AV MALLE VOGELSANG
I Camphill-landsbyene i Norge er selvbestemmelse, ansvar for seg selv og mestring hjørnesteiner i arbeidet med å skape et miljø der enkeltpersoner kan utvikle seg og blomstre.
Camphill Norge har flere rutiner og oppfølginger som støtter selvbestemmelse for beboerne. Det første er valget om å ville bo i en landsby. For å sikre at de nye beboerne får best mulig forståelse av landsbylivet og det livet de ønsker seg, er et prøvebesøk på minst tre uker obligatorisk, før en eventuell beslutning om innflytting. I landsbyen er det oppfølging i form av jevnlige husmøter, trivselsavtaler i huset, samt regelmessig evaluering av bo- og arbeidssituasjonen – både med samtale med den enkelte beboer og i verkstedsgruppen.
MEDBESTEMMELSE
– Selvbestemmelse betyr ikke at en bare kan velge ting en selv har lyst på. Iblant må man påta seg arbeidsoppgaver som ikke er de mest spennende eller særlig attraktive, slik at fellesskapet går rundt – noe vi alle må gjøre iblant når vi velger fellesskapslivet, sier Malle Vogelsang, som er koordinator ved Camphill Vallersund Gård. Hun mener det å bo sammen betyr at selvbestemmelse ofte også blir til medbestemmelse.
– Vi deler hus og arbeid, drar på ferier og lever våre liv sammen. Da må mye avtales, og vi må sammen finne løsninger som alle kan være med på. I husene skjer dette ofte rundt frokost- eller middagsbordet, i de ukentlige husmøtene og i enkeltsamtaler. I landsbyen er det landsbymøter og andre sosiale samlinger der særlig beboerne gis stemme, forteller hun. Det er også egne grupper for unge, en gentlemansforening for menn og en kvinnegruppe.
– Selvbestemmelse er ikke bare et mål, det er en kontinuerlig prosess som krever konstant innsats, lydhørhet og åpenhet, sier Malle Vogelsang.
BEBOERRÅD
I Camphill Solborg har beboerne gått et skritt lengre og etablert sitt eget beboerråd. Det er et sted hvor beboere møtes sammen med en medarbeider, og der medarbeiderens oppgave er å lytte og veilede, men ikke selv påvirke rådene som beboerne kommer med. Beboerrådet på Solborg består av ti medlemmer, der vanligvis seks-åtte beboere møtes hver annen uke. Her tas det opp alt fra planer for ferie, det å bestemme selv over egen kropp og rommet sitt, til det at beboere vil være mer delaktig i ansettelsesprosesser for de som skal støtte dem. Rådet er også et forum for idémyldring fra beboerne for aktiviteter de ønsker å delta på eller i – dette kan være sosiale arrangementer, kurs eller kulturaktiviteter. Noen av temaene bringes videre til landsbymøtet, mens andre viktige saker følges opp gjennom å invitere de ansvarlige lederne til beboerrådet for videre diskusjon. Målet er å sikre et miljø der alle kan føle seg hørt og respektert.
– Medarbeidere har jo møter uten beboere, så vi ville også ha møter uten medarbeidere, forklarer Tellef Berven. Han er beboer i Bjørneboe hus på Solborg og er en av initiativtakerne til beboerrådet. Han mener det å selv kunne bestemme, egentlig er ganske lett.
Beboerrådet på Camphill Solborg er et nytt initiativ, og erfaringene derfra vil bli fulgt opp av de andre Camphill-landsbyene.
ANDREAS BRØNDBO FUGLÅR, Jøssåsen (38)
Er altmuligmann, har bodd 6 måneder på Jøssåsen.
– Jeg snakket med min onkel på Vidaråsen om å bo i Camphill. Da jeg kom hjem, tenkte jeg litt over det og så ringte jeg ham tilbake og sa at dette høres ikke så dumt ut og at det var artig å prøve noe nytt. Jeg klippet plen og var ansatt i en vekstbedrift i Snåsa.
Da jeg hadde bestemt meg, så sa jeg fra til mine foreldre, og vi fikk snakket om det sammen. Min verge var litt skeptisk til det nye. Det var hun som sendte søknaden gjennom kommunen.
– Jeg føler at her kan jeg si fra om ting. Jeg og Nina og Liena snakker mye sammen. Jeg sa at jeg ville være mer med på utflukter og det har det blitt. Vi hadde et lite møte i fjor og fylte ut et ark om trivsel. Jeg nevnte det der. På en plass som her kan man si ifra, jeg prøver i hvert fall. Hos noen er det enklere enn hos andre; de har liksom en mur rundt seg.
CECILIE MOXNESS, Vallersund Gård.
Har bodd til sammen 18 år i Camphill-landsbyer, først på Rotvoll, så Hogganvik og nå på Vallersund Gård.
– Jeg ville prøve noe nytt. Jeg har bodd i Hogganvik i 5 år. Jeg skrev et brev til leder-gruppen der. Jeg sa at jeg vil flytte og prøve noe nytt. At jeg vil flytte til Trøndelag, nærmere familien. Mormor er syk, hun hører ikke så bra lenger. Det er langt å fly til Trøndelag. Nå kan jeg ta båten dit. Det er raskere.
Jeg var på besøk på Rotvoll. Også Vallersund. Ikke Jøssåsen, det er for mye skog. Jeg liker sjøen. Jeg har valgt Vallersund fordi det er mange verksteder her. Jeg er på bakeriet, det var ikke mye bakeri på Hogganvik. Jeg er i verkstedsbygget. Jeg trives.
Og så kan jeg gå på kor her i bygda, det liker jeg også. Jeg har bodd i kommunal bolig før. Jeg likte det ikke, jeg liker fellesskap; spise sammen, morgensamling, arbeide sammen. Jeg skrev brev til ledelsen på Vallersund. Jeg skrev: «Jeg trives veldig godt på Vallersund, og jeg slapper helt av på Vallersund. Jeg vil flytte til Vallersund.»
ASLAUG, Rotvoll (26)
Vever, dagplass på Rotvoll i 9 år.
Aslaug kom i løpet av videregående skole til Camphill Rotvoll. Hun husker ikke mer nøyaktig når det var: – Da må man nok spørre Bente, hun vet sånt mye bedre, men jeg husker at jeg vevde et skjerf til en lærer denne gangen.
Aslaug fikk interesse for veving da hun så en person som vevde på et museum. Hun lurte på om det fantes et veveri i Trondheim hvor hun kunne lære å veve. Slik fant hun Vevstua på Rotvoll, og hun bestemte seg for å jobbe på Camphill Rotvoll.
– Det var håndverket og nysgjerrighet som sørget for at jeg bestemte meg for å komme hit. Aslaugs målrettede tanker gjorde at hun også bestemte at hun ikke ville være på de andre verkstedene på Rotvoll. Hva hun vever, kan hun ikke alltid bestemme selv.
– Jeg kan komme med forslag til hva jeg har lyst til å veve, men det er nok oftest bestillinger fra kundene som vi må forholde oss til. Det som er populært, er populært – da hjelper kundene meg med å bestemme meg for noe.
PER HENNINGSEN, pårørende
De siste fire årene har han arbeidet som frivillig flere dager i uken på Vidaråsen. Før drev han med shipping både til sjøs og på land, men da han ble pensjonert, ønsket han å kunne bidra i landsbyen og har hjulpet til både i snekkerverkstedet og i bakeriet.
– Det er veldig hyggelig å jobbe sammen med landsbyboerne. De er voksne med voksne behov som av og til skjuler seg bak en maske. Jeg har fått en god og nær relasjon til flere beboere, og når det kommer folk fra kommunene for å evaluere dem, lurer jeg noen ganger på om de har nok kunnskap for å se hvem det enkelte menneske egentlig er. Jeg har opplevd det brutale å måtte se en beboer bli flyttet tilbake til hjemkommunen uten at vedkommende ble spurt om hen virkelig ville flytte, eller forsto hva det kunne innebære. Er det kommunen som skal spare noen penger eller dekke et hull i budsjettet? Da spør jeg hvor er FN-konvensjonen i et slikt tilfelle? Jeg skulle ønske at vi kunne få myndigheter i tale som kan ta opp slike saker.
Fra sitt ståsted som pårørende viser Per til hvor viktig det er at landsbyboerne opplever trygghet i hverdagen. Han har erfart at for mye selvbestemmelse kan i noen tilfeller skape utrygghet. – Mange trenger hjelp til å ta initiativ for å komme i gang med aktiviteter. Noen vil bare bli sittende på sofaen hvis de blir overlatt til å bestemme alt selv. Det kan bli et hinder for å komme i gang med noe.
Teksten er hentet fra ÅRSMELDING 2023, Camphill Landsbystiftelse i Norge, www.camphill.no
Artikkelen har stått i Mennesket 2024.