BOKOMTALE AV TRUDE BOKOMTALE
I fjor var det 100 år siden den første Waldorfskolen ble grunnlagt for barn av arbeidere ved sigarettfabrikken Waldorf Astoria i Stuttgart. I Norge har Steinerskolene, som de heter her, eksistert litt til og fra siden 1926. Det finnes i dag 32 Steinerskoler (og 45 barnehager) fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord.
I forordet til Kunst og undervisning i Steinerskolen siterer tidligere rektor ved Nansenskolen, Inge Eidsvåg, folkehøyskolegrunnleggeren Christen Cold: «Træd varsomt, thi her bliver mennesker til!»
Umiddelbart settes man i den rette stemningen for å være mottagelig for hvorfor og hvordan undervisningen i en Steinerskole er som den er. Det betyr imidlertid ikke at det er akkurat slik eller sånn undervisningen skal foregå, det er det opp til læreren å beslutte. Men utgangspunktet er gitt: det er barnet – det blivende mennesket – som er avgjørende. Av læreren kreves det ærbødighet, innlevelse og evne til pedagogisk omsetting av egen erkjennelse. Hjelpen læreren har til rådighet, er de impulser Rudolf Steiner har formidlet av menneskekunnskap i bøker og foredrag.
For å si det kort: Steinerskolen skiller seg fra den offentlige ved å ha en rekke kunstneriske fag. Men vesentlig for undervisningen er at den skal ha en kunstnerisk form.
Elevene har ikke lærebøker, men lager sine egne ut fra undervisningen. Foreliggende bok viser en rekke malende (i dobbelt forstand) eksempler på dette fra alle klassetrinn. Bøkene skrives for hånd og med rike illustrasjoner. Jeg ble straks satt tilbake til tiden da mine egne barn gikk på skolen, men også til min egen barndoms lengsel … Jeg hadde fire kusiner på Steinerskolen og fikk være med på julemarkeder m.m. For en som har lidd seg gjennom offentlig skolegang, er det fantastisk å se den begeistring for skole og lærere, som mange Steinerskoleelever viser. Når man leser Hanne Weissers bok, forstår man hvorfor.
Weisser tar opp motsetninger i menneskesyn og naturvitenskap, kortfattet, men innsiktsfullt. Hun viser blant annet til forskning presentert i Det musiske menneske av Jon-Roar Bjørkvold. Et kapittel tar for seg Steiners vitenskapelige bakgrunn og engasjement, og i denne forbindelse gjengir hun en uttalelse fra Tenkningen som deltagelse av Peder Christian Kjerschow, som gir oss en anelse om hva lærergjerningen går ut på: «Det å erkjenne noe i sin tilblivelse, idet det er på vei til å ta form – det innebærer en egen type tenkning som er rettet mot livet, ikke mot materien, en tenkning som ikke befatter seg med allerede etablerte fakta, som ikke tenker over det som allerede er gjort, det som er fait accompli, et fullbyrdet faktum, men deltar i det som er i ferd med å gjøres.»
Jens Bjørneboe, som en periode var lærer i Steinerskolen, tviholdt på sin noe særegne rettskriving. Ingen redaktør fikk tukle med den! I de gjengitte elevarbeidene er ikke rettskriving fremtredende. Men så synes det heller ikke å være poenget med å lære å lese og skrive. Det vesentlige er å kunne meddele seg og glede seg over ny kunnskap. Målet med undervisningen er at barnet i størst mulig grad får utvikle seg mot å bli fullt og helt menneske – et menneske som er i stand til å tenke selv, som interesserer seg for den verden det lever i, og som ustoppelig har lyst til å lære mer.
Weisser forener en seriøs og samtidig lettfattelig innføring i steinerpedagogikken. Hun gir oss det filosofiske og åndsvitenskapelige grunnlaget med referanse til Steiner, men óg til nåtidige norske forfattere. Og hun leverer et levende bilde på hva den pedagogiske virkelighet kan vise av resultater i elevenes arbeidsbøker. Sistnevnte er herlig levende og vakre, ja, som små kunststykker. Ikke rart at mange er av den oppfatning at Steinerskolen er en slags kunstskole. Det er den altså ikke – det er undervisningen som skal være kunstnerisk. Og den fører i beste fall til en bevegelig tenkning, en utviklet fantasi/skapende evne – og selvstendige voksne.
Kunst og undervisning i Steinerskolen bør ikke bare bli pensum på Steinerhøyskolen. Den bør også være pensum i den pedagogiske utdanning for norsk offentlig skole, der man, etter undertegnedes mening, sårt trenger nye impulser. Jeg er overbevist om at mang en lærer vil sette pris på disse tankene. De kan fylle et kanskje ubevisst vakuum – et tomrom som i dag fylles av kunnskapskon- troll (Pisa-prøver) og overflatisk kunnskapstilegnelse gjennom datainnsamling.
Boken kan også være til glede og nytte for foreldre generelt. Den formidler et perspektiv på barnet, som en unik blivende individualitet. Boken har også en omfattende litteraturliste.
Forfatter Hanne Weisser er cand.philol. med musikk hovedfag. Hun er lærer ved Steinerskolen i Oslo, men underviser også på Steinerhøyskolen.
Trude Malthe Thomassen er daglig leder i Vannbevegelsen og fast medarbeider i LIBRA. Artikkelen har stått i Mennesket 2020.