AV ELIZABETH WIRSCHING
Henrik Ibsens sønn, Sigurd Ibsen, var opptatt og inspirert av Steiners tregreningsideer. Dette fremkommer klart i hans bok Politikens motsætninger fra 1925. Tregreningsimpulsen feirer i år 100 års jubileum.
Sigurd Ibsen (1859-1930) var en aktiv politiker, allsidig og svært opptatt av kulturlivet. Han så farene for at politikerne fjernet seg fra menneskenes dagligliv og behov. I boken skrev han: «Men om magt er politikens egentlige element, er der dog en uutryddelig følelse av, at den ikke bestandig er dens rette element. Der lever en forestilling om at tingenes orden av høiere art, som magtforholdene må stemme med, skal de anses for forsvarlige. Hva er det nu, som fremkalder denne forestilling? Det er ikke erindringen om en guldlader, om et tapt paradis, som ligger til grunn for den politiske idealisme: ofte består denne jo tvertom i en streben efter tilstande, som fortiden ikke oppviser maken til. Den høiere orden kan altså fra først av kun findes i os selv, ha sin bolig i den menneskelige hjerne. Det samfundslige ideal, reformatorens eller revolusjonærens, har, likesom kunstnerens og oppfinderens, sit utspring i et indre syn, i en visjon av hvordan tingene skulde være: det er en hævdelse av menneskevæsenets krav overfor de ydre kjendsgjerningers ufuldkommenhet. Denne visjon er det forbillede, samfundstilstande bedømmes efter, og når motsetningene mellom vilkårene, som de menes at burde være, går stadig tydeligere op for flere og flere, da er det, forbedringerne og omveltningerne forberedes.»
STEINERS TANKE ER DRISTIG
Sigurd Ibsen savnet en ny samfunnsvisjon og mente å kunne se den hos Rudolf Steiner. I boken skrev han: «Hvad der vanskeliggjør folkenes økonomiske samarbeide, er ikke kapitalismen, og endu mindre er kollektivismen istand til at fremme det. Feilen stikker i sammenblandingen av økonomi og politik, og erkjennelsen herav må lede til den konsekvens Rudolf Steiner har dradd: det økonomiske liv burde organiseres i fuldstendig uavhængighet av det politiske.
Hvorvidt der er udsikt til en adskillelse, og hvordan den skulde foregå, er et vidløftig kapitel, som der her ikke er plass til. Kun så meget bør der sies, at om Steiners tanke er dristig er den ingen utopi. For på den ene siden har det økonomiske liv en naturlig tendens til at stræbe ut over statens grænser: handelen har gjort det fra gammel tid, den moderne høifinans er ubunden av hjemstavn, vore dages storindustrier henvist til expansion og organiserer seg delvis i overnationale sammenslutninger … Og på den anden side er det ingen nødvendighed for staten at gripe ind i det økonomiske liv, likeså litet som den behøver at blande seg i åndslivet: den kunne meget vel bestå som en utelukkende politisk-juridisk indretning.»
HVA ER SOSIAL TREGRENING?
Men hva er Rudolf Steiners tregreningsimpuls? Fremstillingen på Wikipedia gir en ganske presis beskrivelse:
I 1919 ga Rudolf Steiner ut boken Die Kernpunkte der Sozialen Frage i Tyskland. Den ble godt mottatt, og boken ble trykket i flere opplag samme år, og den solgte over 80 000 eksemplarer. Dette var rett etter Den første verdenskrig, og Rudolf Steiner ville presentere et alternativ til de økonomisk orienterte og etnisk baserte nasjonalstatene, og til Lenins «vitenskapelige sosialisme». Steiner mente han hadde grepet samfunnets grunnleggende ide, og at det ville være riktig å desentralisere samfunnet og la dets tre funksjonsområder; kulturlivet, rettslivet og det økonomiske liv, organiseres etter hvert sitt prinsipp. Idéen kalte han tregreningen av den sosiale organismen.
I et foredrag fra 1919 (GA 329) trekker Steiner fram liberalisme, demokrati og sosialisme som tre store og ærlige ideer som er kommet fram i menneskehetens utvikling. Liberalismen kommer med sin høye verdsettelse av frihet til full rett i ånds- eller kulturlivet. Demokratiet, som drives frem av opplevelsen av alle menneskers likeberettigelse, hører politikken eller rettslivet til – og sosialisme, med sin forståelse av solidaritet og broderskap, hører hjemme i det økonomiske livet.
KAMP PÅ DET YTRE OG INDRE PLAN
I Politikens motsætninger er et av Sigurd Ibsens hovedtemaer at vi ikke kan realisere hverken Steiners eller andres verdier uten kamp både på det ytre og indre plan.
«Ideelt skal politiken gå ut på at fremme det almene vel. Den skal gjøre menneskene dugeligere ved at forbedre deres vilkår. I dette øiemed skal den bortrydde hemmende omstendighæter, søk at forebygge kraftspildende rivninger, ophjælpe hvad der kan tjene til kvaliteternes høining, i det hele tatt indrette samfunnet på sådan vis, at det frembringer et maximum av værdifulle ydelser… Dette er intet andet enn social teknik … Den anden side viser os politiken som en kamp. En kamp for existensbetingelser, for frihet, for hæder, for magt, for fixe ideer, for rene hjernespind. En kamp full av spænding og pludselige vændinger, hvor alle menneskelige karakterer motiver spiller ind: fra heltesind til trælleånd, fra den mest selvforglemmende offervilje til den hensynsløse egoisme. Dette er epos, drama, melodrama, kun at det er utsprunget av livet selv.»
HVEM VAR SIGURD IBSEN?
Det ble stilt store forventinger til Henrik Ibsens sønn, og de ble neppe mindre da han giftet seg med Bjørnstjerne Bjørnsons datter Bergljot. Han hadde juridisk embetseksamen fra München og tok doktorgrad i Roma i 1882 på en avhandling om overhusets stilling i det representative styringssystem. Sigurd Ibsen ble statsråd ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm i 1902, og var Norges statsminister i Stockholm fra 1903 til 1905 mens George Francis Hagerup var statsminister i Kristiania (Oslo). Han var en sentral person i oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge i 1905 og ble regnet som viktig i arbeidet med å overtale Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen til å gå inn for monarki selv om disse opprinnelig ønsket republikk som styreform.
VAR HAN EN MYSTIKER?
Men Sigurd Ibsen hadde også en interesse for en utvidet virkelighetsforståelse.
I en artikkel i VG 17.09.1996 skrev Bodil Neverdal: «Som sin far var han mystiker med en fatalistisk tro på skjulte åndsmakter, i dyp lengsel etter kontakt med det åndelige potensialet i sitt indre. Han var seg også svært bevisst at diktergenier som Goethe og Shakespeare har hentydet til oversanselige makters innflytelse på deres egne produksjoner, og var overbevist om at menneskets skaperkraft overlever legemet etter døden.»
I artikkelen Vitenskab og mystik fra april 1911 argumenterer Sigurd Ibsen mot at den naturvitenskapelige verdensanskuelse gir svar på tilværelsens store spørsmål. Etter hans oppfatning er det «ukjendte magters færd» som i større grad enn det man vil ta innover seg styrer menneskenes liv: «Ved siden av den virkelighet som gir seg til kjenne, er det også en annen virksomhet hvis ansikt er hemmelig for oss. Mennesket ferdes i en hemmelighetsfylt atmosfære og er omspent av krefter som ikke bærer noe navn. Den ukjente verden er like virkelig som den vi er fortrolige med, men hva den betyr for oss, og hva vi betyr for den, kan vi ikke få vite. Mennesket beveger seg på overflaten og ikke i dybden, de årsaker som konstateres er sekundære og den sammenheng mennesket prøver å erkjenne, er intet annet enn bruddstykker.»
De siste avsnittene er hentet fra artikkelen «Henrik Ibsen og Rudolf Steiner» av Cato Schiøtz.
Elizabeth Wirsching arbeider for Antroposofisk selskap og BINGN utdanningen. Hun har bakgrunn som steinerskolelærer og har vært leder av Ungdomsseksjonen i Goetheanum.
Artikkelen har vært trykket i tidsskriftet Mennesket 2019.