AV ELIZABETH WIRSCHING
Mange er blitt begeistret for en eller flere av Jens Bjørneboes bøker. Selv var jeg ung på 70-tallet og slukte alle hans bøker; for han talte til tidens utfordringer og situasjon. En utrettelig forkjemper for individets frihet, og frihet i åndslivet. På gymnaset hadde vi livlige diskusjoner i norsktimene, spesielt rundt boken «Jonas». En gang ble det så opphetet at læreren forlot klasserommet; han ble provosert av Bjørneboe og vår begeistring for ham. Boken «Jonas» ble nesten en kultbok.
ANTROPOSOFIEN
Jens Bjørneboe berører mange temaer i bøkene sine; han satte spørsmålstegn ved selve rettsoppgjøret etter krigen, han skrev Uten en tråd som ble forbudt pga sitt erotiske innhold, han tok for seg ondskapens historie i trilogien Bestialitetens historie. Selv kommenterer han de forskjellige aspektene ved forfatterskapet slik: «Den mest åpenbare motsetningen jeg har skrevet siden jeg debuterte i 1951, har vært spenningen mellom en sterkt innadvendt og avgjort metafysisk legning på den ene side – og en like sterkt utadvendt, polemisk og dokumentarisk holdning på den annen side. For meg ligger der ingen virkelig motsetning i disse to ytterligheter, og jeg har ikke ønsket å viske motsetningen ut».1
Bjørneboe var forbundet med antroposofien og Rudolf Steiner gjennom hele sitt liv, men tok etter hvert avstand fra den mer «organiserte» antroposofi og en tendens til fundamentalisme. Mye er skrevet om ham, også biografier. Her i «Mennesket» kunne det være fint å la ham komme til orde selv, med noen utdrag som viser hans levende opplevelse av det spirituelle.
FRA «JONAS»
«… det er antagelig den verste forbrytelse (å oppdra til nøkternhet), det betyr at man tar fra dem deres ungdom, man amputerer barndommen i dem. Og derved rammer samfunnet seg selv; metoden slår tilbake i og med at det som skulle komme til av nytt ved enhver ny generasjon, det blir silet av, det blir drept i sin begynnelse. Det nye, det eneste virkelig verdifulle, ser aldri dagens lys. Det drives i alle nuværende skoler en kjempemessig, åndelig fosterfordrivelse; de nye årgangers barn blir aldri født. Bare noen få, de aller seigeste, klarer det, de overlever og setter seg selv inn i verden som en slags krøplinger. Det er oss. Det eneste man virkelig burde lære på en skole, kunne samles i ett eneste ord som elevene burde ta med seg: Gå ut og sett hele verden på hodet!»
Fra samtalen mellom jungmannen og lærer Back:
«Back: De skal ha takk fordi de De tok Dem av ham. Det var jo De som fant ham i livbåten?»
«Jonas er en fin liten mann.»
«Ja», svarte Back alvorlig. «Selvfølgelig er Jonas en fin kar, ellers ville han jo ikke ha rømt. Det er godt stoff i alle som rømmer. Det er ikke dårlig gjort å dra sånn ut i den store verden når man er åtte år.»
Han så igjen på jungmannen:
«Har De rømt selv noen gang?»
«Bare under krigen. Ja, og så fra skolen, men da var jeg allerede blitt lektor selv.»
Back lo kort og sa: «Ja, vi er alle sammen flyktninger og displaced persons i verden.»
FRA «HAIENE»2
«Naturligvis, som sjømann og navigatør, har jeg meget med havet og med stjernehimmelen å gjøre. Men for meg dreier det seg ikke om en klode som seiler omkring i verdensrommet, og ikke om døde, tomme planeter, bestemt av mekaniske og matematiske lover. For meg holdes planetene, jorden og stjernene på sin plass i verdensrommet av en enorm, samlende, skapende alt opprettholdende åndelig kraft.
Den samme altbærende, åndelige kraft sanser jeg i mitt eget indre, i min innerste bevissthet, i mitt altomfattende, levende åndedrett; i mitt dypeste, halvbevisste jeg.
Det er den samme uendelige, kosmiske, åndelige kraft som lever i Melkeveien og opprettholder den, som også er mitt eget, sentrale selv, – den innerste virkelighet som gjør at jeg er; det er min og stjernenes eksistens.
I alle mennesker, i de laveste, brutaleste, gemeneste, møter jeg den samme undertrykte, ubevisste, mishandlede – men allikevel levende ånd. I alle dyr, planter; i vinden, havet, fjellene – overalt er denne kraft tilstede, fra det minste strå til Melkeveiens utallige stjerner, fra atomenes indre til havets dyp og verdensrommets uendelighet.
Nei, jeg er ikke ensom.
[…]
Og for meg selv er det ikke tanker jeg har gått og grublet ut på akterdekket under stjernehimmelen på rolige vakter, eller tanker jeg har lest meg til på frivaktene i lugaren. Det er rett og slett ting jeg har sett. En urokkelig åndserfaring. Slik er verden for meg.
Men tro nå ikke at jeg er en livsfjern drømmer og fantast, som ikke duger for jorden og virkeligheten og hverdagen. Det stemmer ikke: Jeg leser en logaritmetabell eller en nautisk almanakk like oppmerksomt, og jeg utøver mitt jordiske håndverk like troskyldig og pliktbevisst som noen mann som har satt sine føtter på et skutedekk.
Men det finnes mange menn på havet, som tenker sitt.»
POETEN BJØRNEBOE
Bjørneboe var også poet. Mange av diktene hans ble tonesatt og fremført av Jens Bjørneboe mange steder i Norge. Selv satt jeg på første rad da han besøkte Kristiansand på «Down Town» i 1973 og leste dikt akkompagnert av kontrabass og saksofon. Hans mørke, inntrengende stemme «gikk rett inn».
NATTEN (1953)
Natten i natt er hellig.
Noe skal skje.
Det som skal komme fra himlen
er ikke bare sne.
Natten i natt er hellig.
Noen skal dø i natt.
Nysådd og angst og matt
spirer en himmel i isen
der gaten er blank og glatt.
Natten inatt er hellig.
Noen skal fødes i natt.
Vår mørke, kjølige klode
er ikke helt forlatt.
Fra hennes lysende søstre
kommer det noen i natt.
ROSEN (1958)
Blomst av bare klare ensomheter!
Skal ditt beger lindre noens tørst,
må du alltid danne torner først
før du samler deg om dette ene:
Å bli rose. Du er mer alene
med verket i deg selv enn noen vet.
Å, blomst! Å, rene ensomhet!
NOTER
1 Jens Bjørneboe i forord diktsamlingen: Aske, vind og jord, Gyldendal 1968.
2 Jens Bjørneboe, Haiene : historien om et mannskap og et forlis, Gyldendal 1974.
Elizabeth Wirsching arbeider for Antroposofisk selskap og BINGN utdanningen. Artikkelen har stått i Mennesket 2020.