AV ARNE ØGAARD
Ingen er så sikre på sannheten som fanatikeren, men ingen tar grundigere feil.
«Man kunne innvende, at alle jo streber etter sannheten, men det finnes forskjellige standpunkter, og det fører igjen til strid og splittelse. Det finnes ennå ikke en tilstrekkelig, grundig erkjennelse av sannheten. Man må ikke påberope seg at det kan finnes forskjellige standpunkter i sannheten. Man må først erfare at det kun kan være en eneste sannhet. Den er ikke avhengig av en folkeavstemning. Den er sann i seg selv.»
Rosenkreuzernes teosofi. Sitat fra Rudolf Steiners foredragsrekke i München, 1907, s 136.
Vi ønsker alle å vite hva som er sannhet, men det er ikke ofte vi finner noe som er så er innlysende for alle at det oppleves som sant i seg selv. Det finnes elementære sannheter som at solen alltid skinner bak skyene, at årstidene veksler og at det fysiske livet en dag tar slutt. Men ellers finnes det ulike synspunkter om det meste. Selv innen naturvitenskapen blir sannhetene jevnlig revidert. Man har egentlig sluttet å snakke om sannhet og er mer opptatt av teorier som består inntil de blir motbevist. Skjønt når vi møter ulike forskere, kan det hende at de fremstår som proppfulle av sannheter. Dette gjelder særlig i populærvitenskapelige sammenhenger som for eksempel radioprogrammet Abels tårn. Svært mye blir fremstilt gjennom enkle forklaringer. Skjønt også her finnes det hederlige unntak som gir lytterne rom for undring.
På det kulturelle og religiøse området er det i dag få tydelige sannheter, men et mangfold av erfaringer og synspunkter. Et viktig spørsmål blir da hvordan vi skal forholde oss til dette mangfoldet. Dette gjelder ikke minst innenfor et arbeidsområde som antroposofi, hvor det ifølge Rudolf Steiner er mulig å betrakte ethvert fenomen ut fra 12 ulike synsvinkler. Dermed må vi være spesielt forsiktige med å begrunne egne standpunkter med enkeltsitater fra Rudolf Steiners foredrag og bøker.
I PEDAGOGIKKEN
Ved oppstarten av den første steinerskolen, utarbeidet Rudolf Steiner syv bud for lærere, og et av dem er «å ha mot til sannhet». I mine over 30 år som lærer, har dette vært et grunnleggende prinsipp. Det vil si at jeg aldri underviser i noe jeg tviler på sannhetsgehalten av, men jeg bruker heller ikke tiden på noe jeg opplever som uvesentlig. Hver dag prøver jeg å formidle noe som er sant og viktig, og unngå å spre forenklede forestillinger. Det er befriende å følge Steiners råd om å gi elevene kunnskap som de kan vokse med. Enten det er naturfag eller samfunnslære undersøker vi ulike fenomener og prøver å forstå noe av hva som skjer. Samtidig etterlates et undringsrom, slik at elevene får en opplevelse av at de i fremtiden kan lære og forstå enda mer. Målet er å vekke interesse for verden og ikke å innpode bestemte «sannheter». Men skal en slik pedagogikk virke, er den avhengig av at også jeg har en opplevelse av at det er mer å lære, og at det ikke er nok å slå opp i mine gamle universitetsbøker eller det siste på nettet.
Etter min erfaring blir ethvert fenomen mer komplekst desto mer man undersøker. Du kan finne en artikkel eller bok som begeistrer deg, og bli overbevist om at du er på vei mot sannheten, men neste dag oppdage en like god kilde som sier det motsatte. For meg er derfor det viktigste å være et undersøkende menneske.
I KORONATIDEN
Etter å ha levd med korona i over et år, er det fortsatt mange spørsmål. Hvor kom viruset fra, hvor farlig er sykdommen i forhold til andre sykdommer, hvor alvorlige er ettervirkningene, og hvilke bivirkninger kan følge av vaksinen? I tillegg kommer det mange ulike synspunkter angående myndighetenes håndtering og tiltak. Mange føler at de ble glemt da samfunnet stengte ned og deres inntektsgrunnlag forsvant. Det er ikke mulig i dag å fremlegge den endelige sannheten om koronaepidemien. Ofte dreier det seg om vanskelige avveiningsspørsmål.
I en slik situasjon er det nødvendig med en aktiv debatt, men debattklimaet har blitt polarisert. Noen synes at våre myndigheter har stått fram med autoritær makt, på den andre siden har det vært mennesker som har tatt opp spesielle synspunkter med en nærmest fanatisk glød. Ulike enkelttilfeller er blitt fremhevet som allmenne virkninger. At det hele har vært gjennomsyret av frykt, gjør det ikke lettere. Det har også vært vanskelig å avgjøre hva som var rent saklige innlegg, og hva som bygger på mer eller mindre løse rykter, såkalte konspirasjonsteorier. Dessverre har også saklige innlegg blitt bedømt som det siste.
Det burde være åpenbart at ingen fullt ut forstår hva som foregår og dermed kan legger fram noen endelig sannhet. I en slik situasjon har jeg savnet den undersøkende samtalen. Den som er mer opptatt av å finne begrunnelsene for de ulike synspunktene og avveiningene, enn av synspunktene i seg selv. Hvorfor det er så vanskelig å føre en slik fri og undersøkende dialog, er i seg selv et tema som bør undersøkes grundigere. Hva er det i oss som påvirker oss til å trekke forenklede konklusjoner?
DE EKSISTENSIELLE SPØRSMÅLENE
I Ungdomskurset belyste Rudolf Steiner årsaker til at de unge som kom til ham opplevde sjelelig tomhet, og hvorfor det var lite å hente hos den eldre generasjonen. Han påpekte at samfunnet var gjennomsyret av fraser, konvensjoner og rutiner. Det er derfor vanskelig for de unge å finne noe av virkelig verdi.
Forutsetningen for en endring er at konvensjon-
ene erstattes av umiddelbare og hjertelige forhold mellom menneskene. Frasene må erstattes av sannhet og rutinene av handlinger fylt av ånd. Mange av de unge opplevde ikke noen mening med ordet «ånd», og i stedet for å gi dem noen utførlig forklaring på hva ånd er, sa Steiner at de først og fremst måtte søke sannhet.
Et levende bilde fra denne perioden finner vi i Peter Krapotkins selvbiografi. Her beskriver han russisk ungdom som på slutten av 1800-tallet brøt med sine adelige familier og flyttet sammen i kollektiver. De søkte ny kunnskap, som var forbudt, og som blant annet førte Krapotkin i fengsel. Et viktig prinsipp blant disse unge var at alt de sa, måtte være sant. De hatet de tomme frasene og konvensjonene som dominerte i adelen.
Men i hvilken grad gjelder dette i dag? Kan mye av det som sies fra kulturelt- og vitenskapelig hold fortsatt oppleves som fraser, som ord som egentlig ikke sier oss noe om det som er vesentlig i livet? Jeg tenker ofte det når jeg følger ulike debatter. Spesielt de politiske partiene og livssynsrepresentantene gjentar gamle fraser. De er dermed ikke i stand til å finne nye tanker som kan bringe utviklingen videre i retning av en mer helhetlig virkelighetsforståelse. Samtidig kan vi oppleve at mennesker som prøver å tenke nytt, enten blir tiet ned eller latterliggjort.
I DET SOSIALE
De antirasistiske bevegelsene har nå fått stor oppslutning. Rudolf Steiner påpekte allerede for 100 år siden at alle kvaliteter som er knyttet til rase, ikke lenger har betydning. Det avgjørende er det individuelle i mennesket. Men først i dag har dette fått virkelig gjennomslag. Hvilken hudfarge eller spesielle ytre trekk du måtte ha, har ingen betydning for hvem du er som menneske.
Vi er opptatt av ikke å bedømme mennesker ut ifra hvordan de ser ut eller ulike seksuelle preferanser. Allikevel har vi lett for å bedømme andre ut fra førsteinntrykket. Rudolf Steiner advarte sterkt mot dette og oppfordret oss til å være nysgjerrige på hvem de andre faktisk er. Han påpekte også at det er lett for moderne mennesker å se de andres feil og svakheter, men at det krever mye mer å se de andres beste egenskaper. Det å være interessert i hva som lever i våre medmennesker er grunnlaget for det Rudolf Steiner kaller kjærlighet. Det er hyggelig at noen sier de er glade i oss og gir klemmer og blomster, men det oppleves mye sterkere hvis de virkelig interesserer seg for våre innerste tanker og intensjoner.
Arne Øgaard er steinerskolelærer, skribent, forfatter og redaktør for bladet Pengevirke.