Maarten Reder: Syvårsperiodene i menneskets liv, Antropos forlag, 2020
BOKOMTALE AV GUNNAR IHLEN
Maarten Reder (1947-2006) var en hollandskfødt antroposofisk lege, som i den senere del av livet arbeidet ved Vidarklinikken i Järna sør for Stockholm. I boken Syvårsperiodene i menneskets liv gir han en usedvanlig enkel, men innsiktsfull og konsentrert fremstilling av menneskelivets mange faser. Boken kan også egne seg som en innføring i noen av antroposofiens sentrale grunntanker. Den kom nylig i norsk utgave på Antropos forlag.
Kunnskapen om mennesket (tysk: Menschenkunde) er en mer avgrenset disiplin innenfor Antroposofien. Slik menneskekunnskap er et sentralt element i steinerpedagogikken og antroposofisk medisin. I begge disse praktisk-rettede fagområdene opereres det med begrepet syvårs-perioder som et strukturerende element i beskrivelsen av menneskets utvikling. Hvorfor akkurat syv? Maarten Reder forklarer dette enkelt slik: «Ulike stadier kalt syvårsperioder karakteriseres. Da kan vesentlige aspekter ved menneskejegets utvikling tre frem.»
Som leser kan man møte dette utgangspunktet med to holdninger: Den «kritiske»; der man stiller seg avisende til alt som ikke har et naturvitenskapelig utgangspunkt. Eller den åpne tilnærming som tar til seg bokens fremstilling i en forventning om at noe vil tydeliggjøres. Den første holdningen er vi moderne mennesker omhyggelig oppdratt til å følge. Den andre derimot, åpner for forståelse av viktige livsinnhold. Forfatteren skriver om dette, (i forbindelse med fenomenet måneknuter som omtales i boken):
I antroposofien og i antroposofisk medisin anvendes flere kosmologiske begreper slik som planet-navn og dyrekretstegn. Dette kan gjøre den vitenskapelige forståelsen vanskelig. Vi må på et vis fornye vår tenkning og utvikle mer spirituelt rettede perspektiver for å kunne håndtere slike begreper. Samtidig må man passe seg for ikke å gli inn i primitive atavistiske forestillinger. Mennesket kan ikke lignes med et komplisert apparat. Det er et så omfattende vesen at det til og med bærer stjernehimmelen og planetsfærene i seg. (s 80)
Bokens innhold gir en oversikt over disse utviklingstrinnene: De første syv årene. Barnets utvikling i den andre syvårsperioden. Den tredje syvårsperiode; jordmodningen. Fornemmelsessjelen; fra 21 til 28 år. Forstandssjelen; 28 til 35 år. Bevissthetssjelen; fra 35 til 42 år. Perioden fra 42 til 49 år; om billedsjelen. Perioden fra 49 til 56 år; om inspirasjonssjelen. Perioden fra 56 til 63 år; om intuisjonssjelen. Det aldrende mennesket. Når vi blir gamle.
Man kunne kanskje utfra dette tro at Syvårsperiodene i menneskets liv gir en abstrakt, skjematisert fremstilling av menneskelivets forløp. Det motsatte oppdager man ved lesningen. Her er alt skrevet ut fra en leges levende erfaringsmateriale. Her er ingen vanntette skott mellom de enkelte avsnittene. Alt henger sammen og vever i hverandre. Hele veien trekkes linjene til det store helhetsbildet, som også omfatter livet før fødselen. Forfatteren ser alle livsløpets faser i lys av hvordan individualiteten – menneskets høyere jeg – lar seg inkarnere i den fysiske verden. Der forbinder den seg med et konkret livsmiljø, som er valgt i samforståelse med høye åndelige vesener. Vår oppgave som oppdragere, som lærere eller leger, blir å legge til rette for at denne individualiteten best mulig skal kunne uttrykke sin egenart og finne sine livsoppgaver.
Vi som ikke lenger tilhører de yngre aldersgrupper, kan huske en tid da syvårsperiodene tydeligere lå i vår felles kultur. Et syv år gammelt barn var «skolemodent», som fjortenåring var man nådd ungdomstrinnet, og med det 21-året var rettslig myndighetsalder nådd. I dag ser vi en viss faseforskyvning som blant annet kommer til uttrykk i at barna sendes i skole som fem-seksåringer. Tannfelling og kjønnsmodning inntreffer over hele verden tidligere enn før. Man kunne tro at denne tendensen til akselerering av utviklingen, er gunstig for samfunnet, ved at menne–sket tidligere blir produktivt arbeidende? Men uttrykker ikke syvårs-rytmen noe genuint menneskelig,
noe som har gitt mennesket dets særstilling i skaperverket, må vi i stedet spørre. Mennesket som art har en sterkt forlenget barne- og ungdomstid sammenliknet med dyrene. I Reders bok fremstilles derfor syvårsperiodene som et ideal, og som et middel til å forstå de menneskelige utviklingsstadiene.
Forfatteren tar oss med på en ferd gjennom ni syvårsperioder, for deretter å avrunde fortellingen med betraktninger over det aldrende og det gamle mennesket. Ved livets begynnelse ser vi hvordan det lille barnet, som nettopp har forlatt den åndelige sfæren, til å begynne med forholder seg til omgivelsene slik det gjorde i sin førfødslige tilværelse. Intenst sanser barnet sine omgivelser for å lære hvordan menneskene omkring reagerer på verden. Utvikling skjer gjennom etterlikning av lyder, språk og bevegelser. En ubegrenset tiltro preger samhørigheten med omgivelsene. Etter hvert gjøres de første erfaringer av å være et selvstendig vesen med egen vilje. På et senere trinn – som 9-10-åringer – har barnet begynt å føre sine føtter bevisst. Opplevelsen av den umiddelbare tilhørigheten til det nære miljøet, er da tapt. Forfatteren skriver: «Barnet kjenner seg ikke lenger på samme måte båret av det trygge miljøet som foreldre, hjem og skole representerer.» En dramatisk følelse av en avgrunn mellom det egne selv og verden kan melde seg i pubertetens innledningsfase. Først i årene etter fylte 21 år er mennesket fullt ut inkarnert på jorden som fritt og selvstendig individ. Nå er det klar for å kunne ta ansvar for egne handlinger, sitt forhold til en partner, og etter hvert å oppdra egne barn. Vi ser et samfunnsmedlem med et reflektert bilde av egne holdninger. Ved 35-årsalderen – ved overgangen til den 6. syvårsperioden – kan mennesket oppleve et høydepunkt i sin livskraft: «Man føler at man kan mestre alt som kreves for familie, hjem og arbeid.»
Et karakteristisk trekk ved den 11. syvårsperioden (ved inngangen til 80-årsalderen) skildres på følgende måte: «Forskjellen mellom sansning/forestilling og begrep/dypere forståelse oppheves. Dette har en harmoniserende innvirkning på mennesket. Det kan stråle en mild solkraft ut fra et slikt menneske. Slik hjelper engelen til. Som en dypere opplevelse forstår vi hva frihet er. Vi kan gjøre det som trengs, fordi vi forstår det og vil det.» (s 95)
For hvert livsavsnitt gjør forfatteren sine betraktninger over helsemessige spørsmål, psykiske så vel som kroppslige. Hvilke sykdomstilstander kan oppstå ut fra bestemte feilutviklinger på de ulike alderstrinn? Boken viser til behandlingsmuligheter som ut fra et antroposofisk-medisinsk perspektiv kan tilbys i form av særlige terapier og preparater. Men også skolemedisinske behandlinger som er nødvendige, omtales. Her følger verdifulle råd for hvordan eventuelle negative effekter kan motvirkes.
Avgjørende for vår utvikling er vårt forhold til tanker og det å tenke. Er tenkningen kun vår hjernes produkt, eller har tankenes verden en selvstendig realitet? Eller slik Maarten Reder uttrykker det:
«Å tenke er en åndelig aktivitet. Ved hjelp av tenkningen kan jeg forstå verden omkring meg og jeg kan utforske den materielle verdens lovmessigheter. Av Guds tanker ble denne verden engang skapt, og mennesket ble satt inn i verden som skapningens krone. Mennesket gjenfinner nå denne verdensskaperkraften i sin tenkning når vi virkelig lærer å bruke og utvikle tenkningens kraft. Det gir tillit og trygghet når vi merker hvordan vi gjennom tenkningen kan finne oss til rette i den ytre verden. Det gir ennå større trygghet når jeg lærer å arbeide slik med min tenkning at stadig større selverkjennelse vokser frem.» (s 8)
Syvårsperiodene i menneskets liv er oversatt til norsk ved legen Inge Raknes. Boken anbefales til lesning i gjentatte vendinger.