretten og ved å ta avgjørelser basert på feilaktige opplysninger.
Æresrettsutvalget bekrefter at denne vurderingen var riktig.
Hva refererer unnskyldningen seg til? I et etterfølgende vedtak fra styret heter det:
Unnskyldningen retter seg ikke mot hva disse 17 forfatterne hadde sagt eller gjort. Unnskyldningen retter seg mot det faktum at Den norske Forfatterforening ved sin private Æresrett, dels på sviktende fakta-grunnlag uten tilstrekkelig hjemmel for sitt vedtak, med klare mangler på kontradiksjon og med en saksbehandling som på ingen måte tilfredsstilte selv datidens fundamentale krav til habilitet, satte seg til doms over 17 forfattere på en måte som setter alle rettssikkerhetsprinsipper til side.
Det kan da umulig være galt å unnskylde virkningen av denne illegitime prosess?
I forlengelsen av dette er det viktig å understreke hva Forfatterforeningen ikke gjorde:
Forfatterforeningen opphevet ikke dommene, den annullerte ikke dommene, og den kjente heller ikke dommene ugyldige. Det er derfor misvisende når Solvang på side 119 skriver at Forfatterforeningen karakteriserte prosessene som «ugyldige». Meg bekjent har ikke Forfatterforeningen benyttet denne terminologien. Forfatterforeningen har kun kritisert og beklaget de klare sviktene i prosessen og den uriktige saksbehandling som dommene hvilte.
Spørsmålet om ugyldighet kommer jeg tilbake til nedenfor i pkt. 8.
Som nevnt trekker Solvang på side 115–116 inn spørsmålet om i hvilken grad foreningsavgjørelser kan overprøves av domstolene. Det er umulig å se at dette har noen betydning for vurderingen av Forfatterforeningens vedtak. Reglene om begrenset domstolsprøvning av foreningsavgjørelser representerer ingen begrensninger av foreningers rett til revurdering av tidligere avgjørelser, inklusive beklagelser og unnskyldninger. Vedtaket av 15. november 2018 ligger innenfor det styret hadde myndighet til – det gjelder både selve vurderingen av feilene som ble begått, og konsekvensene styret trakk i form at beklagelse og unnskyldning.
I 1945 var det et solid grunnlag for domstolsprøvelse av foreningsvedtak, jf. æresrettsutvalgets innstilling s. 70-73. Det blir da merkelig at Solvang på s. 116 trekker fram en dom fra Oslo byrett fra 1953 for å illustrere rettsstillingen. Å bruke byrettsdommer som illustreringsmateriale og å referere til 1953 når det riktige grunnlaget er prøvelsesretten 1945, er faglig sett svakt.
Nærmere om tolkning og konsekvenser av vedtaket
Styrets vedtak må tolkes. Hva er innholdet av vedtaket, og hvilke virkninger og hvilken rekkevidde har det?
Innholdsmessig representerer altså vedtaket et oppgjør med en prosess som ikke tilfredsstilte kravene til å ivareta medlemmenes rettssikkerhet.
I Forfatterforeningens beklagelse og unnskyldning ligger det at det ikke var grunnlag for den stigmatisering som de dømte i denne forbindelse ble utsatt for.
Forfatterforeningen tok et generelt oppgjør med æresretten og de vesentlige generelle mangler ved dommene. Når det foreligger meget klare generelle svakheter, svikter grunnlaget for avgjørelsene: Når grunnmuren svikter, kollapser bygget.
Et annet spørsmål er spørsmålet om hvilken rekkevidde unnskyldningen eller beklagelsen har.
Beklagelsen får bare betydning for det æresretten hadde til behandling og tok stilling til. Beklagelsen sier selvsagt ingenting om hva resultatet ville blitt dersom æresretten hadde hatt et legitimt rettslig grunnlag, hadde foretatt en riktig saksbehandling, og hadde lagt en riktig lovanvendelse og bevisvurdering til grunn.
Utfallet av en slik vurdering kan det være delte meninger om, men denne hypotetiske vurderingen ble ikke foretatt av foreningen. Undertegnede har imidlertid vurdert to enkeltdommer (dommene mot André Bjerke og Alf Larsen), i Libra nr. 2/2020. Jeg har påvist at disse dommene er beheftet med en rekke feil både når det gjelder lovanvendelse, saksbehandling og bevisvurdering.
Har Forfatterforeningens vedtak betydning for andre forhold? Det har det selvfølgelig ikke: Beklagelsen eller unnskyldningen er kun knyttet til det som var temaet for æresretten – ikke til forhold som lå utenfor det retten tok stilling til. Dette er jo helt selvsagt. Det er ingen som i fullt alvor kan mene at en beklagelse eller unnskyldning også omfatter forhold som ikke ble vurdert.
En annen feil som er blitt gjort, er at det trekkes inn andre og utenforliggende forhold. Enkelte forfattere skal i tillegg til det æresretten behandlet, angivelig ha gjort så mye annet galt at det må inkluderes i vurderingen.
Resonnementet er selsomt: Man mener åpenbart at en kritikk av manglende ivaretakelse av sentrale rettssikkerhetsprinsipper kan imøtegås eller avvises ved at det utenfor dommen finnes andre kritikkverdige forhold. Dersom slike forhold foreligger, må de imidlertid selvfølgelig forfølges som en separat sak – ikke som momenter som skal «redde» en uriktig dom.
Et eksempel: Det har vært påpekt at Alf Larsen var antisemitt: Dette spiller imidlertid ingen rolle for vurderingen av æresrettens dom: Alf Larsens forhold til jøder gjør uansett ikke dommen riktig.
Det er for øvrig grunn til å minne om at Alf Larsen ikke var noen offentlig antisemitt hverken før eller under 2. verdenskrig. Dette innrømmes også av Larsen-kritikeren Jan-Erik Ebbestad Hansen, som gjennom en nidtid undersøkelse av alt Larsen har sagt og skrevet før og under krigen, bare finner ett utsagn fra Janus i 1935-årgangen, som han til overmål tolker i verste mening.
Undertegnede (ikke Forfatterforeningen) har brukt ordet «rehabilitering». Når noe beklages og unnskyldes ligger det også et element av rehabilitering i dette. Men igjen: Denne har bare samme rekkevidde som beklagelsen og unnskyldningen – og er begrenset til en oppreisning eller rehabilitering i forhold til det som æresretten hadde til vurdering, og den stigmatisering som var følgene.
Spørsmålet om ugyldighet
Solvang har et avsnitt på side 119 med tittelen «Virkning av ‘ugyldighet’». I dette avsnittet trekker han parallellen til spørsmål om rettskraft og gjenåpning og anfører at Forfatterforeningen synes å mene at ugyldighet – for samtlige 17 dommer – er på plass fordi ugyldighet angivelig inntrer ved brudd på generelle rettssikkerhetsregler. Dette er «rettslig fri frihåndstegning».
Forfatterforeningen har imidlertid ikke brukt karakteristikken «ugyldig» – slik Solvang påstår.
Og æresrettsutvalget sterke kritikk av manglende overholdelse av sentrale rettssikkerhetsprinsipper er – som nevnt – ikke avhengig av ugyldighet av enkeltdommer, noe som i all tydelighet fremgår av utvalgets innstilling.
En riktigere problemstilling kunne vært: «Virkningen av brudd på sentrale prinsipper om rettssikkerhet, manglende hjemler og kritikkverdig prosess».
Virkningen av dette er etter foreningens mening beklagelse og unnskyldning – uavhengig av rettslig ugyldighet: Hvorfor var ikke dette betimelig – her som eller i samfunnet – når det konstateres at urett er begått?
En illegitim prosess basert på grove generelle svikt kan også medføre at enkeltdommer blir uriktige – elementene i disse vurderingene kan som nevnt ovenfor, være delvis sammenfallende. Men den siste vurderingen gikk altså ikke Forfatterforeningen inn på.
Skal vi diskutere eventuell ugyldighet, må dette knyttes til en særskilt vurdering av den enkelte dom – som Forfatterforeningen bevisst ikke har foretatt.
Men vi andre kan jo i dag – i ettertid – diskutere hva utfallet ville blitt, hvis dommene hadde vært prøvet.
Dommene kan teoretisk prøves på to måter: Hva ville skjedd ved en ny administrativ prøvelse, for eksempel ved ytterligere en klageinstans? Vi kan da hypotetisk vurdere hvilket utfall en slik fornyet administrativ behandling ville fått.
For å ta et eksempel – dommen mot Alf Larsen. De klare feilene som ble begått mot Alf Larsen, ville ved en riktig ny administrativ behandling blitt rettet opp og resultert i frifinnelse.
Tenker vi oss alternativt – og fortsatt rent hypotetisk – at dommen over Larsen var brakt inn for domstolene, oppstår både spørsmålet om domstolenes kompetanse og deres realitetsvurdering.
Dommen mot Alf Larsen lider av så klare svakheter med hensyn til lovanvendelse og saksbehandling at domstolene ville ha prøvet en rekke sider ved dommen. I Libra nr. 2/2020 finner man den nærmere argumentasjon for dette.
Men dette er altså min hypotetiske vurdering av spørsmålet om gyldighet i ettertid. Forfatterforeningen har som påpekt flere ganger, ikke gått inn på en vurdering av enkeltdommene.
Konklusjon
La oss oppsummere:
Solvang foretar en uriktig identifikasjon mellom Forfatterforeningen og undertegnede.
Solvang skulle skilt klarere mellom kritikk av en mangelfull og sviktende prosess på den ene side og – på den annen side – vurderingen av enkeltdommer, inklusive spørsmålet om ugyldighet.
Hans redegjørelse for feilene i æresrettens dom på side 117–119 fremstår på bakgrunn av æresrettsutvalgets innstilling som mangelfull og uriktig.
Begrensningene i en eventuell domstolsprøving av foreningsvedtak er irrelevant for vurderingen av Forfatterforeningens vedtak.
Forfatterforeningen tok ikke stilling til «ugyldighet» av enkeltdommene. Men det trenges heller ikke for å ta et generelt oppgjør med prosessen og – i forlengelsen av dette – fremsette en betimelig unnskyldning.
Basert på de feil ved æresretten som kan konstateres, fremstår Forfatterforeningens beklagelse og unnskyldning som en adekvat reaksjon.
Betydningen av beklagelsen og unnskyldningen er ikke ugyldighet, men at den stigmatiserende virkning som fulgte av dommene, helt eller i det vesentlige bortfaller.