Sommerportrett av forfatteren Niels Christian Geelmuyden
AV OLA HENNINGSEN OG DAG BLAKKISRUD
Alle vet hvem Niels Christian Geelmuyden er. Ikke fordi han er på forsiden av «Se og Hør» til stadighet eller øverst på bestselgerlistene, men fordi han er en stemme som sier noe annet enn det vi er vant til å høre. I bøkene Sannheten på bordet og Sannheten i glasset for eksempel. Han er en stemme som minner oss på ting vi helst vil glemme eller overse. Han er som en slags nasjonal samvittighet. Derfor selges ikke Niles Christians bok Pillebefinnende i paller, og bøkene hans blir sjelden omtalt i riksmedia. For det blir som med samvittigheten, den gnager som små sandkorn i skoene på storsamfunnets selvgode føtter, mens vi traver rundt i livene våre og prøver å ikke legge merke til at vannblemmene vokser.
Niels Christian har gjort 600 intervjuer. Han har vist oss maktens ansikt og avmaktens storhet. Han har synliggjort regjerende dumhet og vist oss hvordan en korrupt tankeverden fungerer. Det er greit. Men de siste årene har Niels åpnet dørene til nasjonens spiskammers og medisinskap. Der ser det ikke bra ut! Det gjør det heller ikke i testiklene våre. De er like utsatt for miljøskader av et sykdomsfremkallende levesett som resten av kroppen vår. Les Spermageddon, så får du se.
Noen synes kanskje Niels Christian Geelmuyden har noe til felles med sin forgjenger som Tjømes dikterhøvding – selveste Alf Larsen på Rød Herregård. Han ble kalt for «Tjømekjeften» og kjeftet nok litt på de fleste. Men de av oss har vært så heldige å få møte Niels Christian, er nok stort sett enige om at han er uendelig snill og forsøker å forstå alt og alle. Det – i kombinasjonen med en enestående språksans – gjør ham til en språkets mester. Og for noen av oss – en slags mesternes mester.
BORTOVER HER OG INNOVER DER
Men å finne frem på Tjøme, er litt som å lete etter veien til «Snikker Ændersen» på julaften. Det blir litt innover her og bortover der. Etter hvert forstår vi ikke helt hvor vi er, selv om jeg egentlig er litt kjent her ute, og Olas familie har hytte på Kjøpmannskjær.
Det ender med at vi spør en dame: – Vet du hvor Aksels vei er hen, sier Ola.
– Nei, … den har jeg ikke hørt om, svarer hun.
– Hvem skal dere til?
– Niels Christian Geelmuyden, sier jeg.
– Ja, da vet jeg godt hvor det er, sier hun. – Det er et lilla, litt rart hus. Du ser det rett oppi veien der.
Det stemmer. Vi får øye på huset, men det er ikke rart. Det er et fantastisk fint hus. Kanskje ett av de finest vi har sett. Niels står ute og vinker da vi ankommer. Fruen også. – Om vi vil ha kaffe? – Ja, gjerne. – Og gulrotkake? – Absolutt!
Ola og jeg vet at herr og fru Geelmuyden er steinerskoleforeldre. Så vi begynner samtalen litt forsiktig med Steinerskolen som tema. Hvorfor har ekteparet Geelmuyden valgte Steinerskolen for sine barn?
– Det var ikke noe vanskelig valg, forteller Niels. Hverken min kone eller jeg kunne huske ett eneste begeistret øyeblikk fra vår egen skole. Derfor valgte vi Steinerskolen!
Vi tar plass rundt et mektig steinbord under et vakkert tre. Ikke et steinerbord, selv om det er et «steinerhjem» vi befinner oss i, men altså et bord av stein. Niels Christan setter frem kaffekopper og vannglass. Og et kakefat i Marrakech-keramikk. Ola og jeg ser oss rundt i den prektige hagen med store øyne. Kanskje park er et bedre ord. Det er vide plener og stolte trær. Og andedam med båt og nøkkeroser.
SPRÅKSNAKK OG INSPIRASJON
– Har du et favorittord, sier Niels til Ola. Ola må tenke seg litt om, for han hadde nok tenkt å være den som stilte spørsmål, og ikke den som må svare. – Ja, for du skjønner, sier Niels, – at jeg var nettopp på radioen før dere kom, som hovedgjest i «Språksnakk». Og da spurte de meg om det, – altså – om jeg har et favorittord? Det var litt vanskelig å svare på, for jeg har så mange favorittord. Så jeg sa: Kolibri. Mest fordi det er et fint ord, men også fordi kolibri er en fantastisk fugl. Jeg har en bok om fuglenes vidunderlige verden, og kolibrien er den beste flyveren av alle fugler, den kan også stå stille i luften og fly bakover. Og den veier bare to gram! Jeg synes også «fornemmelse» er et fint ord. Fornemmelsen er en kraft som finnes i alle mennesker. Fornemmelse kan også være et spørsmål som ligger i luften; om hva du skal skrive – eller hva du skal si.
– Inspirasjon, sier Ola. – Hvor får du inspirasjonen fra?
Niels ser ut i luften før han svarer. – En gang intervjuet jeg Sputnik. Altså sangeren Knut Storbukås fra Drangedal. Han sa: «Inspirasjon får jeg bare ett sted og det er i garasjen.» Men for egen del så hører jeg på musikk. Og jeg får inspirasjon når jeg leser og snakker med folk. Jeg bryr meg ikke så mye om natur og utsikt og sånt – eller padling for den sakens skyld. Som jeg holder en del på med.
STARSTRUCK
– Hvordan har du opplevd det å møte så mange
kjente personligheter? Og hvem husker du best?
– Jeg var litt «starstruck», som det heter på amerikansk, til å begynne med. Det som hjalp meg, var å lese om og studere intervjuobjektene mine på forhånd. Jeg la vekt på ikke å møte dem uforberedt. Det er vanskelig å si noe om hva eller hvem som var viktigst. Jeg har gjort mange hundre portrettintervjuer. Cirka halvparten av dem handler om mektige folk. Ministre. Sjefer. Sånne som bestemmer. Stortingsrepresentanter og direktører. Men maktpersonene gjorde ikke så mye inntrykk på meg. Jeg tror det var fordi de mer ble figurer enn mennesker. De som gjorde mest inntrykk, var de avmektige. Og kunstnerne. De som har skapt noe selv. Særlig malere. Jeg fikk en spesiell kontakt med dem. Pushwagner. Widerberg. Det var sterke møter.
Hvorfor jeg er så glad i malere? Kanskje er jeg mer maler enn journalist? Kanskje jeg maler med ord. Jeg husker så godt Inger Sitter. Og Kjell Nupen. «Du blir vel med på en fisketur,» sa Kjell Nupen da jeg hadde intervjuet ham. Og dumme meg takket nei.
«Nei, jeg må hjem,» sa jeg. Tenk på hva jeg gikk glipp av. En fisketur med Kjell Nupen. Man må lære seg å rydde plass og være impulsiv.
Det er mange av dem jeg har intervjuet som har gjort inntrykk på meg. Noen av dem tenker jeg på ofte og bærer med meg videre. I hjertet og hjernen. Børre Knudsen for eksempel. Han var nok en av Norges mest forhatte mennesker den gangen. Og jeg ville skrive om ham fordi jeg synes han var den største prestetullingen jeg hadde hørt om. Men da vi møttes, fikk jeg et helt annet inntrykk. Han ville ikke plage noen, men bare vise hvordan verden så ut for ham. Noe av det fineste med å intervjue, er at du kan få oppleve steder og mennesker som er helt annerledes enn hva du hadde trodd.
VEL BUDD ER HALVT SNUDD
Intervjuer må forberedes grundig. Det vet vi allerede, og Ola har forberedt spørsmålene. Vi vet ganske mye om Niels før vi kommer. Jeg vet for eksempel at han ranet apoteket på Lysaker for LSD som 15-åring – iført sin bestefars fektemaske. Det endte heldigvis godt. Ola har også funnet ut at Niels har vært kanonkommandør!
– Ja, det er sant, sier Niels. – Jeg var kanonkommandør. Broren min også. Vi begynte på marinens rekruttskole, og vi kunne valgt å være vanlige gaster på en båt. Men broren min sa at det var lurere å ta befalsskole. Da får vi finere uniformer og vi får også lønn, sa han. Jeg satset på at storebror hadde rett, da som ellers, – så vi tok befalsskolen på Oscarsborg. Der ble jeg bitt av en huggorm forresten, det kjentes ut som å bli stukket med en gaffel. Jaja, – det var jo ikke slik at man ble kanonkommandør med det samme, selv om det var den korteste og dårligste befalsskolen i hele landet. Vi hadde bare bitte små kanoner – 20 millimeter, og med dem skulle vi skyte ned fly. Den gangen var det jo ikke krig, heldigvis. Jeg formante alle om at vi måtte ha hørselvern. Så glemte jeg det selv. Det ødela hørselen min for alltid.
Jeg likte meg ikke i militæret. Men jeg blir påvirket av konkurranse. Jeg gråter når Marit Bjørgen vinner, sier Niels.
Jeg forsøker å undertrykke en latter, men Ola forstår hva Niels mener. Ola gråter også litt når det er store idrettsprestasjoner. I Olas tilfelle handler det om fotballaget Tottenham.
– Hvorfor ble du tilhenger av Tottenham, spør Niels. Ola forklarer at det går litt i arv. – Broren min var opptatt av Tottenham og da var det lett for meg også å gå inn i det.
– Ja, det er ting som er viktigere enn fotball, sier Ola.
Niels nikker og sier seg enig. – Jeg utga min første bok som 27-åring, forteller han videre. Men forlaget gikk konkurs en måned etter utgivelsen. Ikke på grunn av min bok, altså. Også har jeg mest vært opptatt av den andre versjonen, sier Niels Christian. – Hvordan det ser ut «bakenfor» det vi ser. For det er alltid flere sannheter, og jeg forsøker å finne det som ikke kommer frem. Jeg tenker at noen sannheter er objektive. Som at det er skadelig å spise giftig mat, og det er forferdelig at dyr blir mishandlet.
KUNSTEN Å VÆRE DIREKTE
– Har du vært redd for å tråkke på noen, siden du er så direkte, spør Ola.
– Jeg ser jo så snill ut. Hvis jeg hadde sett slem ut, hadde det nok vært verre, sier Niels. – Men det er morsomt med direkte spørsmål. «Hvordan gikk det til at du ble en sånn sur og trettekjær gammel gampejævel,» sa jeg til en kjent professor i juss. Jeg kommer fra en familie som har lært å leve med brysomme spørsmål. Min mor kunne si at jeg så ut som et «lass med huggen ved». Eller hun lurte på om jeg var «riktig navla». Mor stilte også de merkeligste spørsmål.
Men nå må dere ikke glemme vann og gulrotkaker da. Vil dere ha mer kaffe?
Så fortsetter Niels: – Svaret på spørsmålet ditt er nok egentlig at jeg både gledet og gruet meg til å stille utfordrende spørsmål. Engang spurte jeg Tormod Hermansen, da han var administrerende direktør i Telenor: «Hvorfor har du valgt å ha denne mistrøstige hengebarten midt i ansiktet?» Tormod Hermansen svarte at det var for å redusere de sosiale forventningene. Men før jeg skulle intervjue ham, måtte jeg vente på forværelset. Det var litt som å være hos tannlegen, og jeg begynte å se nærmere på plantene i vinduskarmen og syntes de lignet cannabis-planter. Så da Tormod Hermansen endelig kom ut av kontoret sitt sammen med sekretæren, sa jeg: «Hvorfor dyrker dere cannabis?» «Jo,» svarte han, «det er fordi forværelsedamene trenger stimulanser utover det jeg kan tilføre.» Hahahahah.
Da skjønte jeg at det kom til å bli et godt intervju. Mannen hadde jo humor! Det betyr at det er en egen frekvens. Humorfrekvensen. Der må man ikke bomme. Carl I. Hagen har for eksempel ikke min type humor.
Men etter hvert er jeg blitt mindre glad i å være «ond». Det var morsommere før. Det beste er i grunnen å være både snill og slem. Det skjønte jeg da jeg begynte å kjenne en varme i hjertet for personer som jeg i utgangspunktet mislikte.
– Der var det jo noe viktig som kom frem, sier Ola. – Ingen er vel født slem og ond.
FORELSKELSE
– Er ikke sølvpilen fin? Niels peker på det vakre treet i utkanten av hagen. – Jeg håper jo stadig at «Månestråle» dukker opp der borte. Men det skjer vel ikke. Månestråle er en tegneserie-figur som har blåsvart hår og indiansk kjole. Alle guttene var forelsket i Månestråle da jeg var ung. Forelskelse er forresten en slags galskap. Den første gangen jeg var forelsket visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre med det, så jeg gikk bort og tok på sykkelen hennes mens ingen så det. Mange år senere skulle jeg intervjues av Vetle Lid Larsssen. Det var litt snobbete omgivelser, så vi skulle ta en kaffe sammen på forhånd for å snakke litt. Der møtte jeg plutselig henne med sykkelen. Hun jeg hadde vært forelsket i. Min første store kjærlighet. Hun het Nina! Noen ganger er livet litt rart.
RÅD OG PANDEMI
– Har du noen råd til unge forfattere, spør Ola.
– Ja, jeg har det – egentlig har jeg ti hovedpunkter. Jeg skriver om disse i Skrivekunstens hemmeligheter – lær å skrive levende. Et viktig råd er: Tenk musikk! Hør om det klinger. Test ut lyden. Du kan ta det opp på telefon. Husk også at det skal være et refreng. Kanskje tre ganger? Gjentagelser. Og sørg for å gjøre noen skifter, slik at det blir rytme. Hjertet må også være med. Det må fenge og flyte. Og pumpe energien rundt i teksten.
Et annet punkt er å huske at det er fremmede som skal lese det du skriver. Du må tenke på hva disse skal oppleve. Derfor må du utstyre teksten med nese og munn. Da blir det smak. Og lukt. Det er alltid lurt. Og så kan det være lurt å være personlig, ja, bruke seg selv. Det kan være skummelt. Men det er alltid lurt.
– Pandemi sier Ola. – Hva har du brukt den på?
– Forfattere er jo alltid hjemme likevel, svarer Niels. – Jeg skal jo ikke på noe kontor. Men det som påvirket meg, var at alle foredragene mine ble kansellert. De er hovedinntekten min. Så den inntekten mistet jeg. Men jeg fikk støtte. Så jeg har ikke så mye å klage for.
Men jeg synes det er skummelt å se hvor autoritetstro nordmenn har vært. Jeg har forsøkt å være en motstemme, også på sosiale medier. Og derfor har jeg fått mange hatmeldinger. Jeg savner flere perspektiv. Vi vet jo at industrielt dyrehold skaper pandemier, og at plantespisere har mye mindre risiko for å utvikle alvorlig sykdom. Men i offentligheten virker det som det bare finnes én sannhet.
– Det siste spørsmålet: Hvis du kunne drukket kaffe med hvem som helst, hvem ville du valgt?
– Sigrid Undset. Definitivt. Jeg kunne for eksempel møtt Sigrid Undset på perrongen på en jernbanestasjon en gang på 1940-tallet. Vi kunne gått inn på en kafé og snakket sammen. Nå intervjuer jeg bare døde mennesker. Jeg skal samle intervjuene i en bok. Den skal hete «De dødes kjerne».
– Det går noen sauer rundt på eiendommen her – det er ekte færderfår, sier Niels. – Skal vi gå og se på dem nå?
Dag Blakkisrud bor i Oslo og Ola Henningsen på Vidaråsen Landsby, begge er frilans reportere for Tøyen Tekstverksted AS.