AV KIRSTI HILLS-JOHNES
En setning som ofte forekommer i amerikanske filmer og serier er: What`s in it for me? Altså: Hva kan jeg tjene på det? Hvordan gagner det meg?
Utsagnet forundret meg første gang jeg la merke til det, for tanken hadde aldri falt meg inn når jeg ble spurt om å gjøre noe eller hjelpe noen.
Her i Norge har vi en rik skatt i norske folkeeventyr med mange eksempler på hvordan utfordringer kan møtes og løses, om det er Askeladden og brødrene hans, eller Lillekort, Grimsborken eller Bukkene Bruse. I den norrøne mytologien; der finner vi mektige gudeskikkelse, jotner, og ikke minst Midgardsormen, Fenrisulven og Hel, samt utallige andre.
Denne rike billedverdenen har vært retningsgivende gjennom hundrevis av år. Kan den ha noe å si oss i dag?
En skikkelse jeg har vært opptatt av helt fra jeg var barn, er Vidar, den tause gud. Mye er fascinerende og tankevekkende ved ham, og det er han som avgjør kampen i Ragnarokk slik at livet kan oppstå på nytt. Fenrisulven raser med vidåpent gap. Underkjeven røsker opp jorden – overkjeven i himmelen og truer med å sluke alt. Vidar setter foten i underkjeven, i noen versjoner også høyre arm i overkjeven, og vrenger ulven. I andre versjoner dreper han ulven med et sverd. Men alltid er Vidars sko helt avgjørende. Ulvetennene kan ikke bite gjennom den. Hvorfor ikke?
For å lage en sko trengs skinn/hud og en fot eller lest. Man legger skinnet på og skjærer til. Langs sidene kan man justere slik at bare tynne strimler skjæres av. Ved hæl og tå derimot må det foldes og strekkes og her må en lapp skjæres av. Slik fortelles det i myten; at det som er til overs skal gis videre for å sy Vidars sko.
Hva er dette for et bilde? Foten er avgjørende for at vi kan stå oppreist. Hvordan vi setter foten ned og måten vi går på, sier mye om hvordan vi stiller oss inn i verden. Tenk på en militærparade hvor soldatene smeller hælene i bakken. Det gir et overbevisende uttrykk for viljeskraft og styrke. Eller et barn som hopper og spretter i lek, full av følelser, som lett gjør dette utfra svikten i den herlige buen mellom hæl og tå. Eller en ballettdanser som strekker tåen forsiktig frem og berører gulvet elegant, som ballerinaen på tåspissen med hele tyngden på ett punkt. Gjennomtenkt og koreografert.
Hva om bildet av skoen kan si oss noe om hvordan vi lever med vår tenkning, følelse og vilje? Hvordan jeg påtar meg og utfører en oppgave, f.eks. å dekke på bordet? Sørger jeg bare for det nødvendigste; serviset, bestikk, glass eventuelt satt i stabler ved bordenden, eller bidrar jeg med «det lille ekstra»; setter alt fint fordelt utover, bretter serviettene som pynt, og kanskje plukker noen blomster og setter dem i en vase på bordet.
Ingenting av dette siste er nødvendig, men det kan kanskje vekke glede eller bidra til god stemning, ja til og med takknemmelighet hos dem som setter seg til bords. Jeg gjør dette ekstra frivillig. Ingen kan tvinge meg til det. Det skjer ut fra en egen indre glede.
Kanskje friheten ligger i nettopp dette.
Eller jeg møter noe jeg ikke forstår; i et annet menneske, i naturen, i hendelser i verden. Går jeg bare videre uten å tenke over det, eller interesserer jeg meg, spør, undrer meg, tenker over det jeg møter og prøve å nærme meg? Da kan et svar lyse opp og jeg kan få innsikt i noe nytt, eller nye spørsmål dukker opp.
Denne viljesaktiviteten i tenkningen er ikke nødvendig – jeg kan klare meg uten denne lille, ekstra innsatsen, for den er frivillig. Men den gjør meg mer levende, gjør livet mer givende.
Både i viljen og tenkningen trengs en betydelig overvinnelse. Jeg er kanskje trøtt eller sliten, jeg gidder ikke, men det er jo akkurat da jeg kan gi fra meg det som er til overs, «det lille ekstra» eller la det være.
Til stadighet blir den høye graden av frivillighet i Norge fremhevet. All idrett, vintersport, korps, musikk, turistforeninger, Røde kors osv. holdes levende og sprer glede og nytte på en eller annen måte for alle i landet. Trivsel, vennskap og god helse kan ikke måles i penger. Det oppstår som resultatet når noen gir «det lille ekstra».
I beskrivelsen av Ragnarokk utspilles et drama hvor selve livet trues. Vil dødskreftene vinne? Eller vil livet reddes for fremtiden?
Volven ser en ny begynnelse. Og hva er avgjørende? Utrolig nok: Vidars sko. Hadde ikke Vidar hatt på seg denne skoen, ville Fenrisulven bitt av ham foten og slukt alt.
Et viktig spørsmål kan da være: Er Ragnarokk fortid? Eller har det ennå ikke skjedd? Begrepet er ofte brukt i vår tid i forbindelse med kriger og andre ekstreme situasjoner i verden. Nå i 2020-årene opplever vi en enorm grad av fare. Vi har som mennesker utviklet våpen som kan utrydde alt liv på jorden. Utallige arter av liv forsvinner daglig. Klima og rytmer i naturen er ute av styring, pandemi og kriger herjer. Til og med finnes muligheten for at kunstig intelligens om ikke så lenge kan kvitte seg med det menneskelige. Vi kan finne alle slags tegn som leder til Ragnarokk i verden i dag.
I den norrøne mytologien skjuler noe helt spesielt seg. Gudene trenger menneskets frivillighet. Vidar trenger at vi setter all vår vilje inn i tenkningen, konsentrerer oss, mediterer, undrer oss og spør: Hva kan jeg gjøre for å fremme liv og trivsel? Hvilke ideer kan bli grunnlaget for samfunnsformer og jordbruk som tilfører jorden det den trenger og gir menneskene mat som fremmer sunnhet.
Spørsmålet er ikke: What`s in it for me? Hva tjener jeg på det? Men hvordan kan jeg bidra til liv, glede, sunnhet, fred og fremtid?
Kan det virkelig være at vår alles frivillighet – til å gi noe ekstra – det som faktisk bare vi mennesker har mulighet til å gjøre – er løsningen. Naturen, dyrene, plantene er ikke frie, men følger store lovmessigheter eller er underlagt instinkter. De kan ikke velge. Mens vi mennesker har i dag mer enn noen gang muligheten til å bidra frivillig.
Hva enn denne Vidars sko viser seg å være, så forteller myten oss at den er helt avgjørende for fremtidig liv. Så ja, jeg blir inspirert av tanken på Vidars sko.
Når jeg går gjennom landsbyen her på Vidaråsen, hilser de aller fleste meg med navn og smil. Noen gir meg en klem og takker for sist. Jeg ser folk som utføre sine oppgaver med omsorg, som setter sin ære i det. Jeg går forbi grønnsaksåkere som er omkranset av bugnende blomster og grøde i vekst. Jeg ser dyr som blir stelt godt med. Det er mange som er villige til å hjelpe til der det trengs.
Selvfølgelig har vi mange utfordringer og store muligheter til forbedringer både i omgivelsene og i oss selv, men alt jeg møter, tyder på at «det lille ekstra» av menneskelighet finnes her. Tenk om det er denne holdningen som kan redde verden?
17. mai feirer vi Norges grunnlov. Det finnes også en annen grunnlov som ble beskrevet i et tidsskrift i 1905. Den kalles: Den sosiale grunnlov og ble utformet av Rudolf Steiner. Den lyder som følger:
Et fellesskap av mennesker som samarbeider, er desto sunnere jo mindre den enkelte gjør krav på resultatet av sine egne ytelser, det vil si jo mer han avgir disse resultatene til sine medarbeidere, og jo mer hans egne behov blir dekket, ikke av hans egne, men av de andres ytelser.
Denne grunnloven har vært til inspirasjon i Camphill-landsbyene i Norge siden begynnelsen i 1966. Den sosiale grunnloven viser en annen måte å møte utfordringer på. Muligens bidrar den til at Vidars sko blir sydd.
Kirsti Hills-Johnes har i en årrekke vært tilknyttet Vidaråsen Landsby.