Skulpturene av Henrik Ibsen er laget av Nina Sundbye og står utstilt i Grimstad bibliotek. Foto: Brit Østerud

Henrik Ibsens Brand

AV BRIT ØSTERUD

I 1865 bodde Henrik Ibsen i Roma. Egentlig hadde han forlatt Norge på grunn av økonomiske problemer. I Roma sies det at han ble kåret til den som var dårligst kledd blant skandinavene. Av brevveksling hjem ser vi at det økonomiske opptar mye plass. Samtidig er han skuffet over Norges unnfallenhet i den dansk-tyske krigen i 1864 (krigen hvor Danmark mister Slesvig-Holstein, dvs. 1/5 av sitt landareal og 1/3 av sin befolkning). Hans harme gjør at han skriver på et langt, fortellende dikt; episke Brand, men han finner ikke helt form og innhold. En dag i 1865 besøker han Peterskirken, og under Michelangelos storslåtte kuppel forstår han plutselig hvordan stykket skal fortelles. Den sommeren skriver han Brand, og allerede i september er 4 av 5 akter ferdige. Stykket skal bli et vendepunkt i Ibsens liv, både litterært og økonomisk. Det blir godt mottatt i hele Skandinavia, både Brands konsekvente krav og poesien i diktet. Dette er Ibsens skandinaviske gjennombrudd. 

Brand er et episk drama med taktfaste, insisterende vers. Presten Brand har fått et kall i hjembygda hvor han mener slapphet og unnfallenhet preger menneskene. Han krever at menneskene viser vilje til at tro og liv skal henge sammen i ord og handling. På vei til bygda over fjellet møter han Agnes, som kommer til å følge Brand til tross for advarslene han gir henne. Det blir et valg som griper henne dypt når de senere mister sønnen Alf og hun ikke en gang får lov til å sørge, men må følge Brands kall om alt eller intet. Hungersnøden i bygda ser han som Guds straff for unnfallenhet. Brand starter en vekkelse, og tross motgang bygger han en kirke. Likevel er ikke dette nok, og da kirken skal innvies, ser han at det er ikke her Gud skal tilbes, men oppe på fjellet. Menigheten følger ham et stykke på vei, men snur, og Brand går alene videre til «Iskirken», hvor han omkommer i et snøras. 

Mange har ansett Brand som en fundamentalist og en tyrann og ofte en religiøs sådan. Stykket er tolket slik, og Brand blir da den ekstreme personen som gjennomfører det han mener, uansett hva han støter på av motstand eller andre synspunkter. Det er skrevet mange artikler med dette som utgangspunkt, et tema som også gir en mer politisk interesse for stykket. Men det er en for enkel tolkning. Både må det stilles spørsmål ved om Brand er et religiøst stykke, og om det er fundamentalisme som stykket egentlig viser. Litteraturhistorien har tolket skikkelsen som en realistisk person, som en idè, en samfunnsrefser, en idealist eller sett ham som mer spirituell. 

Bjørn Hemmer mener at stykket er idédiktning på den måten at Ibsen skriver fram en form for ideal, altså ikke en realistisk virkelig person, men mennesket som et viljesvesen. Han sier «Brand er Mennesket i en vond og fiendtlig «verden». … «Verden» motarbeider Brand og vil gjøre ham «normal», dvs konform med de normale normer og verdier som dominerer og styrer samtidens liv og mennesker. Brand har et helt annet mål for menneskeheten og den enkeltes personlige liv. Derfor fører han sin desperate og lidelsesfylte kamp – den ene mot «verden».» (Hemmer, 2003)  

Filosofen Einar Duenger Bøhn, som holdt et foredrag i Grimstad bibliotek april 2024, har en annen synsvinkel på Brand. Han tar utgangspunkt i det gamle testamentet og historien om Abraham som skal ofre sin sønn Isak, altså den han elsket mest, fordi Gud ber ham om det. Å ofre sitt kjæreste kan sies å være det ultimate offer, et offer utenfor moral. Likesom i Brand et alt eller intet. Utfra Kierkegaards tanker deler Bøhn menneskenes holdninger i estetikeren eller den som lever det «glade liv», etikeren eller den som lever et forpliktende, regelstyrt liv og den «religiøse» som lever ut et kall. Et kall som fører til at mennesket bare «må gjøre …». Estetikeren ofrer ingenting, etikeren lar normer og regler styre, men den som har et kall, vil måtte ofre noe (eller mye) for å følge kallet. I det små er det slik vi mennesker gjør hele tiden. Et eksempel er når jeg jobber overtid og dermed ofrer familietid. Det moralsk riktige (etikeren) vil kanskje være familietid, men det kan altså ofres for noe som anses viktigere på jobb. Nå er ikke det et stort valg, men når valget er liv eller død som for Abraham og Brand, blir det alvorlig. Brand er villig til å ofre sitt kjæreste, sitt barn og sin kone, for sitt store livsprosjekt, nemlig å forandre menneskeheten. 

Bøhn mener at det er en Brand i oss alle og at livet ofte handler om hva man er villig til å ofre, og for hva. Her er det verdikonflikter i spill. Hva er det sanne, det gode og det skjønne, og vil de verdiene kollidere med moral? Det kan være tilfeller der det er riktig å gjøre noe galt for å oppnå en god sak. 

Ibsen undersøker med Brand hva som hender når et menneske virkelig tar sin sak helt ut, når han ofrer alt for kallet og den galskapen det kanskje er å forandre mennesket. Brand er en karikatur, og han er skamløs når han går utover moralen. Samtidig får Ibsen vist at Brand, eller en slik kraft som Brand representerer, også er nødvendig for å få til endringer i samfunnet. «Brand ga aldri slipp på sitt guddommelige krav selv om han grunnstøtte på sine menneskelige begrensninger. Brand er et menneske som forsøker å være Gud og derfor ender det galt.» (Mørkhagen, 2019) 

Stykket ender med at Brand omkommer i snøraset. Har han trukket sine egne idealer for langt? Han har hele livet gått etter det han mener er nødvendig for å være et menneske, men til slutt omkommer han i det. Han kunne valgt å stoppe tidligere, blitt i bygda med den nye kirken. Da hadde han oppnådd nesten alt han hadde sett som nødvendig. Så slår det inn igjen, dette intet eller alt – for det manglet litt på «alt». Stykket slutter med «En røst raaber gjennem Tordenbragene, han er deus caritatis!» altså kjærlighetens eller barmhjertighetens Gud. Brand valgte å ikke gå utenom eller å være seg selv nok (Hemmer, s. 149), og med det har Brand nådd målet. Han er et menneske helt og fullt, mener mange. 

Rudolf Steiner skriver i artikkelen «Litteratur og åndsliv i det 19. århundre» (Kraemer, 1900, sitat fra Schiøtz). «Presten Brand skal fremstille den faustiske bestrebelse hos menneske som lever i samtidens forestillings- og følelsesart. Helten kjenner kun en kjærlighet, nemlig den som gjelder hans egne fornuftsidealer, og han lar ikke sine følelser komme til orde. I stedet for å bli herre over det menneskelige hjertet, med tanke på derigjennom å virkeliggjøre sine fordringer, søker han denne oppfyllelse gjennom ubøyelig hårdhet. Idealismen gjør ham utålelig.» 

Illustrasjon fra «Norge fremstillet i Tegninger» 1848 som viser den forrige kirken på Hellesylt. Den ble revet i 1858, noen år før Henrik Ibsen besøkte Hellesylt og fikk se den nye kirken.

Kan man si at Ibsen viser det spirituelle ubevisst? Steiner påpeker Ibsens viktighet ved at Ibsen stiller de store og viktige spørsmålene, altså er en ærlig sannhetssøker, men som ikke gir svarene. Kanskje fordi han ikke gir svarene, er hans spørsmål også aktuelle for oss i dag. 

Brand er idealisten med sin sterke tro på hva mennesket er eller kanskje bør og har mulighet til å være. Han er ubøyelig i sin streben etter idealet, og det virker umenneskelig hardt når han står for “intet eller alt” i sitt liv. Det er som om Ibsen i Brand undersøker denne retningen for å være menneske, er idealet å velge helt konsekvent det man mener er det gode og det sanne? For Brand er det kjærlighet når man med sin vilje styrer seg og sitt liv etter idealenes prinsipper. Først når man lever slik er man i kjærlighet et sant menneske. Brands viljestyrke står i motsetning til bygdas (eller egentlig de flestes) slapphet. Hva skjer når denne kompromissløsheten settes på prøve? En sterk vilje kan styre mot det umenneskelige og harde. Det materialistiske og verdslige kan prege dette menneske. På den annen side kan det bli for mye idealisme og følelser. Begge deler blir feil, det er i balansen mellom for mye og for lite at mennesket for sin egen del bør være. Å stå for «intet eller alt» kan fort ende i fanatisme. Når fornuftsidealene styrer uten at følelsene blir tatt hensyn til, kan det ende med en utålelig person. 

Samtidig sier Ibsen at Brand er han selv på sitt beste, og han sier «At Brand er prest, er i grunnen uvæsentlig; fordringen intet eller alt gjelder på alle punkter i livet, i kjærligheten, i kunsten osv.» (brev 28. okt 1870). Han sier også «min oppgave har været menneskeskildring» (XV s. 417). Samtidig var Ibsen klar over at lesere og kritikere legger inn egne tolkninger som ofte førte til reaksjoner på Brand som har vært basert på moral. På den måten kan man tape av syne det Ibsen egentlig har villet med stykket. 

Menneskets vilje, tanke og følelse er vanligvis sammenbundet, men når disse delene virker hver for seg, må man ta det fulle ansvaret selv og sørge for å utvikle den høyere bevissthet slik at det oppstår harmoni, og ikke slik at feks. viljen følger sine egne ekstreme veier. (Fritt etter Steiner.) Brand fulgte sin vilje og sitt kall og mente med det at han visste hva det var å være menneske. Ibsen prøvde ut den retningen, men ga oss ikke et svar – det er opp til hver enkelt av oss å finne det i oss selv. 

LITTERATURLISTE:

Brand (1866) – Det virtuelle Ibsensenteret (uio.no) 
Bøhn, Einar Duenger (foredrag Grimstad bibliotek april 2024) 
Hemmer, Bjørn: Ibsen : Kunstnerens vei (2003) 
Henrik Ibsens skrifter, bind 5 (2005)
Henrik Ibsens skrifter, bind 12 (2007)
Ibsen, Henrik: Brand 
Kraemer, Hans et. al.: (Politische und Kulturgesschichte, 1898 – 1900) 
Mørkhagen, Sverre: Ibsen : «den mærkelige Mand» (2019) 
Schiøtz, Cato: «Henrik Ibsen og Rudolf Steiner» (Forum Berle) 
Steiner, Rudolf: Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?
Steiner, Rudolf: Anmeldelser og artikler om Henrik Ibsen og hans verker (1955)

Brit Østerud er biblioteksjef Grimstad bibliotek.

Artikkelen har stått i Mennesket 2024.