– DEN ANTROPOSOFISKE IMPULS VI SAMLES RUNDT
AV KRISTINE HØILAND
Legenden om kong Arthur og ridderne av det runde bord har blitt fortalt med mange forståelsesbriller siden den oppsto en gang på 400-tallet. Det er en spennende fortelling om alt som skjer i forbindelse med det magiske runde bord som kong Arthur fikk i medgift for dronning Gunniver. Bordet hadde den gamle magiker Merlin fått laget en gang i en ukjent fortid. Rundt dette bordet samlet 150 riddere seg, og stolenes bakside lyste opp med deres navn når deres tid var kommet for å tre inn i ridderkretsen. Og vi hører om deres reiser på oppdrag for å redde jomfruer og landområder fra fiender, om deres søken etter den hellige Gral, og hvordan de stadig vender tilbake til ridderborgen og det runde bord for å samle krefter til videre dåd.
Rudolf Steiner beskriver i foredragene «Die Mysterien des Morgenlandes und des Christentums» dette som et bilde på vår tids innvielse, som avløser de gamle mysterieinnvielsene. Det er fortellingen om de tolv som står rundt den 13. Vi kjenner bildet igjen fra Bibelen, med Kristus og de tolv disipler. For det er tolv riddere som er de mest fremtredende, som de tolv stjernetegnene på himmelen. De øvrige er som stjernemylderet rundt. Og de tolv forholder seg til sentrum av kretsen, til solen og månen, representert ved kong Arthur og dronning Gunniver.
Vi kan se på oss selv og vårt jeg som dette sentrumet, og våre sanser og personlige egenskaper er ridderne vi sender ut i verden for å gi oss livserfaring og utviklingsmuligheter.
Men vi kan også se dette i et større bilde. Kan den antroposofiske impuls være det runde bordet vi samles rundt, og antroposofien det sentrum vi forholder oss til og som gir oss næring for vårt virke? Da lyste vårt navn på en stol en gang, og vi fant oss til rette rundt bordet med et pedagogisk oppdrag, et jordbruksoppdrag, et religiøst oppdrag, et kunstnerisk oppdrag, eller noe annet som trakk oss hen mot antroposofien. Så drar vi ut i verden med dette oppdraget, og vender tilbake til den antroposofiske impuls for å styrke oss underveis. Også det sosiale fellesskapet rundt bordet gir kraft til å fortsette vårt virke.
Det finnes også andre fellesskap med denne kvaliteten, med andre inspirasjonskilder som sentrum. Kristensamfunnet er for eksempel medlem av Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn (STL), hvor organisasjoner som forholder seg til dette temaet samles. Der møtes vi med andre som har et livssynsmessig oppdrag. Vi opplever felles forståelse, men også ulikheter. Det gir oss toleranse og kunnskap.
Kong Arthur erfarte at noen riddere ikke kom tilbake, og at nye kom til. Den opprinnelige impuls levde lenge sterkt i ridderne, men nye riddere delte ikke samme erfaringsgrunnlag. Arthur selv begikk en ungdomssynd ved å få barn med sin halvsøster, og denne sønnen, Mordred, blir tatt opp i ridderlaget og blir en forræder, en slange i paradis, en Judasskikkelse.
Historien endte dramatisk med polarisering, kamp og undergang, men også med en framtidsrettet inderliggjøring hos de som ble tilbake. De samlet seg til slutt i et nytt åndelig munkefellesskap. Kanskje kan vi kalle dette det nye runde bord, med mennesker som gjennom indre kamp og utvikling var blitt konger og prester i eget liv, og søkte sammen i frihet og broderkjærlighet.
Alle organisasjoner som ble dannet på basis av antroposofien er 100 år. Gamle bærere av impulsen er borte, og nye er kommet til i et samfunn som også har endret seg siden den gang. Og vi forsøker alle, på hvert vårt vis, å finne ut av hvordan vi kan bære vårt oppdrag videre under nye betingelser.
Steinerskolene og -barnehagene, samt de sosialterapeutiske virksomhetene, er våre største ambassadører i dag, med den største kontaktflaten ut mot det øvrige samfunnet og innad med foreldre og pedagoger. Vi andre har en mindre kontaktflate (se figuren). Men vi er alle viktige og nødvendige deler av helheten. Antroposofien er vår felles kraftkilde, som vi forstår og forholder oss til individuelt. Noen forholder seg til den antroposofiske impuls helt nære kjernen, og studerer, diskuterer og fordyper sig. Andre lar seg begeistre eller berøre av det konkrete virket, og går ikke i dybden. Vi er menneskelig like mangfoldige som samfunnet rundt oss. Mange kommer i kontakt med den antroposofiske impuls gjennom konkrete møter med mennesker eller organisasjoner, som foreldre til barn i skole og barnehage. Andre finner fram til den gjennom egen indre søken, den åpne korridoren i figuren. Har man hatt et godt første møte, vil mange finne veien videre til andre deler av sirkelen. Slik er vi ambassadører for hverandre også, i tillegg til å representere den antroposofiske impuls utad.
Måtte dørene stå åpne hos oss alle, ut til samfunnet og mellom oss. Måtte det finnes stoler rundt vårt felles bord hvor nye navn lyser opp, og hvor nye mennesker begynner sin ridderferd. Og måtte det nye fellesskapet bæres av frihet og broderkjærlighet, hvor vi anerkjenner, støtter og respekterer hverandres oppdrag.
Kristine Høiland er prest i Mikaelkirken, Kristensamfunnet i Oslo
Artikkelen har stått i Mennesket 2024.