AV NINA MARIA BRUN
Sun Rise er et amerikansk arbeidsprosjekt om barn med autisme. Der skildres det blant annet noe som er typisk og det vanligste med å ha autisme, som er sterk intoleranse mot lyd og lys. Og utagering. Noe fint de skriver om, er at medarbeidere – «sunne», diagnosefrie mennesker – må ikke gå rundt å ville fjerne uønsket adferd hos autister. Da blir alt vanskeligere hvis autistene skulle gå rundt å være redde og på anken hele tiden for å komme til å være uheldig med sin adferd og språkbruk. La dem få være seg selv! Aksepter og respekter autistene slik de er! Og benytt andre metoder for å nå inn i autistenes ensomme verden. Ellers vil vi bare komme til å oppføre oss enda mer unaturlige.
Skamfølelsen over å være annerledes, å bli stemplet som noe udugelig, at de for eksempel ikke kan gifte seg og få barn. De føler seg skamfull over sin annerledeshet, og det å være ufrivillig i utakt med livet. De har sine helt egne gleder og interesser, samt sosialskrekk, unngår blikk-kontakt og liker ikke å se andre inn i øynene eller ansiktet. Men ser skamfullt ned i bakken. Å møte sterke mennesker og deres blikk kan gjøre dem så redde at de begynner å gråte! Det er for flaut. Men Sun Rise er med på å styrke disse menneskenes trygghet og sosiale sikkerhet og selvbilde / selvfølelse.
Sun Rise-prosjektet kan foregå hvor som helst i verden, ikke bare i Amerika men over Europa og. Det er en god, internasjonal bevegelse.
IRRITERTE REAKSJONER
Den nesten kroniske skamfullheten mange med autisme går og bærer på, som en utfordrende byrde, skammen over annerledesheten, begrensetheten, og det at de virker irriterende og trettende på sine kjære omgivelser / medmennesker, er smertefullt nok i seg selv. Det å være ufrivillig i utakt med livet, samt alle misforståelsene, alt som kommer feil ut, ja, alt som autistene ikke greier å ha kontroll over. Når vi skjemmer oss ut og skriker hvis ikke vi får mat og søvn / hvile i tide! Angsten for krasse og irriterte reaksjoner! Det trengs ikke disse krasse, spydige og flabbete reaksjonene!
Jeg prøver i alle fall å omforme det verste med autismen. Men likeså lite som man kan få katter til å oppføre seg som fisker, like så lite kan «normale» (hvem er normal? Vi er alle unike, ikke to er like! Ikke en gang eneggede tvillinger!) forvente at autister skal oppføre seg som DEM. VI har en vidt forskjellig og annen medfødt natur enn de «normale» som kan være lærere, eurytmister, leger, osv. Selv om vi alle snakker og forstår norsk, så er vår natur / adferd og språk som gresk for de normale og omvendt (vice versa). Det sliter på oss med autisme at andre synes vi er så ensidige, begrensede og irriterende! Det gir oss dårlig selvbilde, utrygghet, skamfullhet som blir til STRESS! Og utagerende, uønsket oppførsel! Så å oppdra, flikke på og dressere oss med autisme, virker trettende og slitsomt og flaut og utrygghetsskapende for oss!
KAN IKKE DRESSERES
De fleste kan ikke dressere oss noe mer enn de kan dressere katter, fisker eller veps. La oss ha lov til å være oss selv, uansett hvor irriterende vi er, for gjør dere oss utrygge ved ikke å la oss få lov til å ha denne uønskede adferden, gjør dere bare vondt verre, for da blir vi bare enda mer usikre og bekymrede, og så til slutt sprekker vi, for det blir stressfullt for oss med andres intoleranse og mangel på aksept og respekt overfor vår autistiske natur, vårt vesen. La oss mest mulig få bli i det som er trygt og naturlig for oss, så vil det ikke eskalere men forvandle seg den riktige veien, nemlig at vi blir roligere, sikrere, mer sosiale og lettere å omgås og leve sammen med. For jeg i alle fall sliter og gjør mitt beste. Men da kan ingen forlange at jeg skal gjøre det enda bedre, være enda flinkere, mer tålmodig, høflig og sosial! Jeg kan kun gjøre mitt aller, aller beste!
NORMALISERING OG SOSIALITET
Derfor er jeg mye sliten og har mindre å gå på i denne overgangen til normalisering og sosialitet. Dette mitt indre slit og arbeide kan kreve minst like meget som å for eksempel være lærer, professor, lege, eurytmist, operasanger osv. bare det at det har mye lavere status og er irriterende, der det å være lærer er mer populært og anerkjent, og å være professorer gir større selvtillit enn autismen gir meg. Derfor er disse tittelstatusene mer et lystbetonet slit, slit som gir glede og kraft. Selv det kan være krevende og bekymringsfullt. Men det er mer toneangivende og anerkjent, hederverdig og respektert og gir bedre og tryggere status, enn å slite med autisme. Prøv å forstå! Jeg vet at mange av de friske også gjør sitt beste!
INNBRUDDSTYV
På grunn av sin følelse av mangelfullhet, stiller autisten ofte spørsmål om kreti og pleti – som i en konkurranse eller rivalspørsmål. Ikke av interesse for dem de spør, men kun til egen vinning, for å forsikre seg om at de ikke er bedre enn en selv. Ofte i forbindelse med forelskelse og erotikk eller sorg. Slik kan vi ufrivillig bli en innbruddstyv i andre menneskers privatliv og biografi. Det som for autisten oppleves som, jeg vil kalle det «fasadelykke» hos den andre, det virker «truende» på autisten. Nettopp den som har opplevd en skilsmisse, dødsfall, trenger trøstende spørsmål, ikke denne likegyldigheten overfor denne sin sorg, av et menneske som bare spør til egen vinning! Dette var det ene av det som er viktig å nevne om autismen, et av de to ting ved autisme som virker mest frastøtende.
HØY LIVSFEBER!
Det andre som virker frastøtende og irriterende med autistiske mennesker er: Autisten er ute og reiser enten i inn- eller utland, alene eller sammen med noen, opplever noe veldig forstyrrende, eller får ikke mat og søvn i tide, eller blir misunnelige på noen, ja, i alle fall får han/hun ett eller flere hysteriske utbrudd på reisen, så hele reisen blir en total fiasko! Livsfeberen, hysteriet og utbruddene til autistene (i ethvert fall hos meg) kommer av feberskapende forventning, spenning eller stor skuffelse, friværenhet frimodig? og uspiselig, skamvekkende oppførsel og utagering. Og så flaut for de rundt en! Enten det er de som er med det autistiske mennesket, eller «tilfeldige» mennesker som dukker opp rundt den hysteriske autisten! Reisesettingen blir helt feil! Den beste grunnen til at ikke jeg reiser noe sted! Ingen reiser noe sted med høy feber; og i hvert fall ikke med høy livsfeber! Best å holde seg i ro hjemme!
HANG-UPS
En ting til som er frastøtende og flaut med autisme er: At det som er viktig og vesentlig for «de sunne», deres behov og andre ting mennesker med autisme burde sett, går autistene hus forbi, samtidig som de lett blir hysterisk forstyrret av uvesentligheter, som de hører og ser, «hang-ups», som går «de sunne» hus forbi, og som de synes autistene ikke skulle henge seg så irriterende opp i! Sånt er nifst og smertefullt nok for oss med autisme, om vi ikke skal få slike hissige og krasse reaksjoner i tillegg som bare gjør oss enda mer skamfulle og frustrerte!
Å FORVANDLE NOE
Men med foredragene som jeg har fått holde på Steinerhøyskolen på Berle, samt den psykiatriske hjelpen og støtten jeg har fått i vår, men også egen innsats med å utvikle meg, metamorfosere autismen, så forvandles noe den riktige veien!
Nina Maria Brun bor på Solborg og skriver for bladet LandsByLiv.
Artikkelen har stått i Mennesket 2019