AV MAGNE SKREDE
Og med musikk mener jeg ikke våre instrumenters toneomfang, men noe som lever i oss. Jacquems Handschin.
Om vi satte opp store høyttalere på Nordpolen og spilte en plate med musikk, ville da musikken eksistere der om intet menneskelig øre hørte det? Kanskje kan vi gjennom det følgende komme frem til et slags svar? Vi er i dag omgitt, massert og klangbehandlet av forskjellig type musikk. Vi kan velge og vrake: Musikk til frokostkaffen, musikk til joggeturen, til meditasjonsstunden, treningsstudiomusikk og godnattklang, selvbedøvende eller oppvekkende, jazzdrøm, storbypop og naborock, noe for enhver smak. Penetrerer det og beveger det oss, eller klør det kun i sansenes overflate?
Om vi fordyper oss i musikkhistorien, musikkfilosofien og historiske høykulturer kan vi finne verdifulle perspektiver. I det gamle Kina, som for oss bare pleiet en «primitiv» musikktype, beveget all musikk seg i 5-toneskala, pentatont, gjerne kalt barnlig. Men for dem var musikken storslagen og verdensmektig, – hentet ut fra kosmos. Det fortelles at keiseren hadde til disposisjon opptil 16-1700 mennesker i sitt orkester i riktig gammel tid. De skiftet den pentatone sentrumstone i hvert «månehus» (zodiaken) for at det skulle stemme med stjernenes bevegelse. Det ble 12 skalaer med hver sin hovedtone i måneden, og musikken skulle ha en sosial berikende, storslagen virkning: «Med den som ikke forstår lydene, kan man ikke tale om toner. Med den som ikke forstår tonene, kan man ikke tale om musikk. Den som forstår musikken når til moralens hemmelighet. Musikk er harmoni mellom himmel og jord. I det usynlige hersker ånder og guder. I det synlige hersker moral og musikk. Musikken bringer gjensidig aktelse og man blir forbundet i gjensidig kjærlighet.» (Li Gi – ca. 500 før Kr.)
I India var det annerledes. Der hadde man et mangfold av skalaer som ofte klang helt utenfor vår tempererte hørselsvane. Men alle ragaer (skalaer) hadde 7 toner innenfor oktaven. Inderne mente at vår musikalske natur er konstituert etter 5-tallet, 7-tallet eller 12-tallet. Hvorfor? Fra gamle India finnes tegnede, malte bilder hvor musikk spilles til kultisk religiøs handling. Bildene viser at det sto en bueskytter med spent bue bak hver musiker. I det religiøse feltet var musikken så viktig at feil ikke kunne tolereres.
I klassikkens Grekenland fortelles det at Pythagoras kunne høre sfærenes harmoni. I likhet med kineserne interesserte Platon og Sokrates seg for forholdet mellom musikk og moral. De drøftet etoslæren og tonenes påvirkningskraft, om de stimulerte til moral eller lettsindighet, krigshissende eller hengivende medfølelse. Formidlende – mellom sfærenes harmoni og musikk fra sang og instrumenter – levde i menneskets indre en sjelelig, bevegende musikk. Den bevirket poesi, vakker bevegelse, dans og likevektig harmoni. Ifølge Aristoteles forbinder den indre musikken det rasjonelle med det irrasjonelle; den forbinder kropp med sjel. Men hva mentes med indre menneskelige musikk?
BOETHIUS’ TREDELING
De greske tankene grep Boethius (480-524) både før og etter at han som fange i et fengsel skrev sine betydningsfulle verker, før han ble henrettet. Boethius fikk enormt stor og langvarig betydning i musikkhistorien. Helt frem til slutten av 1700-tallet var hans bøker studiemateriale for dem som skulle studere musikk og komposisjon. Han systematiserte musikkens virkelighet i tre områder:
Musica Mundana: Den kosmiske, sfæriske musikk som gjennom sine klanger åpenbarer, medskaper og formgir verden. Herfra påvirkes alt fra snø- og bergkrystallers form, til alle blomsterformer, til alle jordveseners morfologi.
Musica Humana: De musikalske krefter og indre safter som uttrykker seg gjennom «uhørbare» tonebevegelser i menneskets indre. Denne belivende musikk i menneskets indre er et sant speilbilde (klangbilde) av Musica Mundana.
Musica Instrumentalis: Sang og instrumental musikk. Alt som skaper hørbar musikk og klang gjennom luften. Med andre ord det vi kaller musikk. Her er også en tredeling: De som lytter seg frem til det de skaper; komponister. Instrumentalister, utøverere. Lyttere som bedømmer verket.
MUSICA HUMANA
Det jeg vil forsøke å belyse her er Musica Humana. Boethius taler om indre safters bevegelser i kroppen. Det er veldig lett å betrakte utsagn og viten fra eldre tider med en skuldertrekning, og sikkert kan det være at fantasikraften noen ganger overstiger virkeligheten. Men visdom og innsikt fra eldre tider kan gi oss fordypende verdier. Jeg kommer med noen eksempler som krever litt elementær musikkinnsikt. Dessverre kan man ikke komme med klingende eksempler i en artikkel. Fingre gjerne på pianoet eller gitaren, de som kan. Kanskje kan man få innsikter uten å mestre definisjonen av alle begreper. Her noen utsagn fra middelalderen:
Prim forsterker bønnens vesen. Den store sekund er melodiens daglige brød. Den lille sekund er melodiens salt. Den gir smak, og uten den blir det kjedelig. For mye salt gir «uspiselig brød». Den lille ters styrker inderlighet og varmer sjelen. Tritonus, Diabolus in Musica, er djevelens intervall. Kvinten tar kontakt med omgivelsen, med verden. Oktaven er Kristi intervall som omfatter alt.
Skal artikkelen få en anstendig mening, må jeg ty til antroposofisk innsikt. For Rudolf Steiner ligger det egentlig musikalske område i opplevelsen av intervallet. Hvert intervall kan forsterke sin virkning ved meditasjon. Lytt til klingende og ikke-klingende intervaller. Fornem intervallet som et vindu du går gjennom, men slik at du tar karmene (de to tonene) med deg. Da kan intervallet røpe deg sin hemmelighet.
Steiner ser ellers det typisk musikalske i det melodiske intervall. Selve tonene er fotspor der et vesen har gått. Tonene er bare fotavtrykket av dette vesen. Steiner har nærmest i sin spiritualisering en negativ definisjon av det musikalske. Det egentlig musikalske er det man ikke hører av den bevegelse som ligger mellom de hørbare tonene. Er det altså først gjennom et lyttende menneske at klang blir musikk? Altså: Om mennesket ikke med aktiv lytten går inn i og beliver feltet mellom klingende toner, om man ikke gir de enkelte toner i en melodi toneverdi, da forsvinner noe elementært viktig i musikken. Spill en skala og stopp på ledetonen. Da vil tonen presse seg opp, ha affinitet opp til grunntonen, men det finnes ingen slik trang i den fysiske tonen alene. Det er vi som gir tonene toneverdi, en verdi som ikke finnes i det fysikalske, jamfør vårt åpningsspørsmål om musikk på Nordpolen.
Steiner peker videre på hva som lever i vårt livslegeme. Det levende i vår kropp stimulerer oss med 7 forskjellige eteriske egenbevegelser: Oppreisebevegelse, tankebevegelse, språkbevegelse, blodsbevegelse, åndedrettsbevegelse, kjertelbevegelse og reproduksjonsbevegelse.
MENNESKETS INDRE KONSTITUSJON
Nå går jeg videre ved hjelp av Hermann Pfrogners store verk: Lebendige Tonwelt. Pfrogner slet i mange år med stoffet, før han våget å offentligjøre sitt syn. Ikke så rart; han var en stor, anerkjent teoretiker og synspunktene hans korresponderer ikke lett med moderne vitenskap.
Jeg vil betone at det selvfølgelig står enhver komponist fritt å benytte hvilke som helst intervaller ut fra sin egen fornemmelse, men for oss nå dreier det seg om å finne ut om det musikalske i mennesker korresponderer med menneskets indre konstitusjon. Det er det vi skal utforske i det følgende, og vi gjør det ved å prøve ut Pfrogners intervallteori mot musikalske eksempler. Vi begynner med prim og finner 7 små intervaller opp til og med tritonus, (C – Fiss).
1. Prim, grunntonen, stimulerer vår oppreisebevegelse. Lytt bare til gregoriansk sang eller hymner, sanger der samme tone stadig gjentas. Man finner det samme i Regndråpepreludiet» av Chopin, Wegweiser av Schubert eller bønn (Bitte) av Beethoven. Omvending av intervallet gir oktav. Da er oppreisekraften så stor at den rekker utenfor oss selv. Lytt for eksempel til Over the rainbow, eller hør alle de store komponistene for eksempel Bach, Mozart, Britten når de beskriver Sanctus, eller når Grieg i slutten av Solveigs sang lar henne nynne oktaven. Det går på fallende eller stigende oktav. Steiner peker på at oktaven kan/vil bli fremtidens gudsbevis.
2. Kvart brukes ofte som åpning av viser og sanger. Slik er det for eksempel i Norge i rødt hvitt og blått. Men den brukes også veldig mye som bekreftende tanke eller erkjennelse. Haydns Skapelsen «Bli lys og det ble lys!» åpner med gjentagende kvartintervaller. I barokken og klassikken, da man ofte hadde resitativer før hver arie i en opera, sluttet nesten alltid resitativet med fallende kvart. Liksom; se deg tilbake og erkjenn før du går inn i ariens følelsesverden. Kvarten korresponderer til vår tankebevegelse.
Omvendingen av dette intervallet er kvinten som i Bæ, bæ lille lam. Gjennom denne bevegelsen møter man verden med våken tenkning. Vi kan også høre Bruckners åpning av 4. symfoni. Selve skapelsens ord vibrerer her.
3. Vi kommer til melodiens daglige brød, stor sekund, som stimulerer vår språkbevegelse. Den store sekunden kjenner vi fra Fader Jakob og Ja, vi elsker. Vi sier noe, vi forteller noe. Det er små eller større historier i musikalsk drakt. Omvendingen av stor sekund blir liten septim. Da vender vi oss språklig ut mot omverdenen. Når Sarastro synger til sine prester «O Isis und Osiris», tonesetter Mozart viktige utsagn med liten septim. Arien er badet i dette intervallet. Det gir enorm språklig tyngde.
4. Etter den store sekunden kommer vi til molltersen, det innadvendte, varmende intervall, som henger sammen med blodsbevegelse. Det finnes utallige eksempler på beskrivelser, særlig i det religiøse felt, hvor komponister griper til liten ters som den mest adekvate skildring av det hellige blod eller gralen. Og vi finner gjerne dette intervallet i populærsanger hvor kjærlighet tennes i det indre.
Omvendingen av liten ters gir stor sekst. Med det uttrykker man hjertekreftene ut mot verden, for eksempel i hengivende kjærlighetserklæringer. Beethovens «Ich liebe dich» og Taminos erklæring «Dies Bildnis ist bezaubernd schön!» i Mozarts Tryllefløyten er bare to eksempler på slike erklæringer, musikalsk uttrykt ved hjelp av stor sekst. Hundrevis av erklæringer i populærmusikk nytter også dette intervallet. Og det brukes også i glad, overstrømmende jodling.
5. Stor ters blir i denne sammenheng knyttet til åndedrettsbevegelse. Stor ters uttrykker en indre sjelelig, glad tilknytning til verden. Mens man i liten ters lukker seg inne, er den store ters åpen i et åndedrett mot verden. Omvendingen blir en liten sekst og er ofte brukt til å karakterisere storm og uvær, som i Schuberts Die junge Nonne.
6. Pfrogner knytter liten sekund til kjertelbevegelse. Her viser Pfrogner til tårekjertlene. Liten sekund er det minste intervallet vi har. Enten man tar dette intervallet samklingende eller melodisk, er det lett å forbinde det med smerte. Det finnes utallige eksempler. Her nevner jeg bare ett: Da Peter i Johannespasjonen av Bach «gikk ut og gråt bittert», flytter melodien seg helt kromatisk (halvtonevis), mens akkompagnementet beveger seg kromatisk i motbevegelse i forskjellige stemmer. Vidunderlig komponert!
Omvendingen av liten sekund blir stor septim. Vi roper ut vår store smerte og fortvilelse henvendt til verden. Her må det tilføyes at om vi hører ren tolvtonemusikk, er vi inne i en helt annen hørselsfære.
7. Tritonus blir forbundet med reproduksjonsbevegelse i Pfrogners intervallgjennomgang. Tre store sekunder oppå hverandre danner dette intervallet. Det er djevelens intervall, det intervall som forblir det samme i omvendingen. Intervallet er midt mellom innenfor og utenfor. Det forekommer svært ofte i den lydiske toneart som veldig ofte brukes i hardingfelemusikk, hvilket ga en grunn til å forby hardingfelespill i kirken. Det bevirket for mye sanselig lyst. Bach skildrer med tritonus: Barabbas aber war ein Mörder. Luthers salme skildrer Satans list med samme intervall.
Hva har så dette med reproduksjon å gjøre? Løsrevet seksualitet er ifølge historien et av hinmannens sterkeste fangstredskaper. Sensualitet og begjær får musikalsk styrke gjennom bruk av nettopp tritonusintervallet. Det finnes afrikanske fruktbarhetsdanser hvor unge piker synger dansende med hoftevrikk hvor melodiens signatur er tritonus. Når man lytter til Bernsteins geniale West side story hvor Toni synger til sin Maria, åpner han med tritonus. Vi hører med en gang at han ikke synger om Guds mor.
EGEN SJELELIGE KONSTITUSJON
Det blir da et spørsmål om det velsignede musikalske rike har flere gaver å gi oss enn de åpenbare. Veldig mange mennesker gir uttrykk for at de ikke kan leve uten musikk. Ja, det finnes mange historier om dem som mener at musikkens skjønnhet har reddet dem fra livsfalitt. Men det finnes også de som aldri kommer lenger enn til underholdningens overflate, hvor en lyttende person aldri når dypere sjikt. Hva var det Beethoven lyttet seg til og hørte etter at han ble stokk døv? Man kan si: Ikke annet enn det alle store komponister lytter til, nemlig bevegelser i sin egen sjelelige konstitusjon. Det er likevel enormt stor forskjell på hvordan inspirasjonen gir forskjellige uttrykk. Mozart og Bach kunne komponere hvor som helst, når som helst, og lot seg ikke forstyrre. Mozart kunne tenke seg om en kort stund og så ha klart for seg en mer tidsomfattende komposisjon som bare måtte skrives ned. Hvordan? Det er gåtefullt. Og Schubert: Han våknet ofte om natten fra drømmer med musikk som han skrev ned. Wagner hadde sine store inspirasjoner. Da han ble kjent med Parsifal-historien, ble han kolossalt inspirert og i løpet av ganske kort tid så han for seg hele operaen og hvordan teksten skulle formes. Men det tok ham mange tiår før han fikk komponert operaen ferdig. I gralsborgen går Gurnemanz og Parsifal inn der hvor «tiden blir til rom».
Grieg og Brahms måtte ha absolutt uforstyrret ro. Brahms ble høylytt forbannet på en av sine venner som overrasket ham da han skulle skrive ned et genialt tema. Han fant aldri temaet igjen. Grieg kunne ikke engang la Nina være til stede når han komponerte. Han skal ha kommet med det fantastiske utsagn: «Å komponere vil si å plukke noe av evigheten ned i tiden.» Da ville han ikke forstyrres.
Den norske komponisten Magnar Åm sier om seg selv: «Eg er berre ein framberar.» Arnold Schönberg uttalte: «Å være komponist er å legge øret til den indre nødvendighets munn!» En venn av Bela Bartok sa om ham at han ikke visste om noe annet ansikt som var så siret av å lytte.
VERDENSMUSIKKEN
Vi vender tilbake til Boethius. Som filosof så han først og fremst den primære musikalske verdi i Musica Mundana. For virkelig å bety noe, måtte Musica Instrumentalis gjennom den indre livets klang reflektere verdensmusikken. Kun gjennom en slik resonans kunne musikken være positivt medskapende i verden, mente Boethius. Ifølge Steiner har det funnes noen få komponister som opplevde sfærenes harmoni bevisst; slike som Mozart og Bach, og etter at han ble døv, Beethoven. Som Steiner selv uttrykker det: «Ubevisst har musikeren sitt forbilde i den åndelige verden som han omsetter i fysisk klang. Det er den hemmelighetsfulle sammenheng mellom musikken her, som klinger i det fysiske, og det man hører av åndelig musikk om natten. Musikalsk er den som i dagsbevisstheten er mottagelig for det som har gjennomstrømmet ham om natten. Umusikalsk er den hvis astrallegeme ikke tillater en slik erindring.»
I vår avfortryllede verden hvor vitenskapen avgrenser virkelighetssynet til det som lar seg materielt påvises, kan vi ha godt av å kaste et blikk på stjernehimmelen og forbinde oss med tanker på en kosmisk skapervilje; åpne opp tanken på at menneskets konstitusjon (kanskje) er skapt etter musikalske lover. Hadde dette vært et foredrag, ville jeg endt opp med musikk. Men lik de gamle grekere som så det musiske i et videre perspektiv, der kunne man også like godt ende opp med et vakkert dikt skapt ut fra sjelens musikalske krefter. Olav Aukrust var en slik musiker, slik de følgende verselinjer fra Harpespelaren viser:
Når du med velde grip dei stillte strengjer,
når du stig fram, som hand på harpa legg,
då opnar lett seg kvar ein port som stengjer,
og dør flyg opp i fjell og bergevegg.
(…)
Di hand er ljuv, di harpe skin og ljonar,
det er som gneistar sprett frå kvorjom fing.
Mitt hjarte høyrer sine heimlandstonar, –
min hug er lyft og løyst frå alle ting.
Hav takk, min sigersæle ven, for songen
som gjenomstrålar meg med alt av godt, –
ja takk, min hjartans ven, for kvar den gongen
du gjer meg sæl med song ved midje nott.
Magne Skrede er steinerpedagog og mangeårig musikklærer på Rudolf Steinerskolen i Bergen. Artikkelen har stått i Mennesket 2020.