Gullruten-vinner dokumentarfilmen om «Ola»
AV RIGMOR SKÅLHOLT OG SISSEL JENSETH
I slutten av april hadde vi gleden av å møte fotograf og regissør til dokumentarfilmen «Ola – en helt vanlig uvanlig fyr». Både Ola Henningsen og filmen har det siste halvannet året fått mye omtale og ros, og vi ønsket å formidle en dypfølt takk til Ragnhild Nøst Bergem som har arbeidet med filmen i over ni år. Vi startet med å gi henne et dikt av Rainer Kunze.
Silberdistel
Sich zurückhalten an der Erde.
Keinen Schatten werfen auf Andere.
Im Schatten der Anderen leuchten.
Sølvtistel
Å holde seg tilbake på jorden.
Kast ikke skygge over den andre.
Lys i skyggen av den andre.
Sølvtistelen vokser på karrig jord. Rett over jordoverflaten skinner den beskjedent som en stjernesol. Slik opplever vi at Ragnhild lyser, mens hun tilbaketrukket synliggjør Ola på lerretet. Hun lokker fram det ekte, det allment menneskelige, det vi alle strever med: Ønsket om å bety noe for andre. Å være selvstendig. Ha givende vennskap. Men også å kunne være sårbar når man mislykkes, og ta fatt igjen. Og smerten når noen som står en nær, sier farvel.
Gullruten
I begynnelsen av mai mottok Ola-filmen Gullruten som beste dokumentar i Bergen. Heller ikke da kaster Ragnhild skygger mens hun står på scenen i Grieghallen sammen med Ola: – Wow! Tusen, tusen takk! Nå er jeg skikkelig glad. Takk til alle på Vidaråsen der du bor. Og til deg Ola, stjernen! Dette er en film om ditt liv. Du tør å ta sjanser, du er en stor inspirasjon, og du har kloke tanker om livet.
Og foran en fullsatt sal og TV-publikum svarer Ola: – Takk for at du lot meg få sjansen!
Nordstrand Steinerskole
Så hvem er hun, mon tro, denne Ragnhild? Hun ble født i 1990 og vokste opp på Nordstrand hos foreldre som begge er arkitekter. Der gikk hun i Skovheim barnehage. I den perioden ble det arbeidet intenst for å etablere Steinerskolen på Nordstrand, som startet opp i 1997. Det var det året Ragnhild skulle begynne på skolen, og hun fikk starte der sammen med flere av vennene fra barnehagen. Også hennes yngre brødre gikk på Steinerskolen, så det ble mange dugnadstimer på foreldrene i denne pionertiden. Ragnhild husker skolen med stor glede. Hvordan hun i maletimene kunne fordype seg helt i fargen blå, og eurytmi hadde hun med Marjorie (T Nordås) i alle år. I det hele tatt trivdes hun godt på skolen.
Klassen til Ragnhild hadde landbrukspraksis på Sletner biodynamiske gård på Slitu i Østfold, så hun ble tidlig klar over at det fantes andre virksomheter innen Steiner-miljøet, men Camphill-landsbyene kjente hun ikke til den gangen. De oppdaget hun først da hun studerte dokumentarfilmregi på Lillehammer og fikk i oppgave å lage et miljøportrett. Da googlet hun seg fram til landsbyene og sendte forespørsler til flere Camphill-steder med spørsmål om å få komme og lage en studentfilm.
Musikk og foto
Men før vi kommer så langt, gikk Ragnhild på Musikkfolkehøgskolen Viken på Gjøvik. For det var musikk hun ville drive med. Samtidig var hun opptatt av foto. I oppveksten elsket hun farens fotointeresse, og da hun fikk et skikkelig kamera i gave, ble hun bitt av basillen, så valget falt på Oslo Fotokunstskole der hun utdannet seg som fotograf. Så dukket behovet for dokumentasjon opp, for Ragnhild ville noe med bildene sine. Hun søkte seg til Høgskolen i Innlandet og linjen for dokumentarfilmregi. Der opplevde hun større press og mer ansvar, for i filmens verden jobber man vanligvis ikke alene. Som regissør skulle hun stå for idé, research og manus og være ansvarlig for prosessen, mens andre filmet og passet lyden. Etter det klippes filmen, og det foregår et langt etterarbeid. Ja, i det hele tatt en tålmodighetsprøve.
Henrik Steffens hus
Det var høsten 2014 at Ragnhild sendte henvendelsen om å få gjøre et miljøportrett, hvor hun spurte om å få lage en observerende film, være «flue på veggen» og fange hverdagen sånn som den er. Året før hadde hun som student laget et personportrett om familiefaren Pål som hadde den dødelige nervesykdommen ALS, og i søknaden skrev hun at intensjonen hennes var å belyse grupper i samfunnet som man ellers ikke hører så mye om.
På Vidaråsen hadde de nettopp vært gjennom en intern prosess; om de var villige til å tillate filming i landsbyen? Og det var de, så Ragnhild fikk et ja på sin henvendelse. Kort tid etter ankom hun og to medstudenter. Ragnhild var ansvarlig for manus og regi, og de andre for lyd og bilde. På Vidaråsen ble de innkvartert i hvert sitt beboerhus de tre ukene som opptakene varte. Dermed fikk de oppleve livet i landsbyen på nært hold. Ragnhild bodde i Henrik Steffens hus og ble kjent med Ola, som var ett år yngre enn henne. Han var kommet til Vidaråsen et par år tidligere, og de to fikk umiddelbart en god kontakt.
Kortfilmen «Sammen»
Resultatet av opptakene ble kortfilmen «Sammen». I LandsByLiv 38 våren 2015 skrev Will Browne om prosjektet: «Ragnhild valgte Vidaråsen fordi hun ønsket å gi et innblikk i et miljø hvor mennesker med spesielle behov bor og jobber sammen i en egen landsby. Gjennom å følge noen få mennesker tett på, søkte hun å fange opp hvilke kvaliteter som ligger til grunn i denne unike tilværelsen. Hun valgte fire beboere som hovedpersoner i filmen; Mathias, Ola, Trine og Marius. De ble filmet i løpet av tre uker i arbeid, i diverse sammenkomster og aktiviteter, og til og med i sengen. Medarbeidere er knapt å se i filmen, og landsbyen blir fremstilt gjennom ordene og handlinger til de fire hovedpersonene, hvor landskapet, andre beboere, hus og dyr danner bakteppet. En viktig del av filmprosjektet for studentene var å lære hvordan man lager opptak i forskjellige situasjoner hvor de fleste menneskene fort blir forstyrret og sjenerte når TV-kamera og mikrofonen er framme. Det krevde mye innlevelse, tålmodighet og forståelse. Runa Evensen fikk oppgaven å tilrettelegge for at dette kunne skje.»
Filmen «Sammen» hadde premiere 8. januar 2015 i Kristofferhallen på Vidaråsen med pårørende til beboere og mange gjester til stede. Den ble også vist på dokumentarfilmfestivalen i Volda samme år.
Hjerteprosjektet
Da Ragnhild var ferdig med sin bachelor på Lillehammer, kjente hun på ønsket om å komme tilbake til Vidaråsen. Hun var særlig interessert i de ulike arbeidsprosessene i verkstedene og det sosiale mellom menneskene i landsbyen. Samtidig hadde hun ingen klar formening om hva slags «format» filmingen kunne bli til; tv-serie, kortfilm eller noe annet? Denne gangen arbeidet hun alene med kameraet. – Å være alene gir større nærhet til dem jeg portretterer. De blir mindre forstyrret, og jeg kan lettere gjøre forandringer og tilpasse meg underveis, forteller Ragnhild. Samtidig måtte hun stole mer på egen vurderingsevne.
Selvom flere viste interesse for Ragnhilds landsby-filming, som hun presenterte for ulike TV-kanaler, fikk hun ikke noe «ja» – og tiden gikk. Men hun ga ikke opp og dro ned til Vidaråsen og filmet når anledningen bød seg. – Heldigvis fikk jeg oppmuntring og støtte fra Runa og Will, sier Ragnhild. De har betydd mye for at filmen, som hun kaller sitt hjerteprosjekt, ble en realitet. På Vidaråsen opplevde hun å finne noe ekte. Kvaliteter som hun ville formidle videre. – Jeg satt med «gull», men det forsto ikke de som jeg henvendte meg til og som skulle avgjøre om dette kunne presenteres for et større publikum, sier Ragnhild. – Eller de hadde ikke tid nok til å sette seg inn i prosjektet.
«Vær her»
I denne vanskelige tiden dukket et annet prosjekt opp. Det siste studieåret hadde Ragnhild laget en kortfilm om yngre mennesker med demens, og nå fikk hun forespørsel fra en lærer ved høyskolen om å lage en film om demens. Ragnhild tok takknemlig imot utfordringen, og hun fant fram til tre aktuelle personer som hun kunne følge: Jan, Mimi og Sigvald – og deres nærmeste. Filmen hadde kinopremiere i 2021, og i omtalen står det: «Demenssykdommen krever mye. Ord, minner og gjenstander forsvinner. Men omsorg, samvær og musikk hjelper.»
Dokumentarfilmen «Vær her» fikk mye positiv omtale, og Ragnhild mottok Gullruten for Beste regi enkamera dokumentar. I 2022 ble filmen vist på NRK, og den er fortsatt tilgjengelig fram til januar 2025.
‘Game changer’
Demensfilmen skulle bli en ‘game changer’ for Ragnhilds Vidaråsen-prosjekt av to ulike årsaker. Flere fikk nå øynene opp for hennes filmkunst, noe som åpnet dører. Det andre var Vibeke Skistad i Euforia Film, som var distributør for «Vær her». Hennes utstrakte kontakt med mediene sørget for at filmen fikk stor oppmerksomhet, og hun tok også initiativ til mange spesialvisninger sammen med Ragnhild.
Da Vibeke fikk innblikk i det som skulle bli Ola-filmen, ville hun også være distributør for den. Sammen med produsent Eirin O. Høgetveit fikk hun en avtale med NRK, og i 2022 ga Norsk Filminstitutt Ola-filmen et vesentlig tilskudd.
Foreldrene involveres
Alt dette førte også til endringer i Vidaråsen-prosjektet. Ragnhild valgte nå å konsentrere seg om en av beboerne, Ola, og følge hans utvikling. Sammen med filmklipper, produsent og andre i teamet, arbeidet Ragnhild med materialet utfra den nye vinklingen. Ola og foreldrene hans ble invitert til studioet for visning. – Det var veldig nervepirrende, husker Ragnhild. Hvordan ville de oppleve filmen med et så stort fokus på Ola? Ville de føle at han ble utlevert? For i filmen forteller Ola ting han aldri før har sagt til noen. Men foreldrene kjente hjertevarmen som var mellom Ragnhild og Ola, og de forsto at det som kommer fram på lerretet er noe rent menneskelig, noe alle kan kjenne seg igjen i. Ragnhild fikk ja til å fortsette arbeidet. Det var ingenting de ønsket å fjerne fra filmen.
Da «Ola – en helt vanlig uvanlig fyr» skulle vises første gang for publikum på filmfestivalen i Tromsø i januar 2023, var både Olas og Ragnhilds foreldre til stede. Alle var like nervøse. Under visningen satt Ola sammen med moren, broren og Ragnhild helt foran. Etterpå mottok de stående applaus. Da rant tårene. – Det var veldig, veldig rørende! sier Ragnhild.
Distributør Vibeke Skistad bidro til at Ola-filmen ble omtalt i nesten alle medier. – Uten henne hadde det ikke blitt noe innslag i Dagsrevyen eller A-magasinet, mener Ragnhild, og sammen sørget de for mange spesialvisninger på kinoer og kulturhus rundt om i landet. Flere i samarbeid med lokale foreninger. Ola og representanter fra Vidaråsen deltok også på mange av disse.
– Samarbeidet med Vibeke har vært veldig morsomt og givende, sier Ragnhild.
Spesielle scener
Til slutt spør vi om noen av scenene i filmen. Først må vi nevne den fornøyelige vaskescenen, som både viser Olas evne til å snakke engelsk og vennskapet mellom ham og Lasse. Ragnhild forteller at hun hadde planer om å følge dette vennskapet under filmingen, men Lasse måtte reise hjem til Danmark tidligere enn Ragnhild var klar over. Men hun sørget for å få med seg avskjeden og samtalen der Lasse tar inn over seg smerten som Ola opplever.
En annen viktig scene er 70-årsfeiringen til Elisabeth Lobsiger der Ola vil gi et pianostykke i gave, men han får det ikke til, før han prøver på nytt, denne gangen med hjelp. – Denne scenen brukte vi for å selge inn filmen, forteller Ragnhild, og den ble vist i sin helhet på SOR-konferansen våren 2022. Da filmen senere ble testet på elever fra ungdomsskolen og videregående, reagerte flere nettopp på dette: «At han ikke gir opp!» Filmen er nå kjøpt inn til Den kulturelle skolesekken.
En annen viktig hendelsen er når Ola forteller Ragnhild at han skal være konferansier på et seminar om ytringsfrihet i Oslo. Det er under Steineruka høsten 2019, og Ragnhild henger seg på og filmer både Olas forberedelser hjemme i Steffens hus, nervene som han har på forhånd og bidraget i Litteraturhuset: – Ytringsfrihet er å finne en måte å ytre meg selv som den jeg er – med mine mange sider, resonerer Ola. – Jeg sa det som Ola, og da må jeg tåle at det er sånn.
Vennskap og brødre
Vennskapet med Lasse er et viktig dreiepunkt i filmen. Det synliggjør også at medarbeidere på Camphill-stedene kommer og reiser igjen, noe som kan gjøre det vanskelig å knytte nære forbindelser. At Lasse reiser, gir også en mulighet til å bli mer selvstendig. Tanken på å besøke Lasse i Danmark, vokser sakte fram i Ola. Men verken han eller foreldrene er trygge på at han kan dra dit på egenhånd. Da sier Ragnhild at hun vil bli med, og sammen reiser de med Danskebåten. Turen blir et første skritt på å virkeliggjøre et ønske om et mer selvstendig liv. I filmen uttrykker Ragnhild: – Å være selvstendig handler kanskje om å ha en trygg base, som man kan forlate og komme tilbake til igjen. Noe Ola må bejae.
I København opplever Ola at det som er sant – vennskapet – forblir sant. Idet de treffer hverandre, er ‘alt’ som før – kontakten og forbindelsen. – Du er som en bror for meg, sier Ola i filmen. Lasse har ingen bror, så han vil gjerne være Olas bror.
Da filmen i mars 2024 ble vist under filmfestivalen CPH:DOX i København, med tittelen «Being Ola», kunne en ny gjenforening mellom «brødrene» skje. For et farvel betyr nødvendigvis ikke et varig farvel!
Rigmor Skålholt og Sissel Jenseth er med i redaksjonen i LandsByLiv.
Artikkelen har stått i Mennesket 2024.
Flere artikler om «Ola»-filmen finnes blant annet i LandsByLiv 56 side 20-28, og i LandsByLiv 54 side 10-13