AV CATO SCHIØTZ
Artikkelen er et utdrag av et foredrag holdt i Norsk Parapsykologisk Selskap 16. mars 2023.
ARGUMENTER MOT KLARSYNET
Klarsyn er sterkt omdiskutert og et kontroversielt tema. Den alminnelige oppfatningen innenfor akademia og kulturlivet er at klarsyn kort og godt ikke eksisterer. Kritikernes argumenter kan oppsummeres som følger:
– Klarsyn er ikke naturvitenskaplig bevist. All forsk-ning viser at angivelig klarsynte personer kollapser under kontrollerte forhold. Det er kort og godt intet empirisk grunnlag for at klarsyn er en realitet.
– Det man sitter igjen med er utelukkende anekdoter om enkelttilfeller, som ikke har bevisverdi.
– Det er en rekke alternative forklaringer på angivelig klarsynte erfaringer: Innbildning, selvsuggesjon, tilfeldigheter eller regulært juks.
– De klarsynte tar regelmessig feil.
– Mangelen på presisjon med hensyn til resultatene av klarsyn er påtakelige.
– Forskning som pretenderer å bevise at klarsyn er en realitet, har oftest vesentlige metodiske feil.
Konklusjonen er at klarsyn avvises og avskrives enhver verdi som supplement til naturvitenskaplig kunnskap og metode.
PARAPSYKOLOGIENS SENTRALE POENG
Den beste og nyeste innføring i parapsykologi på norsk er boken Våre skjulte evner. Telepati, klarsyn og fremsyn av Terje G. Simonsen på Pax forlag 2013. Boken har kommet i flere opplag. Den engelske utgaven ble i 2019 tildelt Parapsychological Association Book Award. Terje G. Simonsen er idéhistoriker, og han skrev i 1993 sin hovedfagsoppgave om Alf Larsens kulturhistoriske tidsskrift Janus, 1933-1941.
Klarsyn defineres hos Simonsen som: «Indre syn (sansing av personer, gjenstander, steder etc. som er utilgjengelig for personens normale syn/sansinger). Det brukes konvensjonelt på norsk om alle typer «avstands-sansning» (syn, hørsel, lukt, smak, stemning etc.)».
Parapsykologiens sentrale poeng er å utvide vår forståelse av virkeligheten. Den tilstreber å føre bevis for realiteten i parapsykologiske fenomener generelt og klarsyn spesielt. Slik sett blir parapsykologien en vitenskap som gir komplementær kunnskap, og den supplerer vårt naturvitenskaplige verdensbilde.
Det foreligger et utall forsøk som – etter parapsykologenes oppfatning – representerer bevis for at parapsykologiske fenomener er en realitet. En slik oppsummering finner vi i Etzel Cardena: The Experimental Evidence for Parapsychological Phenomena. A Review, American Psychologist nr. 5/2018.
I norsk offentlighet er det særlig tre personer som har blitt fremhevet som klarsynte: Marcello Haugen, Anna Elisabeth Westerlund og Joralf Gjerstad. Det foreligger en rekke historier om alle tre med tallrike eksempler på deres klarsynte evner. Ingen av disse tre har imidlertid underkastet seg noen form for kontrollerte forsøk, og beretningene om klarsyn avskrives derfor av akademia som anekdoter uten bevisverdi.
SKILLE MELLOM KLARSYN OG INNVIELSE
I antroposofien er klarsyn et sentralt begrep. Ikke bare det: Eksistensen av klarsyn er selve grunnlaget for det Rudolf Steiner fremlegger. Spørsmålet blir da: Hva ville Steiner? Men først skal vi si hva han ikke ville: Han ville hverken frelse, omvende eller appellere til tro. Steiners hovedanliggende var erkjennelse. Antroposofien skal være et incitament til en utvidet erkjennelse som omfatter de sider av tilværelsen som de vanlige sansene ikke har tilgang til. Dette oppnås gjennom en forandret bevissthet, basert blant annet på en styrkning av sansningen, en styrkning av tenkningen og et meditativt arbeid.
Steiners antroposofi hviler på to viktige forutsetninger: 1) Det er mulig å utvide vår bevissthet til å erfare tilværelsens ikke-fysiske side som vi ikke har tilgang til gjennom våre fem sanser. Denne bevissthetsutvidelsen kan representere et klarsyn som gir oss viktig komplementær kunnskap. 2) En utvidet erkjennelse har betydning for den enkeltes egenutvikling/personlige vekst – noe som igjen skal medføre et sosialt engasjement og samfunnsansvar.
Rudolf Steiner gir en definisjon på klarsyn hvor han skiller mellom klarsyn og innvielse. I et foredrag fra København i juni 1915 heter det: «Et menneske som kan se inn i den oversanselige verden, kalles i den esoteriske skole en klarsynt.» Men å være klarsynt er ikke nok. En klarsynt kan «se» – men ikke skjelne. Steiner har derfor et viktig tilleggsbegrep: «Innvielse». Han skriver i forlengelsen av det ovenforstående sitat: «Den som har evnen til å skjelne vesener og tildragelser fra hverandre i den høyere verden, kalles en innviet.»
BEVISSTHETENS EVOLUSJON
Alle vet at den menneskelige utvikling har gjennomgått en fysisk evolusjon fra de enklere livsformer til de høyere. Steiner mener at det i tillegg foreligger en bevissthetsmessig evolusjon. Denne evolusjonen har vist seg i forskjellige former for tidligere klarsyn, et tema som er behandlet inngående av Hans-Jørgen Høinæs i artikkelen «Erkjennelse og klarsyn».
Den eldste form for oversanselig klarsyn kaller Steiner det instinktive klarsyn hvor det historiske mennesket ikke opplevde skillet mellom våkenhet og søvn eller dag- og nattbevissthet tilsvarende som i dag. Det henger sammen med at mennesket historisk hadde en mindre fysisk kroppsorganisasjon enn det vi senere fikk. Dets sjelelig-åndelige sanseorgan ga klarsyn, og kun glimtvis og skyggeaktig opplevde mennesket det som vi i dag vil kalle våken bevissthet. De fysiske sansene var ikke utviklet, og det historiske mennesket så alt nærmest i en slags tåke.
Den neste er det Steiner kaller atavistisk klarsyn. Ordet kommer av det latinske atavus (bestefar) og refererer seg til det som er ervervet gjennom slekten og gjennom blodet. Forestillingen om evner som nedarves og ulike innvielsesritualer omtales en rekke steder i eldre litteratur, bl.a. indisk litteratur. Steiner mente at denne formen for klarsyn også var en realitet i Nord-Europa, som holdt seg til langt inn i middelalderen. Etter Steiners mening har denne formen ingen berettigelse i vår tid fordi seerevnen har blitt uklar og dekadent, og fordi den mangler et vitenskapelig erkjennelsesgrunnlag.
Den tredje formen kaller Steiner det visjonære klarsynet, som vi kjenner mange eksempler på i den jødisk-kristelige kultur i middelalderen, hos f.eks. Hildegard av Bingen på 1100-tallet og dikter- og billedkunstneren William Blake. Også denne formen er lite aktuell i vår tid, ifølge Steiner. Det moderne mennesket er ikke lenger i stand til å vurdere visjonsbildenes realitet, og de greier ikke å skille mellom visjon og hallusinasjon.
Den fjerde formen er det mediumistiske, spiritistiske og kanaliserte klarsynet. Det oppsto i forbindelse med 1800-tallets spiritisme og mediumisme, og det har fortsatt helt til vår tid gjennom New Age-bevegelsen. Steiner hadde ingen sans for dette, f.eks. det klarsynet som gir seg til kjenne gjennom spiritistiske seanser eller lignende kanaler.
Den siste formen for historisk klarsyn kaller Steiner for et naturlig klarsyn, som han mener er en realitet fra begynnelsen av 1900-tallet. Klassiske eksempeler er vår tids Kristus-erfaringer, men også erfaringer av naturånder, dvs. elementærvesener.
INGEN GJENNOMSLAG FOR BEVISENE
Når det gjelder det metodiske, er det en klar forskjell mellom den parapsykologiske tilnærmingen og den antroposofiske. Etter snart 150 år med parapsykologisk forskning må vi konkludere med at de bevis som er fremlagt i denne tradisjonen, ikke har fått gjennomslag. Igjen og igjen mener kritikerne å påvise metodiske svakheter ved forsøkene, og at konklusjonene dermed er usikre. Men sett fra mitt ståsted – og basert blant annet på Terje G. Simonsens inngående behandling og dokumentasjon – er klarsyn i meget stor grad sannsynliggjort gjennom parapsykologisk forskning. Denne konklusjonen ligger imidlertid på kollisjonskurs med et reduksjonistisk menneskesyn.
Parapsykologene åpner for at klarsyn kan sannsynliggjøres på et annet grunnlag enn det naturvitenskaplige, noe Simonsen behandler i sin bok. Han argumenterer for at vi ikke kan forstå sannhet som identisk med hva som kan bevises ved naturvitenskaplige metoder. Vi opererer med et for smalt sannhetsbegrep som undervurderer verdien av den type sannhet som finnes innen human- og samfunnsvitenskaper, som f.eks. juss, filosofi og egne livserfaringer for øvrig. «I disse sammenhengene kommer vi nemlig gjerne frem til sannheter ved hjelp av såkalte «anekdotiske bevis» dvs. vitnesbyrd, beretninger og historier, tolkninger, konstruksjoner o.l. Og her vil både enkelthendelser og de subjektive vurderinger være viktige ingredienser.»
MÅ ERVERVES
Det sentrale for Rudolf Steiner at et klarsyn i vår tid må erverves gjennom en skolering/trening, særlig gjennom et meditativt arbeid, og det må bestrebe seg på å tilfredsstille de samme krav til stringens og klarhet som vi finner i naturvitenskapen.
Steiner mente at å søke naturvitenskapelige bevis for paranormale og spirituelle erfaringer, representerer en blindgate. Han mente at den metafysiske siden ved mennesket – som blant annet gir seg tilkjenne gjennom klarsyn – tilhører en ikke-materiell verden, og da vil en materialistisk metode og krav på bevis være uegnet: Det er en sammenheng mellom metode og det området man anvender metoden på. Man kan ikke anvende en naturvitenskapelig metode på et område som ikke er reduksjonistisk og materielt.
KLARSYNET HOS STEINER
Det første trinnet hos Rudolf Steiner var hans naturlige klarsynte evner. I hans selvbiografi er det flere eksempler på hvordan han som ung opplevde en spirituell verden bak sanseverdenen.
Denne fasen avløses av hans arbeid med Goethes naturvitenskap fra begynnelsen av 1880-tallet og til slutten av 1890-tallet. Steiner drøfter Goethes metodiske innfallsvinkel til en komplementær naturvitenskap om det kvalitative – som ikke omfattes av tradisjonell naturvitenskapelig reduksjonell metode.
Deretter går Steiner over i en fase hvor filosofi- og erkjennelsesteori står sentralt, jf. særlig bøkene Sannhet og vitenskap og Frihetens filosofi. Steiner mente at vi i forlengelsen av filosofien kan både rettferdiggjøre og legitimere tilværelsens spirituelle dimensjon og oppnå erkjennelse. De sentrale elementene i denne forbindelse kalles «ren tenkning» / «sansefri tenkning». Steiner mener datidens – og nåtidens – reduksjonisme kan tilbakevises på filosofisk grunnlag.
Den neste fasen i Steiners liv er hans ti år som leder av Teosofisk Samfunn i Tyskland 1902-1912. I denne perioden fremlegger han en rekke skrifter som behandler hvordan man metodisk kan «erverve kunnskap om høyere verdener» – for å bruke ordene i tittelen på bok av Steiner fra 1904. Meditasjon er den metode som det moderne mennesket må benytte for – om mulig – å oppnå klarsyn. Det adskiller seg fra de metoder vi møter historisk og i nær sagt alle folkeslag hvor det benyttes yoga, askese, rusmidler, orakler, kanalisering osv. Disse metodene avskriver Steiner som foreldete.
Etter bruddet med Teosofisk Samfunn grunnla Rudolf Steiner Antroposofisk Selskap ved årsskiftet 1912-1913. Det skjer da en utvikling i Steiners betoning av det meditative, og han reviderer sine bøker fra 1880- og 1890-tallet og utgir dem i nye opplag, samt fremhever deres betydning som grunnlag for å legitimere tilværelsens metafysiske side.
I 1918 reviderte han en artikkel han skrev i 1908 basert på et foredrag i Stuttgart samme år. I forordet til artikkelen oppsummerte Steiner sitt hovedanliggende: «Med antroposofi forstår jeg en vitenskapelig utforskning av den åndelige verden. Den gjennomskuer ensidigheten hos den rene naturerkjennelse, likesåvel som hos den vanlige mystikk. Før den gjør et forsøk på å trenge inn i den oversanselige verden, utvikler antroposofien først i den erkjennende sjel krefter som muliggjør at den kan trenge inn i den åndelige verden. Disse krefter er ennu ikke virksomme i den vanlige bevissthet og i den vanlige vitenskap. – En slik åndsvitenskap betraktes i almindelighet av den anerkjente filosofi som dilettantisme. Ved en kort fremstilling av filosofiens utviklingsgang forsøker jeg å vise at denne beskyldning er helt uberettiget og at den bare fremsettes, fordi den nuværende filosofiske betraktningsmåte er kommet inn på feil spor. Hvis den ikke forlater dette, vil det være umulig for den å erkjenne at dens egne, samme utgangspunkter nettopp fordrer at den følger den vei som til sist fører til antroposofi.»
Steiners meditative anvisninger ble avsluttet med Julestevnet i desember 1923 og opprettelsen av Den frie høyskole for åndsvitenskap i 1924, hvor Steiner ga en rekke meditative øvelser.
PERSONLIGE ERFARINGER
Når man selv ikke er klarsynt, er det to alternative grunnlag å gå ut fra: Man kan se på dokumentasjonen som foreligger – og på grunnlag av denne ta stilling til spørsmålet. For mitt eget vedkommende anser jeg den parapsykologiske dokumentasjonen så overbevisende at klarsyn er sannsynliggjort i betydelig grad, men ikke naturvitenskapelig bevist.
I tillegg kan man, som bl.a. skjedde med lyrikeren Tor Jonsson (1916-1951) – få personlige erfaringer. Jonsson blir med rette oppfattet som en skeptiker og kritiker. Han sto i opposisjon til organisert statskirkeform, han var en sterk motstander av bygderomantikk, og han hadde en aldri sviktende solidaritet med de svake og var en skarp kritiker av alt som smakte av klasseskille. Men i det siste halve året av hans liv, møter vi en annen og mer nyansert side hos Jonsson. Ingar Sletten Kolloen skriver i biografien om Tor Jonsson at denne forandringen først og fremst var et resultat av et møte mellom Tor Jonsson og Marcello Haugen sommeren 1945. Se forøvrig også artikkelen «Blind tvil» i Libra 2016-4 som jeg skrev i forbindelse med 100-årsmarkeringen for Tor Jonssons fødsel.
En slik personlig «empiri» begrunner også min konklusjon når det gjelder klarsyn.
MANNEN FRA SNÅSA
I over 20 år har jeg vært en nær venn av Ingar Sletten Kolloen. Da han skrev biografien om Joralf Gjerstad, Snåsamannen – kraften som helbreder (2008), fortalte han meg om prosjektet og hvorfor han selv var overbevist om Gjerstads klarsynte evne. Blant mye annet hadde han opplevd at Gjerstad kunne lese kort som lå med billedsiden ned, noe jeg avfeide som tøys. Men Kolloen fastholdt sitt syn og spurte om jeg ville møte Gjerstad – noe jeg selvfølgelig aksepterte med glede.
Noen dager senere reiste vi til Snåsa. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å teste Gjerstad og hadde tatt med et kort fra familiens skatoll og lagt det i min lommebok – uten selv å undersøke hvilken valør det hadde. For å gjøre en lang historie kort: I Gjerstads stue – med Kolloen og Gjerstads ektefelle til stede – ble kortet tatt ut av lommeboken under bordet vi satt ved, fremdeles med billedsiden ned. Joralf Gjerstad satt på motsatt side. Etter kort tid sa han: «Det er fem eller sju.» Og fortsatte: «Du har sparfemma, ja.» Jeg snudde kortet – spar 5. Jeg kunne ikke unngå å reagere spontant: «Dette er ikke mulig!»
Noen måneder senere befant Joralf Gjerstad og ektefellen seg sammen med Kolloen på min gård på Biri hvor vi spiste lunsj. Plutselig sa Gjerstad – out of the blue – «din kone har ilt i hoften». Jeg innrømmet forbløffet at ja: «Anne har i lengre tid hatt plager med den ene hoften.» Gjerstad hadde aldri sett min kone og visste heller ikke hvordan hun så ut. Og Gjerstad tilføyde: «Og så har hun skjeve hornhinner». «Nei», sa jeg – for det hadde jeg aldri hørt om. Men for ordens skyld tok jeg – der og da – en telefon til min kone som befant seg på Sørlandet, og hun opplyste at – nei, skjeve hornhinner hadde hun ikke. Jeg forela dette for Gjerstad som fastholdt sin oppfatning. Det hører med til historien at da min ektefelle noen måneder senere gikk til sin optiker, spurte hun helt nøytralt om det var noe galt med øynene og fikk til svar: «Ja, du har skjeve hornhinner.»
Et år eller to senere fikk jeg invitasjon fra 17. maikomitéen på Biri med anmodning om å holde 17. maitalen i bygda. Jeg aksepterte uten å fortelle det til noen. Men jeg slet med talen fordi jeg ønsket å unngå alle obligatoriske innslag som «1905, 1940, frihet, Wergeland og våre nye landsmenn». Et par uker før 17. mai reiste Kolloen og jeg igjen til Snåsa sammen med kongens personlige sekretær, Knut Brakstad, en bekjent av Gjerstad og som – i parentes bemerket – også hadde spektakulære opplevelser med Gjerstads klarsyn. Hverken Kolloen eller Brakstad visste om min planlagte 17. mai-tale. Da vi ringte på døren, åpnet Gjerstad og sa: «Hei Cato – hvordan går det med 17. mai-talen?»
Et fjerde eksempel skjedde en tid senere. Jeg hadde mistet mobiltelefonen og kontaktet da Joralf Gjerstad som på det tidspunktet var i Oslo og signerte bøker sammen med Kolloen. Han lovet å ringe tilbake. Men før det skjedde, fikk jeg beskjed fra en venn jeg hadde besøkt, at han hadde funnet telefonen. Jeg ringte da til Kolloen og ba ham på nytt fremføre mitt ærend overfor Gjerstad, som da svarte: «Det er ikke lenger et spørsmål. Cato har fått den tilbake.»
Sist, men ikke minst. For fire år siden fikk jeg konstatert at jeg led av den sjeldne hormonsykdommen akromegali, som skyldes en overproduksjon av veksthormoner i hypofysen. Jeg hadde en godartet hjernesvulst som medførte bl.a. at talen blir uklar fordi tungen svulmer opp. Etter at diagnosen var konstatert, fikk jeg time for operasjon på Nevrokirurgisk avdeling på Rikshospitalet. To uker før selve operasjonen ble jeg kontaktet av den ansvarlige professoren som skulle foreta operasjonen, til en orienterende forhåndssamtale. Han beroliget meg med at inngrepet antakelig ikke ville medføre store komplikasjoner fordi svulsten var liten og lå godt til rette for operasjon.
Denne samtalen fortalte jeg ikke til noen – ikke engang til min ektefelle. Det var imidlertid vel kjent i miljøet at jeg skulle få fjernet en svulst i hjernen, noe som også kom Gjerstad for øre. En uke før operasjonen ringte han og sa at han hadde hørt at jeg skulle opereres. På min høyttalende telefon med min kone til stede i stuen fortsatte han: «Cato – dette går bra. Svulsten er liten, og den ligger gunstig an for operasjon.» Det var med andre ord nøyaktig de samme ordene som professoren hadde brukt en uke tidligere.
Når jeg nå vurderer alle disse episodene samlet sett, representerer de for meg et empirisk sterkt grunnlag for at Joralf Gjerstad var klarsynt. Jeg kan ikke med min beste vilje se at det er noen annen forklaring.
Rudolf Steiner ville ikke vært imponert over dette – for ham var klarsyn en selvfølge, og han var ikke opptatt av denne type «bevis».
Hele artikkelen vil inngå i boken: Cato Schiøtz: På mange barrikader. Essays og artikler. I utvalg av Frode Barkved, Kaj Skagen og Peter Normann Waage. Boken kommer på Dreyers forlag i høst.
Artikkelen har stått i Mennesket 2023.