AV ERIK GREGER MARSTRANDER
Om skolesystemet skal legge vekt på en tilpasning til samfunnets behov eller skal være basert på menneskets utvikling, har vært et gjennomgangstema i norsk skolehistorie, og de ulike periodene kan i ettertid avleses tydelig. I vår nære forhistorie var de første tiårene etter krigen dominert av gjenoppbygging og samfunnets behov, mens 70-årene og 80-årene var preget av en elevorientert pedagogikk.1 I dagens norske skole legges det vekt på samfunnets behov med tilhørende krav til kompetanse.
Jeg setter i denne korte artikkelen et spørsmålstegn ved om det må være et motsetningsforhold mellom en sosialisering og en individualisering, og om de ikke kan leve side om side.
SOSIALISERING
Sosialisering er en prosess der individet lærer seg samfunnets sosiale og intellektuelle normer og verdier ved å tilpasse seg i sine sosiale roller og samhandle med andre i samfunnet.2 Men hvis man vil forstå hvordan sosialiseringen egentlig fungerer, er det mer omfattende, og tenker vi oss inn i spebarnets tilværelse, så vil det omfatte nesten alt. Spebarnet viser en umiddelbar sympati for alle sanseinntrykkene fra verden, enten det er lyset, fargene, klangene og bevegelser. Steiner karakteriserer barnets forhold til verden i førskolealder med ordene «etterligning og forbilde».3 Barnet har en iboende dragning mot verden, som det ønsker å bli kjent med, delta i og samhandle med. Det skjer ved å etterligne bevegelser, språklydene og tankene. Barnet sanser hvordan voksne beveger seg, og det lengter så å si etter å bevege seg slik voksne gjør. Det hører voksne snakke, og vil etterligne lydene. Det aksepterer de tankene de voksne uttrykker og gjentar dem. Sosialiseringen er som en lengsel etter å lære seg hvordan det kan delta i lek, fellesskap og arbeid, og ved deltakelse kommer barnet til en primær erfaring av seg selv som en del av et fellesskap. Interessant nok er sosialiseringen ofte ordløs, den læres best ved etterligning og kan vanskelig forklares.
I skolen er både skriving, regning og lesing en del av sosialiseringen, fordi det hører med til vår kulturkrets å gjøre ting på denne måten. Alt fra alfabetet og leseretning, tallene og tallsystemene, grammatikken og måten å se naturen på, er en del av det store sosialiseringsprosjektet, og det fører oss stadig dypere inn en bestemt måte å leve på. Derfor er ferdighetsfagene norsk, matematikk og engelsk så viktige som ‘verktøy’ for sosialiseringen.
Steinerskolene har i tillegg til dette en omfattende undervisning i håndverk gjennom alle årene, noe som knytter elevene til håndens læring og til en sosialisering med håndens kultur i samfunnet. De fleste steinerskoler har også en skolekultur med en rekke interne prosjekter og fester som fører elevene sammen i et meningsfylt samvær. Samlet sett skaper disse elementene en tydelig ramme av sosialisering i et miljø der deltakelse er sentralt.
INDIVIDUALISERING
Hva er individualisering i forhold til sosialisering? I en sosialiseringsprosess strekker eleven seg mot verdens gjenstander og tankemønstre, mens i en individualisering strekker eleven seg innover for å ‘sanse’ sitt eget indre. De første erfaringene av sitt indre, begynner med møtet med blikket til den nærmeste voksne. Ved å møte et ‘du’, blir barnet vekket til å erfare sitt eget ‘jeg’. I blikket, smilet og latteren får barnet bekreftet både sitt ‘jeg’ og det andre ‘du’. Det er noe helt annet enn den oppmerksomheten en fysisk gjenstand vekker. Et menneske er et ‘du’, mens en gjenstand er et ‘det’.4 Opplevelsen av kvalitetene til det andre ‘du’ blir til de første ‘gjenstandene’ i det indre ‘jeg’. Spiren vokser videre når de språklige lydene vekker barnets sympatiske interesse. Språket vokser frem av barnets evne til å etterligne lydene slik at det kan komme i kontakt med det andre ‘du’. Individualiseringen har i mine øyne å gjøre med impulser som vekker meg opp til å sanse mitt eget indre og mitt høyere jeg.
I hvilke pedagogiske situasjoner gir steinerskolen eleven impulser til en individualisering? Det foregår på tre plan. Den umiddelbare påvirkningen som en lærer har, i kraft av selv å ha utviklet sitt indre liv, er sentralt. Forholdet til læreren, som naturlig endrer seg med elevens utvikling, er like viktig alle årene. Læreren som rollemodell kan derfor ikke overvurderes. Et aspekt av dette er hvordan læreren klarer å skape gode arbeidsforhold i klassen som gjør det godt å være en del av klassen.
Et annet plan for individualisering er utviklingen av evnen til å sanse, lytte og observere, og hvordan dette kan danne grunnlag for indre bilder og refleksjon. Å fortelle eventyr i 2. klasse, eller beskrive historiske hendelser høyere opp i klassene, motiveres ikke ensidig av innholdet, men like mye av muligheten til å øve den indre billeddannelsen. Ved at en lærer faktisk forteller, og senere ved elevenes egen stillelesing, øves eleven til å legge merke til hvordan stoffet ‘taler’ til sitt indre.
Et tredje plan er innholdet i undervisningsstoffet. Mye av steinerpedagogikken dreier seg om å gi eleven en inngang til stoffet som både vekker interesse og samtidig forteller noe av det vesentlige. Det vil si å gi eleven mulighet til å individualisere stoffet. Hvordan skal man innføre grammatikk, hvordan legger man frem botanikk og hvordan introduserer man elevene til negative tall? Det er alle anledninger for læreren til å finne en interessevekkende vei. Sist, men ikke minst er menneskets forhold til naturen et stort felt som åpner for individualisering. Det går som en rød tråd fra barneskolens naturlegender og til ungdomsskolens eksperimenter, og det øver elevenes evne til å observere det levende. Det hever seg videre frem til en full tankemessig klarhet på videregående trinn. Men hele tiden vil det være avgjørende å finne hvordan sosialiseringen kan åpnes ved en individualisering.
EN SKOLE FOR VÅR TID
Norsk skolehistorie viser at sosialisering og individualisering har vært oppfattet som konkurrerende syn. Det er noe riktig i det. Sosialiseringens prinsipp om gjentakelse ved å etterligne andres bevegelser, språk og tanker er selve det pedagogiske ur-prinsippet i verden. Menneskeheten har alltid, på godt og ondt, oppdratt sine barn ved å la dem gjenta det de voksne gjør og tenker, og det eksisterte ikke muligheter for å gjøre ting annerledes. Slik ble tradisjon holdt i hevd. Individualisering derimot er historisk sett et ganske nytt prinsipp, der individet selv skaper sine rammer ut fra en indre sikkerhet. Det er lett å se at disse idealene historisk har stått mot hverandre, men trenger de å oppfattes som motsetninger i dagens skole? Eller er det snarere et spørsmål om både og?
Mennesket er større og inneholder mer enn det som kommer frem ved å bruke begreper som sosialisering og individualisering. Hele mennesket lar seg hverken totalt sosialisere eller totalt individualisere. Noe i mennesket velger i hvilken grad det vil det ene eller det andre eller ingen av delene. Og dette ‘noe’ søker å finne sin egen vei i livet. Det kan fortiden fortelle mange historier om. Derfor er det riktig å ta et skritt tilbake og se at hverken sosialisering og individualisering er helt bestemmende for individets utvikling, men begge kan være verdifulle bidrag til en balansering av menneskets personlighet. Det er individet selv som vektlegger det ene eller det andre, om det ønsker å la seg påvirke av individualiseringens talende bilder eller sosialiseringens gjentakelser. Personens individuelle vei oppstår i spenningsfeltet mellom de to. Erfaringer med den fysiske verdens gjenstander er en viktig inngang i livet, men like viktig på en annen måte er møtet med et annet du. I vekslingen mellom dem oppstår det en produktiv dialektikk, der den ene blir den annens forutsetning. I undervisningen kommer vekslingen tydelig frem mellom den progresjonsbaserte faglige forutsigbarhet og historiske bilder som viser seg for ens indre i korte øyeblikk. Vår tid er nettopp den tiden da de to oppdragelsesprinsippene lever side om side, og hvert enkelt menneske vil velge å la det ene eller det andre perspektivet på verden være det viktigste. Det bør være grunnlaget for skolen i vår tid.
FOTNOTER:
1 Grankvist, R. (2000): Utsyn over norsk skole gjennom 1000 år, Tapir forlag, Trondheim
2 https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialisering
3 Steiner, R. (1987): Lucifer – Gnosis 1903 – 1908, GA 34, s. 324, Rudolf Steiner Verlag, Dornach
4 Buber, M. (2003): Jeg og du, De norske bokklubbene, Cappelens forlag, Oslo
Erik Greger Marstrander, pensjonert steinerskolelærer, forfatter og foredragsholder.
Artikkelen har stått i Mennesket 2019