Av Cato Schiøtz
Artikkelen er basert på et foredrag 13. oktober 2020 i Oslogruppen av Antroposofisk Selskap med samme tittel.
I artikkelen skal vi behandle Skagens biografiske forhold til antroposofien, det vil si hvordan han på de forskjellige stadier i sin biografi er kommet i kontakt med det antroposofiske miljøet, og se hvordan antroposofi og antroposofiske temaer er behandlet i hans forfatterskap. Vi skal følge en kronologisk fremstilling, og skal trekke veksler på Skagens selvbiografi Den forseglede ordre. Opplevd og tenkt 1949-2019[1], som ble utgitt høsten 2019.
Jeg nevner innledningsvis at jeg i snart 30 år har vært en venn av Kaj Skagen og har diskutert antroposofiske temaer med ham et utall ganger. Vi har også samarbeidet nært om forskjellige prosjekter. Jeg har fulgt Skagen i en årrekke, og han skriver i sin selvbiografi at jeg har vært hans «eneste forbindelse til antroposofiske miljøer» i snart 20 år.
Skagen har vært svært viktig for formidlingen av Rudolf Steiners livsverk og antroposofien i snart 50 år, og han har ved en rekke anledninger satt antroposofien på kartet i norsk offentlighet. Det er kort og godt ingen annen person som har hatt et så stort «antroposofisk nedslagsfelt» i kulturlivet i disse årene.
Dette har han gjort gjennom sin sakprosa, hvor han har behandlet mange og viktige antroposofiske temaer. Han har i tillegg behandlet antroposofiske temaer i sine skjønnlitterære arbeider – for eksempel biografiske epoker, antroposofi og vitenskap, sosial tregrening og steinerpedagogikk. I tillegg har han oversatt Rudolf Steiners bok Teosofi.
Videre var Skagen stifter og redaktør av tidsskriftet Arken (1978-1989), som sprang ut fra både anarkistisk motkultur og uorganisert antroposofi.
Han har også deltatt i flere viktige offentlige debatter med tilknytning til antroposofi, som steinerskoledebatten i Dagbladet i 2005, Tore Rems Bjørneboe-biografi (2009-2010) og Jan-Erik Ebbestad Hansens En antisemitt trer frem (2018).
Men likevel har Skagen hatt et skiftende og ambivalent forhold til den antroposofiske bevegelse og de som representerer Antroposofisk Selskap. Og ambivalensen har vært gjensidig: Skagen har fått lunkne og dårlige omtaler i for eksempel Libra – både Broene brenner og Morgen ved midnatt fikk mildt sagt blandet mottagelse.
Kaj Skagen har en rekke karakteristiske særpreg. Rune Slagstad kaller ham en «einzelgänger» – han er i utpreget grad en ensom ulv, som er helt uavhengig av andre personer og organisasjoner. Han er uredd, tenker i liten grad på hva som er politisk korrekt, og kunne ikke drømme om å danse etter tidens pipe. Ved flere anledninger har han stått i skarp opposisjon til det som er opplest og vedtatt som sannheter i norsk offentlighet, særlig i angrepet på norsk samtidslitteratur i Bazarovs barn, men også i flere enkeltsaker som da han gikk imot bombingen av Serbia i et langt innlegg på Dagsrevyen.
I 2009 forsvarte Skagen Nina Karin Monsen mot kritikken som rammet henne ved tildelingen av Fritt Ords pris, og Peter Handke under den store Handke-debatten i 2015. Som fast kommentator i nynorskavisen Dag og Tid de siste ti årene har han månedlig og ofte ukentlig gått på tvers av flertallet i norsk offentlighet, i saker fra abortspørsmål og kirkens politisering, til de vanskelige innvandringsspørsmålene. I salgssuksessen Norge, vårt Norge fra 2018 skrev han utførlig om det nasjonale spørsmålet, igjen et tabubrudd.
Han er maurflittig, bredt orientert og svært belest, med store kunnskaper om samtidshistorie, litteraturhistorie og filosofi.
Både hans sakprosa og skjønnlitteratur viser at Skagen har en helt usedvanlig god penn. Hans kritikere fremhever igjen og igjen hans elegante språk og skrivekunst. For eksempel har professor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen, fremholdt at ingen skriver bedre i Norge i dag enn Kaj Skagen.
Han står i en spesiell norsk tradisjon når det gjelder forholdet mellom litteratur og antroposofi: Intet annet land i Europa kan sammenliknes med Norge når det gjelder antall sentrale forfattere som har interessert seg for, eller forbundet seg med Rudolf Steiner og antroposofien.
I etterkrigstiden er det særlig grunn til å trekke frem André Bjerke og Jens Bjørneboe. Kaj Skagen har særlig forbundet seg med sistnevnte, og har behandlet Bjørneboe grundig og innsiktsfullt ved flere anledninger – og i det siste også kritisk, som i Norge vårt Norge, der det kulturradikale innslaget hos Bjørneboe er satt under lupen.
Både Bjerke og Bjørneboe har – i likhet med Skagen – såvel et omfattende skjønnlitterært som et omfattende sakprosaforfatterskap. Norge har for øvrig også en rekke sakprosaforfattere som behandler antroposofiske temaer. Fra de senere årene er det særlig grunn til å fremheve filosofene Hjalmar Hegge og Hans Kolstad.
Årene 1949-1971: Korte biografiske trekk før møtet med antroposofien
Skagens oppvekst frem til 1971 er skildret på de første ca. 170 sidene i selvbiografien[2]. Han hadde ikke det man kan kalle en lykkelig barndom, med en sterkt autoritær og eksentrisk far, og en mor som var dogmatisk kristen i den lavkirkelige tradisjon. Moren og faren kom aldri godt overens, men var bundet sammen i en konfliktfylt relasjon begge led under. Selv om familiens ytre rammer aldri var truet, førte konflikten mellom foreldrene til at barna ble følelsesmessig forsømt og til dels kunne føle seg fremmede i hjemmet, og kuet av den begavede men uforløste farens voldsomme temperament.
Den sterkt religiøse oppveksten førte til at Skagen i tenårene ble ungdomspredikant, og han så for seg en fremtid som forkynner. Da han gikk på videregående brøt han fullstendig med kristendommen, flyttet til Oslo og begynte på Forsøksgymnaset. Han sympatiserte en kort tid med SUF (m-l), som var forløperen til AKP (m-l), og var en sentral tillitsmann i Elevutvalget for Osloskolene, hvor han ble valgt som formann. Han droppet ut av Forsøksgymnaset, forbandt seg med hippie-miljøet med eksperimentering med psykedelika, såkalte «bevissthetsutvidende» rusmidler som hasjisj, meskalin og LSD.
Han begynte tidlig å skrive, og arbeidet som freelance-journalist i Arbeiderbladet. I 1971 debuterte han med diktsamlingen Gatedikt som ble fulgt opp av en ny diktsamling Vi som arver maskinene året etter. Hans ståsted i begynnelsen av 1970-tallet var således sterkt opposisjonelt, med en kommunistisk og senere anarkistisk grunnholdning.
Skagen hadde fra slutten av tenårene en sterk interesse for skjønnlitteratur, og en tidlig lesning som omfattet bl.a. Hamsun, Sandemose, Mykle, Strindberg, Ibsen, Dostojevski og Tolstoj. Men den norske forfatteren som han forbandt seg sterkest med, var Jens Bjørneboe. Bjørneboes annerledeshet og opposisjonelle ståsted fascinerte og tiltrakk Skagen.
1970-tallet – møtet med antroposofien
Hos den sene Bjørneboe fant Skagen tidlig en idemessig forankring i den anarkistiske individualismen med dens statsskepsis, frihetslengsel og tro på menneskets mulighet til å velge sin egen vei i livet. I Den forseglede ordre skriver Skagen at han lenge som leveregel leste Frihetens øyeblikk én gang årlig for å minne seg selv om den vitale betydningen av å følge sin personlige intuisjon i kunsten og livet. I neste omgang fant den unge Skagen i Bjørneboes antroposofiske fase en slags garanti for at Rudolf Steiner var et studium verd: Siden Bjørneboe hadde holdt så lenge på med det, måtte det være noe i det.
Forbindelsen mellom anarkisme og antroposofi finner vi for øvrig også hos Rudolf Steiner selv. Han skrev i et brev til sin venn John Henry Mackay i 1898:
«Men hvis jeg, i den grad slike ting kan avgjøres, skulle si noe om betegnelsen «individualistisk anarkist» kan brukes på meg, måtte jeg svare et ubetinget «Ja».
«Den individualistiske anarkist ønsker ikke at noe menneske skal hindres i å la sine iboende krefter og evner få utfolde seg. Individene må få komme til sin rett i fullstendig fri selvhevdelse.» …
«Den individualistiske anarkist forholder seg fiendtlig overfor staten fordi den undertrykker friheten. Han vil intet annet enn livskreftenes frie, uhindrede utfoldelse.»[3]
Også andre norske forfattere har forbundet seg både med antroposofi og anarkisme. Dette gjelder for eksempel den halvveis glemte norske forfatter Ivar Mortensson-Egnund (1857-1934), som var opptatt av anarkismen i sine unge år, før sitt møte med antroposofien.
Dette er ikke tilfeldig: Menneskets frihet som er grunnleggende for anarkismen, er utenkelig uten at mennesket samtidig tilkjennes en åndelig eller metafysisk forankring. Steiner beskriver i foredragene om Johannesevangeliet Kristus som selve den historiske representanten for etableringen av det individuelle jeg’et: Gjennom vektleggingen av den personlige originalitet og frihet er det en sentral forbindelse mellom antroposofi, kristendom og anarkisme.
I biografien fra 2015 om den unge Rudolf Steiner; Morgen ved midnatt, skriver Skagen om sitt møte med antroposofien:
«Jeg snublet over Steiner og antroposofien i 1972, toogtyveår gammel, mens jeg drev rundt i Oslo på leting etter et liv. Det var kulturell oppbruddstid, og det eneste sikre var at alle rådende verdensforklaringer, politiske så vel som religiøse og filosofiske, sto for fall. Halvglemte åndsretninger, marginalisert av verdenskrigene og distansert av teknologiens og økonomiens eventyrlige fremganger fikk en ny sjanse.»2 …
«Jeg lette etter en verdensforklaring som kunne gi meg en identitet uten å fornærme min intuisjon, samtidig som noen av mine venner i den norske undergrunnskulturen var lidenskapelige tilhengere av Rudolf Steiner, som med sitt «klarsyn» og sin totalreformistiske utopi kom i betraktning som en mulig alliert i kampen mot verden. At Steiner var en ren «Aussenseiter» og ikke fantes i den versjonen av historien jeg hadde hørt på skolen og senere forkastet, kvalifiserte ham til en nærmere undersøkelse.»[4]
I Skagens selvbiografi blir antroposofien betraktet som «en ny trollring». Han traff Johannes Hertzberg, som da var prest i det antroposofiske Kristensamfunnet, og ble venn med Hans-Jørgen Høinæs, som var lærer på Steinerskolen og Forsøksgymnaset.
Skagen fulgte foredrag av den eldre antroposofen Leif Wærenskjold som han, i motsetning til Johannes Hertzberg, fant uinteressante.
Men den som kanskje særlig ledet Skagen inn i det metafysiske og åndelige var den lærde og eiendommelige Rolf Jørgen Gudevold, som døde av en medfødt hjertefeil i India i 1979, og som på slutten av 1960-tallet/begynnelsen av 1970-tallet var en sentral person innenfor hippiemiljøet, og hadde en sterk fascinasjon for østlig spirituell og meditativ tradisjon.
Og da skjedde det noe. Skagen skriver i selvbiografien:
«Plutselig hørte og opplevde jeg et ukjent tankesystem som berørte meg med sin gåte og skjønnhet, og det tiltrakk meg på samme måte som en ukjent kvinne under en demrende forelskelse. Jeg sto ved grensen til en krets av bilder og forestillinger som bar i seg løftet om forklaring og opplysning, og idet jeg var kommet så langt var det umulig å stanse.»[5]
Hans spirituelt interesserte venner tiltrakk Skagen med «en særlig viten som jeg følte jeg måtte få tilgang til».
Og så oppsøkte Skagen Oslo-gruppen av Antroposofisk Selskap som holdt til i Josefinegaten. Formålet med besøket var å kjøpe antroposofisk litteratur i den antroposofiske bokhandelen, som holdt til i samme hus som Oslo-gruppen. Møtet med Oslo-gruppens medlemmer ble ingen stor suksess.
Skagen skriver i selvbiografien hvordan han med nesten tusen kroner i lommen oppsøkte bokhandelen:
«Bøkene lå utstilt på et langbord i hallen foran foredragssalen, og hallen var full av mennesker som alle lot til å kjenne hverandre, alle kledd i dress eller fine kjoler, smilende og leende i lett konversasjon, som i et familiestevne. For meg som kom fra utkantenes bedehusverden, og siden var blitt vant til å sitte på madrasser rundt en vannpipe på gulvet, eller ligge sammenkrøpet i overfylte togkupéer om natten, var dette en skremmende verden. I et hjørne satt en svær kvinne med tallerkenøyne og lignet på Madame Blavatsky. Men Steiner-bøker måtte jeg ha. Jeg dukket meg og stupte inn i det, pilte som en oter langs langbordet og plukket med meg Vitenskapen om det skjulte, Teosofi, Våre atlantiske forfedre, Det femte evangelium, Johannesevangeliet, Egyptiske myter og mysterier og noen andre.»[6]
Den store bokfangsten tok han med hjem til sin hybel på Høvik, rett utenfor Oslo, «fast besluttet på ikke å forlate hybelen før jeg visste hva Steiner stod for, og hva han kunne bety for meg»:
«Jeg satt alene over bøkene inne på mine motdagistiske hybelverters lille bibliotek i flere døgn, omgitt av marxistisk og freudiansk litteratur, leste Steiner til ut på morgensiden og sov om formiddagen. Jeg hadde bygget opp et lager av havregryn og tørket frukt, sardiner, surmelk, kaffe og sekskronersrødvin, slik at jeg slapp å gå ut etter mat.»[7]
Men så skjedde det noe:
«Det var som om hver tanke, idet den ble til et bilde når jeg grep den, lot en del av et landskap som hadde ligget i mørke, tre frem i lyset.»[8] …
«Grunnbildet i alt jeg leste av Steiner var at menneskene i vår tid hadde oppnådd sin selvstendighet, frihet og intellektualitet på bekostning av en helhetlig og sann oppfatning av seg selv og verden. For å bli til hadde menneskene måttet tape sammenhengen med resten av verden, både i det sosiale liv og i verdens-oppfatningen. Livets åndelige aspekter var blitt mørklagt for at nyere individualitet og vitenskap skulle oppstå; men nå måtte menneskene igjen se utover seg selv. Det var antroposofiens oppgave å formidle de esoteriske tradisjoner til den samtidige menneskehet på en måte som appellerte til tanken og ivaretok den individuelle myndighet og frihet.»[9] …
«For hver bok jeg slo opp steg enda et kontinent ut av mørket og fikk landskaper med farve og konturer; hvert kapittel, hvert avsnitt, var fullt av opplysninger som brøt med alt jeg hadde hørt, men som samtidig gjenopplivet døde og klassiske tradisjoner. Det var som om hele kristendommen kom tilbake til meg mens jeg leste foredragene om Johannesevangeliet.»[10] …
«Jeg kom på innsiden av det samme jeg hadde forkastet, og fikk tilbake religionene, filosofien, historien og naturvitenskapen, alt badet i et lys som jeg trodde viste deres egentlige skikkelser.»[11] …
«Antroposofien appellerte så sterkt til meg fordi jeg intuitivt oppfattet Steiner som en ekte mystiker, og fordi han var arketypen for den opposisjonelle systemkritiker: Han omkalfatret hele det rådende verdensbildet, hadde åpenbart rett og ble fortiet av alle. Han skjøv grensene for min viten og innsikt langt innover i områder av livet som populærvitenskapen påsto ikke fantes, og som kirken mente kun troen kunne gi adgang til. At en ukjent og forkjetret sjarlatan hadde rett mot alle tidens arrogante makter, stemte overens med mitt livssyn.»[12]
Dette møtet med antroposofien har Skagen også skildret skjønnlitterært i romanen Barføtt gjennom Europa fra 1978. I denne romanen har hovedpersonen Jonas Ødes kamp med Rudolf Steiner klare selvbiografiske trekk.
Jonas blir kastet ut fra Goetheanum, det antroposofiske senteret utenfor Basel i Sveits, på grunn av at han hadde pådratt seg gonoré. Dette er selvbiografisk: Skagen ble selv kastet ut av Goetheanum av samme grunn i 1971, og vendte ikke tilbake før i 2016.
Men det mest vesentlige i Skagens livsverk på 1970-tallet skjedde i 1978, da han etablerte tidsskriftet Arken, opprinnelig sammen med forfatteren, økobonden og den sentrale nypaganisten Stein Jarving, som imidlertid forlot redaksjonen allerede i 1979, samtidig med at Peter Normann Waage kom inn som redaksjonsmedlem.
Hva var forholdet mellom Skagen og Waage?
«Peter og jeg fant hverandre i felles interesser for russisk litteratur og filosofi, anarkisme og antroposof. Men det produktive i vårt vennskap kom ikke fra denne likheten, men fra motsetningen mellom oss. Han hellet mot en urban og intellektualistisk liberalisme, mens jeg var en innflytter fra den motkulturelle landsbygda, og forsåvidt representerte vi hver vår pol i det norske kulturelle kompromiss mellom embetsmannskultur og bondekultur, hvilket også tilsvarte vår faktiske bakgrunn. Vi hadde samme ambivalens i forhold til Steiner og antroposofi, denne underlige åndsretning som lovpriser individualismen og knuser individet, og som ingen forlater uten å være merket av den. Både tankemessig og personlig representerte vi to forskjellige brennpunkter i den samme ellipsen, og fordi vi var så forskjellige i en enhet, falt vårt samarbeide om tidsskriftet Arken så heldig ut i mange år.»[13]
Steiners såkalte tregreningslære var viktig for redaksjonen, fordi den konkretiserte «en tredje vei» – et alternativ til kapitalisme og sosialisme som tok med seg det beste fra begge retninger. Et essay om dette emnet ble trykket i Arken, og senere utgitt på ny i Skagens bok Notater fra virkeligheten fra 1980. Men man kan vel knapt si at det lyktes de unge opprørere å presentere Steiners tanker på en måte som passet til en ny tid. Men det samme kunne sies om anarkismen, som også lå i Skagens og Waages interessefelt. Likevel var pukkingen på Steiner og Kropotkin nesten for moderne å regne i en tid da blomsten av norske intellektuelle omfavnet Marx, Lenin, Stalin og Mao.
1980-tallet – Antroposofi og offentlighet
1980-tallet var Arkens tiår, og tidsskriftet klarte i løpet av denne tiden å markere seg som en viktig stemme i norsk kulturliv.
Arken går inn i en betydelig tradisjon med antroposofi-inspirerte kulturtidsskrifter, som begynte med Janus (1933-1941) og fortsatte med Spektrum (1946- 1954) og Horisont (1955-1967). I tillegg kommer Libra (1972-), som i større grad er et rent, nesten «offisielt» antroposofisk tidsskrift.
Arken var i høy grad knyttet opp til generelle temaer i tiden, som marxisme, meditasjon, billedkunst og med spesielle temanummer blant annet om Bob Dylan og Jens Bjørneboe, om New Age-bevegelsen, nyere meditasjonsbevegelser, Fritjof Capra, alternativbevegelsen i Berlin på nært hold, postmodernismen med rapporter og intervjuer fra dens gjennombruddstid i Paris, og intervjuer med verdenskjente forfattere, som for eksempel Saul Bellow.
Også Rudolf Steiner sto sentralt. Redaktøren var i tillegg til å være fascinert av tregreningslæren, opptatt av Steiners filosofi fra slutten av 1890-tallet. Skagen oversatte selv og trykket Steiners store filosofi-essay «Individualismen i filosofien» fra 1899. I tillegg var det flere bidrag om Steiners biografi. Skagen var naturligvis også belest og engasjert når det gjaldt kjernetemaene hos Steiner og antroposofien. Et påfallende trekk ved Arken var at det sentralantroposofiske aldri fikk noen stor plass. Grunnen har Skagen forklart både i innledningen til Morgen ved midnatt og i sin selvbiografi:
«Gjennom 1970-tallet og frem til begynnelsen av 1980-tallet identifiserte jeg meg på mange måter med Steiner og antroposofien. Men jeg følte aldri at jeg hadde et slikt forhold til dette stoffet at jeg kunne representere Steiner og antroposofi utad. Steiners enorme esoteriske verk skapte en verden for seg, som måtte utforskes i stillhet; samtidig var det også en enorm avstand fra Steiner som avsender til meg som mottager. Det førte til en slags lammelse. Den boklige åpenbaringen var hinsides beskrivelse og kunne ikke formidles, en katastrofe for en forfatter som lever av å snakke. Jeg følte meg stadig mindre innviet, og stadig mer drept av sannhet.»[14]
Arkens redaksjon gikk høyt ut med et opplag av første nummer i 1978 på 2000, som ble utsolgt etter noen få måneder. Etter hvert nådde tidsskriftet 2000 faste abonnenter, og det normale opplag var 4000. Temanummeret om Jens Bjørneboe ble trykket i 5000 eksemplarer og var raskt utsolgt. I flere år var Arken landets største frittstående kulturtidsskrift.
Arken fremsto ikke som et antroposofisk tidsskrift. Det hadde et videre nedslagsfelt enn som så, men det var tydelig for enhver leser at redaksjonen hadde en svært viktig inspirasjonskilde i Steiners livsverk.
På slutten av sin levetid lanserte Arken en plan om et større bokprosjekt som skulle omfatte en rekke oversettelser av sentrale bøker av Rudolf Steiner. Dette arbeidet var imidlertid ikke påbegynt da Arken ble lagt ned etter siste årgang i 1989.
Ideen med en samlet oversettelse av Steiners sentrale bøker ble imidlertid etter år 2000 tatt opp av Antropos Forlag. Nær sagt alle de bøkene som Arkens redaksjon planla å utgi, har forlaget fått oversatt og utgitt på ny med informative innledninger, herunder innledninger av Kaj Skagen.
Arken kom med i alt 33 nummer, hvorav noen dobbeltnumre. Mange av essayene er blitt trykket opp på nytt i Skagens essaysamling Natt til dommedag fra 1990.
I 1983 kom Arken som nevnt med et eget nummer som var viet Jens Bjørneboe. Dette nummeret fulgte Skagen opp året etter med bokklubb-boken Jens Bjørneboe om seg selv, hvor Skagen redigerte forskjellige Bjørneboe-utdrag og presenterte et allsidig bilde av forfatteren.
Boken fra 1984 pekte også fremover mot en ny Bjørneboe-utgivelse fra Skagens hånd i 1996, Metafysikk og selvmord. Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien.
Og Skagens Bjørneboe-interesse fortsatte: Han var svært aktiv i debatten om Tore Rems Bjørneboe-biografi som ble utgitt i 2009 og 2010. Debatten ble utløst etter Kaj Skagens anmeldelse i Dag og Tid.
Men det hører med til Skagens Bjørneboe-resepsjon at han fra slutten av 1990-tallet, og særlig med essayet «Råttenskapens sødme», fra 2002 har behandlet deler av Bjørneboes forfatterskap kritisk. I Norge, vårt Norge (2018) skriver Skagen at Bjørneboe i romanene Kruttårnet og Stillheten er en forløper ikke bare for kulturradikalismens seier på 1970-tallet, «en uke forut for sin tid», men at Bjørneboe i sin analyse av ondskapen hevder at ondskapen stammer fra europeerne, samtidig som Bjørneboe skjønnmaler andre folkeslag som «edle ville»:
«I hele Kruttårnets over to hundre siders katalog over grusomheter, er det såvidt jeg kan se kun ett sted der ikke europeerne alene står bak, nemlig i en tolinjers bemerkning om hvor mange millioner kinesere som ble drept i Maos — marxistiske! — revolusjon. I en replikk mot slutten av romanen, der fortelleren innvender at «våre små tobente venner er over alt de samme», dvs. like sadistiske, nevner han som eksempler «russere, italienere, tyskere, franskmenn» og dessuten «de små nasjoner som alltid har skrytt av og hyklet med sin humanitet, Danmark, Holland, Belgia og så videre, og så videre, Albania eller hva du vil [samt] vi eskimoer [d.e. nordmenn]». Selv med begrepet «over alt «og beskrivelsen «over hele denne grønne, tempererte, fuktige overflaten av en planet» kommer Bjørneboe ikke utenfor Europas grenser.»[15]
Det offentlige gjennombruddet
Kaj Skagens store offentlige gjennombrudd skjedde ved den prisbelønnede romanen Broene brenner fra 1982, som vant en delt førstepris i Gyldendals store romankonkurranse. Med denne boken ble Skagen kjent for en bredere norsk offentlighet.
Boken ble fulgt opp året etter med brannfakkelen Bazarovs barn, som var et særdeles hardtslående oppgjør med samtidens forfattere med ståsted til dels langt ut på venstresiden.
Kritikerne sloss seg imellom; boken ble samtidig slaktet og skamrost.
Boken gikk til de grader motstrøms i forhold til det som var tidens rådende litterære oppfatning, og kan vel på mange måter sies å være en av de modigste utgivelsene etter krigen. Og dette gjorde ikke Skagen ustraffet: Han høstet storm og ble anklaget for å lefle med brune understrømninger. Dette er senere trukket tilbake og beklaget, blant annet av Hans Fredrik Dahl og Rune Slagstad. Generelt blir boken nå vurdert på en helt annen måte enn i 1983. Dette har Skagen utdypet i sin grundige innledning til den nye utgaven, som kom i 2019.
I denne utgaven har Dagens Næringsliv-journalisten Bjørn Gabrielsen skrevet et svært positivt etterord, hvor han oppsummerer debatten.
Men allerede i 1983 var det viktige stemmer som støttet Skagen. Olav H. Hauge omtalte boken rosende i sin dagbok.
«Avisone har arbeid med Bazarovs barn av Kaj Skagen. Bodil kjøpte boki i Oslo. Det er i grunnen merkeleg at ei slik bok kan skaka dei intellektuelle i framskotne stillingar so upp, dei kan ikkje ha lesa Arken, som Skagen har gjeve ut dei siste åri. Dei lyt heilt ha gløymt Alf Larsen og hans kritikk av tendensar i tidi. Det har brått vorte brand i roseleieren.»[16]
En liten måned senere konkluderer Hauge:
«Siste dagane Bazarovs barn av Skagen. Tungt skrivi bok, men vekti. Eg er samd med han i det meste.»[17]
Hauge fortsetter i dagboken med å påpeke at filosofen Hans Skjervheim ga uttrykk for at Bazarovs barn var «et godt og betimelig oppgjør med en idestrømning som hadde tatt et strupetak på norsk kulturliv i ti år»[18].
I et lite innlegg i Dagbladet skrev Gunnar Skirbekk at Bazarovs barn hørte hjemme i en verdikonservativ tradisjon og at «media-venstre» burde slutte å kalle alt de ikke likte, for nazistisk.[19]
Det ble avholdt et stort debattmøte i Club 7 som var smekkfullt, og hvor Kaj Skagen innledet til debatt med foredraget «Instruks for en oppstigning fra helvete» som var blitt skrevet etter en idé av antroposofen Karl Brodersen. I selvbiografien utdyper Skagen foredragets innhold:
«Foredraget forklarte den nyere utviklingen i norsk kulturliv som en dialektikk mellom «romantikk» og «realisme», egentlig mellom blikket for tilværelsens åndelige sider og blikket for det sosiale økonomiske sider. Jeg snakket om hvordan disse to motsatte perspektiver gjennom ensidighet kunne utvikle seg til henholdsvis fascisme og stalinisme, og foreslo et dobbeltperspektiv av begge, så de kunne korrigere hverandre og gå opp i en høyere syntese.
Bak slik tankegang lå selvsagt inspirasjonen fra antroposofien og Steiner, som jeg ikke kunne nevne; men det var et forsøk på å snakke om hvordan de verdikonservative og radikale fløyene i kulturlivet kunne lære av hverandre og overskride seg selv.»[20]
I 1988 utkom romanen Himmelen vet ingenting som skapte et voldsomt offentlig rabalder, og som medførte at Skagen i stadig større grad trakk seg tilbake fra norsk offentlighet.
Utgivelsen medførte et stormløp mot Skagen med beskyldninger om å utnytte et tragisk selvmord hos en sentral redaktør i Cappelen, Sigmund Hoftun.
Også her skrev Skagen en lengre ny innledning i forbindelse med nyutgivelsen i 2019. I tillegg skrev Hans Fredrik Dahl – som var en av Skagens skarpeste kritikere på 1980-tallet – et positivt etterord.
I 1985 utga Skagen en bok om Treholt-saken, Retten som ingen kunne målbinde. En forsvarstale for Arne Treholt, som ble utgitt på ny i 2011. I tillegg kom det en ny diktsamling Fremmed følge i 1987. De beste av Kaj Skagens essays fra dette tiåret ble utgitt i essay-samlingen Natt til dommedag i 1991.
Reaksjonene på Himmelen vet ingenting medførte som nevnt at Kaj Skagen trakk seg tilbake fra norsk offentlighet. I selvbiografien heter det:
«Dette hadde store følger for meg, fordi jeg så sterkt hadde knyttet mitt forfatterskap, mitt liv og min person til tidsskriftet Arken, som jeg håpet skulle være bare et første trinn i et større prosjekt som kunne gripe inn i landets kulturliv. Jeg hadde sett for meg og forberedt et livsverk ved siden av forfatterskapet. Med de følelsene som etter nedskytningen av «Himmelen vet ingenting» slo rot i meg, og tvang meg til å velge mellom hat og likegyldighet når det gjaldt norsk offentlighet, var dette prosjektet blitt umulig. Mitt forhold til andre mennesker var blitt ødelagt. For å redde meg selv måtte jeg ikke bare oppgi de kanskje for store planene, men også nedlegge tidsskriftet Arken, som med sin kvartalsvise utgivelse ville holde meg i kontinuerlig kontakt med en offentlighet det nå var umulig for meg å henvende meg til.»[21]
Tidligere planer ble oppgitt: Utgivelsen av Steiners utvalgte skrifter som Skagen hadde forberedt i flere år, og som skulle danne grunnlaget for et nytt forlag i tillegg til planene om en månedsavis, ble lagt til side. Også forholdet til Peter Normann Waage gjennomgikk en forandring – de idemessige motsetningene som opprinnelig hadde vært en styrke for Arken, sendte redaktørene nå ut på hver sin reise.
1990-tallet – Arbeidet med antroposofien
På 1990-tallet var Kaj Skagen i liten grad til stede i norsk offentlighet, men utga flere bøker hvorav en viktig skjønnlitterær bok, Hodeskallestedet.
I alle utgivelsene var antroposofien til stede som en klar understrøm.
En personlig digresjon: I 1991 møtte jeg Kaj Skagen selv for første gang. Bakgrunnen for dette var at professor Helge Rønning hadde skrevet en negativ kritikk av essaysamlingen Natt til dommedag i Dagbladet.
Jeg hadde to år tidligere blitt medlem av Antroposofisk Selskap, og var blitt kjent med Kaj Skagens forfatterskap og hans rolle i Arken tidligere på 1980-tallet. Jeg hadde selv skrevet om Jens Bjørneboe i Dagbladet i 1990, hvor jeg anmeldte en bok av Inge S. Kristensen, Jens Bjørneboe og antroposofien, med undertittelen «En analyse av esoteriske og mytologiske motiver med hovedvekt på det senere forfatterskapet».
I forlengelsen av dette fikk jeg en takk fra Kaj Skagen for mitt svar til og kritikk av professor Helge Rønning, og vi innledet et nært samarbeide gjennom 1990-årene, hvor Kaj med jevne mellomrom holdt foredrag på det foredragsforumet som jeg tok initiativet til tidlig på 1990-tallet – Forum Berle. Navnet ble valgt fordi foredragene ble holdt på det tidligere gymnaset Berle videregående skole, som den antroposofiske bevegelse hadde overtatt, og som blant annet ble leid ut til Rudolf Steiner Høyskolen som utdanner steinerskolelærere.
I 1994 kom den skjønnlitterære romanen, som er den mest sentrale romanen i Skagens forfatterskap, Hodeskallestedet. Mottakelsen var overveiende positiv. Selv Øystein Rottem i Dagbladet måtte motstridende skrive en hel side i avisen om boken uten å finne på noe mer negativt å si enn at Dag Solstads Gymnaslæreren skulle være en viktigere roman. Både Morgenbladet, Verdens Gang, Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Vårt Land skrev gode kritikker.
En særlig rosende omtale skrev Henning Hagerup i Morgenbladet. I selvbiografien skriver Skagen:
«Over to sider skrev han en analyse som helt ned i detaljene stemte overens med mine intensjoner med boken, og ‘at romanen tar pusten fra selv de mest rutinerte leserne’ …»[22]
For Hagerup var romanen «en åpning av hele det metafysiske feltet».[23]
Boken har to hovedpersoner: Adalbert Morgenstjerne som har antroposofien som levende visjon, og Tristian Rugelbarm (som har sterke likhetstrekk med Skagen selv), som ikke får et personlig – eller kanskje alt for personlig – forhold til antroposofien. Den blir med Skagens ord «en spøkelsesverden av døde forestillinger for ham». Skagen skriver om boken:
«Jeg så på antroposofien som en moderne versjon av esoterikken eller mystikken, en inngang til hele den flere tusen år gamle spiritualistiske eller mystiske tradisjon i hele dens mangfold og bredde. Jeg trodde ikke at antroposofien var identisk med all metafysikk, men at den åpnet en vei inn til disse store og stadig sjeldnere besøkte værelser. Jeg trodde også at det fantes andre dører inn hit. Fremfor alt trodde jeg at metafysikken, religionene og antroposofien, hele det esoteriske feltet, forholdt seg til selve den virkelighet som kunne skjule seg bakenfor, på samme måte som erotisk litteratur forholdt seg til den erotiske opplevelse med et annet menneske.»[24]
Han har selv skrevet en interessant oppsummering av debatten og hva han mente med Hodeskallestedet i Libra nr. 3-4/2006, jf. artikkelen «Credo», først publisert i Ørkentaler (1998), senere inntatt i essaysamlingen Den nødvendige utopi, utgitt av Antropos Forlag i forbindelse med Skagens 60-årsdag i 2009, med redaksjon og forord av Peter Normann Waage og meg.
«Et sted slutter også Steiner, et sted i livet og historien må det løpe en grense for ettervirkningene av en opprinnelig genuin esoterisk erfaring. Og ved denne grense må erfaringen fornyes, om ikke både den verdensanskuelse og den bevegelse som utgikk fra den, skal størkne til dogmatikk og manér.»[25]
Og Skagen fortsetter:
«Enten man liker det eller ei, har vi i dag ingen andre slike bevegelser med en allmennmenneskelig grunnidé og en viss potens, enn den antroposofiske».
«Og det er et krisevarsel for flere enn antroposofer, at den esoteriske erfaring som i Rudolf Steiners liv og verk har avfødt en århundrebevegelse i fem verdensdeler, ikke later til å være blitt fornyet. Denne manglende fornyelse er en sykdom til døden i bevegelsens kjerne, og man behøver ikke være klarsynt for å se at om den stadig uteblir, så vil hele den steinerske bevegelse forsvinne fra jordens overflate i overskuelig tid.»[26]
Det er for øvrig grunn til å tro at Kaj Skagen ikke har sluppet Hodeskallestedet. Kanskje kommer det i løpet av et par år en frittstående fortsettelse av boken?
I 1996 kom den før omtalte viktige Bjørneboe-boken Metafysikk eller selvmord. Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien. Boken er – slik jeg ser det – en av de aller beste bøkene om Jens Bjørneboe, og behandler ikke bare Jens Bjørneboes forhold til antroposofien, men også i detalj vesentlige sider i Steiners livsverk.
Boken er en forlengelse av et foredrag Kaj Skagen holdt på Forum Berle i 1993 og som var en kommentar til Inge S. Kristensens ovenfor nevnte bok fra 1989.
På 1990-tallet skrev også Kaj Skagen på min oppfordring flere viktige essays. «Hva er antroposofi?»[27] ble i 1997 trykket i Steinerskolens tidsskrift Steinerskolen. Samme år kom essayet «Fra apati til antroposofi»[28], som var et bidrag til På sporet av en virkelighet, et festskrift til Karl Brodersen i forbindelse med Brodersens 80-årsdag i 1997.
Skagen skrev videre en svært bejaende artikkel om Steinerskolen, «Hvorfor sender vi våre barn på Steinerskolen?»[29], som ble trykt i tidsskriftet Steinerskolen nr. 2-3/1999.
Kaj Skagen beskriver i selvbiografien også sin «indre» biografi, hvor han redegjør for sine meditative erfaringer. Skagen har praktisert meditasjon i flere perioder i sitt liv. På slutten av 1990-tallet gjenopptok han sitt meditative prosjekt. I et dagboksnotat fra denne tiden heter det:
«Nå er det plutselig kun ved gjennomføringen av dette prosjektet at jeg kan klare mine livsforhold, det er kun mine livsforhold som gjør det mulig for meg å klare prosjektet. Mitt personlige liv, slik som det har vært til nå, er blitt umulig. Denne umuligheten får jeg bare overvinne ved å fullføre meditasjonens intimt personlige prosjekt, som jeg aldri ville ha kunnet gjennomføre hvis ikke mitt tidligere liv var blitt umulig. Det jeg ikke ville, er blitt en livsnødvendighet for meg.»[30]
2000-2010 – Oppbruddet
Men dette tiåret ble først og fremst viet arbeidet med Steiner-biografien som kom i 2015, Morgen ved midnatt, og hvor manuset ble levert forlaget i 2013.
I dette tiåret var Skagen tilnærmet usynlig i norsk offentlighet, men i det antroposofiske miljøet var han til stede – i første rekke gjennom viktige essays om sentrale antroposofiske temaer.
Men dette tiåret ble først og fremst viet arbeidet med Steiner-biografien som kom i 2015, Morgen ved midnatt, og hvor manuset ble levert forlaget i 2013.
Før vi går nærmere inn på de antroposofiske essayene, vil jeg peke på to skjønnlitterære utgivelser:
Den første var utgivelsen i 2002 av boken Livets tre. Legender. Som tittelen sier er det tale om legender, som har bibelske motiver. Det dreier seg ikke om tradisjonsformidling eller nyskrivning av allerede foreliggende legender. Alle fortellingene i boken er originale; det er snakk om en skjønnlitterær bok som anvender legenden som form. Men rammen er lånt fra Bibelen. Boken begynner med skapelsen og ender i Kristus-fortellingene. Hvor har Skagen fått inspirasjonen til motiv og innhold?
Av Skagens selvbiografi fremgår det at han her har hentet inspirasjon fra blant andre teologen Emil Bock, fra jødisk mytologi og apokryfe evangelier, men også fra Steiners kristologi, jfr. fortellingene om de to foreldrepar med likelydende navn til de to Jesus-barn. Teologen Emil Bock, som var en kjent antroposof, har altså vært en av Skagens inspirasjonskilder, og det er derfor interessant å lese boken med «antroposofiske briller».
Den andre skjønnlitterære boken er Sarosperiodene som kom i 2009. Boken knytter an til Steiners syn på de store livsrytmer. I steinerpedagogikken har man et begrep som kalles syvårsperioder. Skagen behandlet dette temaet allerede i år 2000, da han skrev essayet «Stemmen fra intet», inntatt i Den nødvendige utopi. Andre perioder strekker seg over 18 år og syv måneder – de såkalte «måneknuter»: Ved utløpet av hver periode vil det kunne finne sted et vesentlig brekk i den enkeltes biografi.
Så var det de øvrige antroposofiske essayene.
I den essaysamlingen som Peter Normann Waage og undertegnede utga på Pax Forlag i 2000 – Fascinasjon og forargelse – skrev Skagen essayet «Er antroposofien vitenskapelig?», som også er inntatt i Den nødvendige utopi.
Dette ble fulgt opp i essayet «Teosofi og tanke», som var en innledning til Skagens nye norske oversettelsen av Rudolf Steiners bok Teosofi som Antropos Forlag utga i 2005. Essayet er en glimrende innføring i Steiners tankeverden. Også dette er inntatt i essaysamlingen Den nødvendige utopi. Det avslutter med:
«Men «Teosofi» hører til de ytterst sjeldne bøker som et sekel etter førsteutgivelsen ennå finner brede leserkretser utenfor fagmiljøene. Også om nye hundre år vil den bli utgitt og studert. Sin hvileplass under hyllestøvet finner den først når dens potensiale er blitt utnyttet. Først da blir Steiner historie. Det kan bli lenge til.»[31]
To år senere skrev Skagen en innledning til den nye norske oversettelsen av Rudolf Steiners Goethes verdensanskuelse – også publisert i Den nødvendige utopi med tittelen «Rudolf Steiner som filosof».
Her skriver Skagen blant annet:
«Metamorfose er gresk for «forvandling», og betegner hos Goethe prinsippet for den rekke av skiftende romlige former som en organisme antar idet de krefter som organiserer den trer inn i virkelig eksistens.» …
«På forskjellige trinn i denne prosessen kommer dens sluttresultat eller idé mer eller mindre tydelig til uttrykk. Naturfenomenets indre eller åndelige side, dens «idé», kan underveis være skjult, fordreid eller sågar mislykket, men trer i sin ytterste forsterkning klart til syne som faktisk kjensgjerning, hvor indre bilde og fysisk uttrykk går i ett. Gjennom metamorfosen søker naturen å skape former «som på et stadig høyere trinn gjør ideen mere og mere synlig i det ytre fenomen«.»[32]
Skagen fortsetter:
«Denne evolusjonsideen hadde Steiner i prinsippet med seg til et møte med Goethes naturvitenskap.» …
«Goethes anvendelse av denne ideen ut fra sin egen personlighet og iakttakelse, gav Steiner anledningen til å fatte den i praksis og se den i verden. Mens Goethe begrenset seg til å la metamorfoseideen vokse frem av naturbetraktningen, overførte Steiner den i sin antroposofiske fase ikke bare på planter og dyr, men på hele den menneskelige, historiske og kosmiske utviklingen.»[33]
I 2006 kom det en Skagentekst som i stor grad har gått «under radaren». Han skrev da et forord på seks sider til en dansk oversettelse av Steiners tekster om meditasjon, Om meditation, hvor Steiner går dypt inn i sine meditasjonsanvisninger. I forordet heter det – i norsk oversettelse:
«Den meditative opplevelse ble således til selve grunnprinsippet i hans livs- og verdensanskuelse. Man kunne kanskje si at antroposofiens grunnidé er at den naturlige utvikling leder ut i egoismens avgrunn og ødeleggelse, hvorfor mennesket for å overleve må tilføye noe, som ikke ligger i denne naturlige utvikling. Mennesket må på individualismens høydepunkt gripe inn i sin åndelige utvikling, hvis denne utvikling ikke skal lede til at individet innkapsles og taper evnen til å være fruktbar i livet. Det er altså ikke slik at det Steiner kaller «okkult utvikling» skal betraktes som en spesiell aktivitet for avvikere; den meditative inngripen skal sees som en allmenn nødvendighet for å bringe enkeltmennesket og menneskeheten gjennom et historisk krisepunkt. Den som unndrar seg denne inngripen, faller som offer for en naturlig utvikling som ødelegger individet og verden.»[34]
Og Skagen fortsetter:
«Det ble Steiners store skuffelse, og den antroposofiske bevegelses vedvarende problem, at så få av hans tilhengere kunne oppnå noe særlig på den meditasjonsveien, han anga. Avstanden mellom Steiner som åndsforsker med et vell av oversanselige erfaringer på den ene side, og på den annen side antroposofene som i det vesentlige måtte klare seg med Steiners meddelelser om det oversanselige, ble dermed så stor at hans bevegelse lett kunne bringes i miskreditt.
Men Steiners store tanke ble ikke desto mindre tenkt og utført, og antroposofien foreligger – så bisarr den enn måtte fremtre ved første blikk – som mulighet og tilbud for ethvert ærlig forsøk.»[35]
I dette tiåret skrev Skagen tre essays hvor han behandlet steinerpedagogikk. Det var som nevnt ovenfor, «Stemmen fra intet», som var et foredrag fra 2000 – og som er inntatt i Den nødvendige utopi. Innholdet refererer til de forskjellige perioder i hvert enkelt menneskes biografi – hvor særlig syvårsperiodene står sentralt i det steinerpedagogiske. Innledningsvis skriver Skagen:
«Jeg vil i det følgende gi et riss av noen alminnelige lovmessigheter for det menneskelige livsløp, slik disse lovmessigheter kan bli oppfattet ut ifra et antroposofisk menneskebilde. Bortsett fra noen få helt nødvendige enkeltheter, vil jeg ikke forsøke å fremstille dette menneskebildet, eller gi nærmere begrunnelser for de synspunkter som henger sammen med det. Slik fremstilling og begrunnelse vil kreve et helt grunnkurs i antroposofi, og kan ikke få plass her. Derfor vil jeg av all kraft søke å holde meg på overflaten, og dessuten bare på en liten del av den, mens alt det som ligger under bare får bli berørt gjennom noen uunngåelige revner i stoffet.»[36]
Som påpekt ovenfor, skrev Skagen et essay hvor han bejaet Steinerskolen i 1999. Han hadde selv barn på Steinerskolen i Bergen, men forholdet til skolen skar seg, og det ble en konflikt.
Den andre artikkelen om steinerpedagogikk ble skrevet på anmodning av redaktøren av tidsskriftet Steinerskolen. Det ble – til delvis overraskelse og bestyrtelse – et kritisk essay med tittelen «Slik dør Steinerskolen» i 2004.[37] Det var et sterkt oppgjør med Steinerskolen, som falt den steinerpedagogiske bevegelse svært tungt for brystet.
I selvbiografien beskriver Skagen den sterke frustrasjonen han opplevet i forlengelse av konflikten:
«Opplevelsen med Steinerskolen i Bergen ble skjellsettende for meg og kastet lys langt bakover og fremover i mitt liv. Noen måneder senere flyttet vi også sønnen vår fra Steinerskolen til Christi Krybbe. Da julen kom gikk jeg ikke i Kristensamfunnet, og jeg merket på meg selv at det var fordi jeg ikke lenger kunne være i et antroposofisk miljø uten å tenke på konfliktene og skuffelsene på Steinerskolen, så vi gikk tilbake til statskirken. Mens jeg var i gang, meldte jeg meg også ut av Biologisk-dynamisk Forening, hvor jeg hadde vært støttemedlem. Min tid i den antroposofiske bevegelsen var over.
Uten å gjøre det helt klart for meg selv hadde jeg alltid trodd at jeg var en ressurs for den antroposofiske bevegelsen, og at det ble oppfattet som et fortrinn for Steinerskolen at vi hadde våre barn der og at jeg som offentlig person gikk inn i steinerpedagogikken. Nå skjønte jeg at mange fremstående antroposofer betrakter meg som en trussel, og det gjaldt ikke meg spesielt, men ethvert begavet og selvstendig menneske.»[38]
Skagen oppsummerer:
«Avskjeden med Steinerskolen hadde like stor betydning for meg som mitt første møte med Steiners skrifter. Jeg sluttet å tro at antroposofien kunne få noen praktisk betydning i verden i min tid. Det var mitt livs største skuffelse, som fikk vidtgående følger for hvordan jeg tenkte på min samtid og hvilken sammenheng jeg så mitt liv og arbeid i. Jeg trodde ikke lenger at det var mulig å snu noen av de ødeleggende strømninger som preget tidens kultur, teknologi, politikk og økonomi, men at utviklingen ville gå sin gang mot en totalitær verdensstat eller et omfattende økologisk sammenbrudd, og dette tror jeg stadig. Endelig lot jeg alle idéer fare om noen virksomhet for meg selv utover mitt forfatterskap, og som forfatter mistet jeg hastverket, siden utfallet av det store spillet syntes å være gitt. Slik ble den antroposofiske motkulturen min siste utopi, og jeg sluttet meg til de desillusjonerte realistene jeg aldri før hadde sympatisert med.»[39]
I et tredje bidrag om steinerpedagogikk oppsummerte Skagen sitt pedagogiske syn i artikkelen «Råskap og dannelse. Ti bud til redning av norsk skole» fra 2007[40].
Årene 2010-2020 – Forfatteren som kom inn fra kulden
Fra 2010 meldte Skagen seg gradvis sterkere inn i norsk offentlighet.
Årsaken var at redaktøren av Dag og Tid, Svein Gjerdåker, inviterte ham til å være frilansmedarbeider i avisen. Dette ble en stor suksess, og Skagen har siden hørt til Dag og Tids mest sentrale og verdsatte skribenter.
Så i 2015 kom – etter femten års arbeid – den store Steiner-biografien Morgen ved midnatt. Den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont. 1861-1902, som er en murstein på bortimot 1000 sider. Kritikken var blandet, men stort sett positiv.
På antroposofisk hold var meningene også delte, blant annet var det en kritisk anmeldelse av Torodd Lien i tidsskriftet Cogito.
Men Skagen hadde gleden av å få to sentrale offentlige priser. Høsten 2015 fikk han Det Norske Akademis pris, og senere samme år fikk han Klassekampens kulturpris, Neshornprisen.
I begrunnelsen fra Akademiet karakteriserte Rune Slagstad og Hilde Sejersted Morgen ved midnatt som et «storverk», «unikt i norsk litterær verden», men som ble «møtt med fordomsfull uforstand av de litterære smaksdommere».
Klassekampens jury begrunnet sin prisdeling med det den kalte Skagens «selvstendige, kunnskapsrike, originale og modige skribentvirksomhet gjennom en mannsalder».
En av Skagens skarpeste kritikere fra 1980-årene, Hans Fredrik Dahl, skiftet fullstendig oppfatning av Skagens forfatterskap. Da boken Norge vårt Norge kom i 2018 karakteriserte Dahl boken som «naudsynt og viktig, en effektiv gjenreisning av nasjonen som åndelig størrelse» og «denne strålande morosame, passe lærde og innimellom djupt tankjevekkande boka».
I forlengelsen og utgivelsen av biografien ble Skagen invitert til antroposofenes sentrum Goetheanum, i Dornach utenfor Basel. Dit reiste han sammen med undertegnede i 2016. Skagen holdt et foredrag om Steiners biografi, som ble meget godt mottatt.
I tillegg ga han en rekke intervjuer – deriblant et viktig intervju i Minerva, «Mannen mot kulturstrømmen» i nr. 3/2015.
Morgen ved midnatt er uten sammenlikning den grundigste biografien om Steiners første 40 år. Den krever selvsagt spesiell interesse for Steiner som person og hans forfatterskap. Boken er – som det meste Skagen skriver – glitrende skrevet: Igjen og igjen skriver Skagen sakprosa med sin særdeles gode skjønnlitterære penn.
Boken har en lang og informativ innledning hvor Skagen på side 45-55 skriver om egen biografi. På side 56-74 fremstiller han «Grunnlinjen i Steiners liv og verk frem til 1902», på side 75-81 skriver han om «Demonisering og diagnostisering» av Steiner, for deretter å avslutte på side 82-108 hvor han skriver om «Ortodoksi og hat. Resepsjonen av Steiner».
Et utdrag av boken ble bearbeidet og utgitt som egen bok i 2018 med tittelen Gralsøkeren, hvor Skagen behandler Steiners idemessige utvikling frem til 1902. Et sentralt punkt i kritikken av Steiner er påstanden om uforklarlige sprang i Steiners oppfatninger/ verdensanskuelse fra 1890-tallet til han ble medlem av Teosofisk Samfunn i 1902.
Skagen påviser at det ikke foreligger noen påfallende brudd, men at det er en kontinuitet i Steiners utvikling, som ikke adskiller den fra det vi finner i andre biografier. Det er hverken opportunistisk eller uforklarlig.
Gralsøkeren er oversatt til tysk, og kom på tysk i 2020 med tittelen; Anarchist, Individualist, Mystiker. Rudolf Steiner’s frühe Berliner Jahre 1897-1902, delvis finansiert gjennom støtte fra den svenske Vidarstiftelsen. Og Skagen kunne glede seg over meget gode anmeldelser fra tyske kritikere og svært positive tilbakemeldinger i brev fra personer innenfor det sentrale antroposofiske miljøet.
Samme år som Gralsøkeren kom, utga Skagen boken Norge vårt Norge. Et lands biografi.[41] Skagens hovedanliggende er å fremstille den metafysiske understrømningen i norsk åndsliv og – spesielt – hvordan antroposofien her er en av flere markante og viktige stemmer.
Utgivelsen ble fulgt opp med et interessant bokbad på Litteraturhuset 20. oktober 2018 mellom Skagen og Rune Slagstad.
Og igjen ga Skagen – i forlengelsen av boken – et nytt interessant Minerva-intervju i nr. 3/2018.
Den foreløpige siste boken fra Skagens hånd er den direkte og til dels utleverende selvbiografien Den forseglede ordre fra 2019. Også denne boken er svært velskrevet – en fest å lese. Det er en biografi om et svært spesielt liv, og om en svært produktiv og modig forfatter.
Den forseglede ordre – «Jeg skal fortelle verden hva jeg opplever.»
Selvbiografien heter altså Den forseglede ordre. Begrepet er – som nevnt ovenfor i pkt. II – tatt fra Søren Kierkegaard og henspiller på at hvert menneske har en livsoppgave som er utpekt av skjebnen. Mennesket er ikke bare et produkt av arv og miljø. Det er også en tredje kraft – som i antroposofien refererer seg til reinkarnasjonstanken og betydningen av tidligere liv.
Og hva anser så Kaj Skagen for sin egen forseglede ordre?
Det berøres på side 100 i selvbiografien hvor Skagen skriver om en erfaring han gjorde som 19-åring på en hytte i Vassfaret, og som han kommer tilbake til i 1987, da han var i Paris.
Han skriver om sine opplevelser en natt:
«Jeg gled over i erindringen om stjernenatten på Vassfaret da jeg var nitten og fant ordene for min livsoppgave: Jeg skal fortelle verden hva jeg opplever.»[42] …
I drømme møter han Ingmar Bergman som sier:
«En eneste gang ser menneskene sitt liv. Du er forfatter, det er din formel. Bli der, eller det går deg ille.»
Her snakker vi om et helt grunnleggende forhold: Skjebnen som griper inn i vår frihet.
Frihet er for mange det ultimate mål. Slik er det ikke for Skagen. I selvbiografien skriver han:
«Frihet? Jeg ville ikke være fri. Jeg ville være fange under en veldig plikt.»[43]
En skjebnebestemt plikt til å være forfatter og formidle sine opplevelser og erfaringer: Det er – slik jeg ser det – den eksistensielle himmelen over Kaj Skagens biografi og livsverk.
Utvalgte bøker av Kaj Skagen:
Bazarovs barn. Grunner og avgrunner i norsk litteratur. Cappelen 1983.
Himmelen vet ingenting. Cappelen 1988.
Hodeskallestedet. Cappelen 1995.
Metafysikk og selvmord. Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien. Cappelen 1996.
Den nødvendige utopi. Antroposofiske essays. Antropos 2009.
Morgen ved midnatt. Den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont. 1861-1902. Vidarforlaget 2015.
Norge, vårt Norge. Et lands biografi. Dreyer 2018.
Gralssøkeren. Rudolf Steiners idemessige utvikling 1879-1904. Vidarforlaget 2018.
Den forseglede ordre. Dreyer 2019.
Kaj Skagen har en omfattende og informativ hjemmeside, kajskagen.no.
[1] Kaj Skagen: Den forseglede ordre (2019), s. 493.
[2] Tittel på selvbiografien, Den forseglede ordre, er hentet fra den danske filosofen Søren Kierkegaards Stadier på livets vei fra 1845. Kierkegaard beskriver livet med et bilde: Skipskapteinen som får utdelt sitt oppdrag eller sin ordre i en forseglet konvolutt, som ikke får åpnet før skipet er i rom sjø. Han setter altså ut på sin reise med en forseglet ordre, hvis innhold han ikke kjenner. I Johannes Hohlenbergs store Kierkegaard-biografi fra 1940 fremholder han i innledningen at Kierkegaard mente at hans livsoppgave var utpekt av skjebnen, og at han således hadde et «oppdrag» som ventet på ham. Kierkegaard brukte ordet «forseglede depesje» (viktig budskap/meddelelse) i boken, og Hohlenberg omformulerer dette til den «forseglede ordre».
3 Kaj Skagen: Metafysikk eller selvmord (1996) s. 96-97.
[4] Kaj Skagen: Morgen ved midnatt (2015) s. 45-46.
[5] Den forseglede ordre s. 171-172.
[6] Den forseglede ordre s. 191.
[7] Den forseglede ordre s. 194.
[8] Den forseglede ordre s. 200.
[9] Den forseglede ordre s. 200.
[10] Den forseglede ordre s. 201.
[11] Den forseglede ordre s. 201.
[12] Den forseglede ordre s. 208.
[13] Den forseglede ordre s. 271-272.
[14] Morgen ved midnatt s. 47
[15] Norge, vårt Norge s. 285.
[16] Olav H. Hauge: Dagbok band V s. 125.
[17] Olav H. Hauge: Dagbok band V s. 133.
[18] Den forseglede ordre s. 307.
[19] Den forseglede ordre s. 307.
[20] Den forseglede ordre s. 310 .
[21] Den forseglede ordre s. 360.
[22] Den forseglede ordre s. 420.
[23] Den forseglede ordre s. 421.
[24] Den forseglede ordre s. 421.
[25] Kaj Skagen: Den nødvendige utopi (2009) s. 139.
[26] Den nødvendige utopi (2009) s. 140.
[27] Senere publisert i Den nødvendige utopi (2009).
[28] Senere publisert i Den nødvendige utopi (2009).
[29] Senere publisert i Den nødvendige utopi (2009).
[30] Den forseglede ordre s. 448.
[31] Den nødvendige utopi s. 127.
[32] Den nødvendige utopi s. 109.
[33] Den nødvendige utopi s. 109-110.
[34] Rudolf Steiner: Om meditation s. 11.
[35] Rudolf Steiner: Om meditation s. 12
[36] Den nødvendige utopi s. 153
[37] Inntatt i Den nødvendige utopi (2009)
[38] Den forseglede ordre s. 471-472
[39] Den forseglede ordre s. 473.
[40] Inntatt i Den nødvendige utopi (2009).
[41] Skagens bøker og debattinnlegg har fått regelmessige, kritiske anmeldelser og kommentarer av Jan-Erik Ebbestad Hansen, blant annet i tidsskriftet ARR. I de siste drøye ti årene har Ebbestad Hansen hatt stadige utfall mot antroposofien generelt – og mot Kaj Skagen spesielt. Man kan stille spørsmål ved om ikke dette er en «takk-for-sist» for at Skagen i sin tid var meget kritisk til Tore Rems Bjørneboe-biografi, som Ebbestad Hansen var hovedkonsulent for. «Da bestemte jeg meg for hevn» fortalte han Oddvar Granly i juli 2014. Det står selvsagt Ebbestad Hansen fritt å «hevne seg» på Skagen – med de konsekvenser et slikt motiv har på det akademiske nivået.
[42] Den forseglede ordre s. 376.
[43] Den forseglede ordre s. 39.