AV SISSEL JENSETH
DEN FREMMENDE
Jeg så en fremmed i går.
Jeg satte mat på bordet,
helte drikke i begeret,
spilte musikk å lytte til.
Og i Treenighetens hellige navn
velsignet han meg og mitt hus,
mitt kveg og mine kjære.
Og lerka forkynte i sin sang:
Ofte, ofte, ofte
går Kristus forkledd
som en fremmed.
Irsk dikt, ukjent forfatter
Diktet «Den fremmede» dukket opp under arbeidet med boken «I sporene til Hans Nielsen Hauge». Da Hauge i en alder av 25 år mottok åndsåpenbaringen ute på jordet, oppstår ett åndslys som han i løpet av åtte hektiske år vandrer land og strand rundt og formidler til dem som tar imot ham. Som en oppvigler vekker han folket til dåd, og de blir straks virksomme! Det er det mest underlige i fortellingen om Hauge, at menneskene straks reiser seg og blir med!
Vinteren 1798 dro Hauge via Hedemarken til Grundsetmartn i Elverum. Underveis holdt han oppbyggelse på Nyhus i Årnes. Datter i huset, Andrea Andersdatter Nyhus, skulle 17 år senere bli hans hustru. På Tangen ble Paul Vik vekket til tro. Det samme gjaldt Kiel Mikkelsen på Nedre Røhne i Stange, Ole Simensen på Berg og Lars Olsen på Østre Hemstad. Alle ble ivrige gudsordforkynnere. Ole Christiansen fra Romedal, som ikke fikk møte Hauge, men så forvandlingen i menneskene rundt seg, bestemte seg da for å oppsøke Hauge, men han var reist videre til Bergen. Ole visste ikke hvor Bergen var, men han tok beina fatt og spurte seg fram hele veien over fjellet. Han skulle bli en av Hauges flittigste bokombærere.
RØD VILJESTRÅD
Som en rød viljestråd går Hauge gjennom landet, og mennesker han møter får livene snudd på hodet. De flytter dit Hauge foreslår, starter virksomheter og gifter seg med hverandre – samtidig som trusselen om tukthus og fengsel henger over dem. Og rådene Hauge gir, viser seg å fungere, om det er å bygge ei mølle, etablere en papirfabrikk, overta et trykkeri, selge farsgården for å kjøpe et handelssted, starte gruvevirksomhet eller skille seg fra sin forlovede for å gifte seg med en som trengte en dyktig hustru. De fleste kom bedre ut av det, også det forlovede paret, som etter fem år fikk hverandre da hun ble enke og satt igjen med trykkeri, avis og handelsvirksomhet i Kristiansand.
Hauges intuitive evner gjaldt ikke bare vennene, men også det framtidige Norge. I 1800 tok han med seg 16 år gamle Christopher Grøndahl til København og satte ham i trykkerilære. 14 år senere kunne boktrykker Grøndahl bistå Riksforsamlingen på Eidsvoll med en moderne trykkpresse. Da landet samme år trengte nye pengesedler etter at Danmark ble tvunget til å avstå Norge i Kielfreden, ble de nye statsbevisene trykt på kvalitetspapir fra papirmølla Hauge startet på Eiker. Hauge påkostet også farmasiutdannelsen for fattiggutten Peter Möller, som ble eier av Svaneapoteket og kjøpte Lilleborg for å starte såpekokeri, oljemølle og spinneri. I 1854 fremstilte Peter Möller medisintran, som nordmenn fortsatt drikker.
HAUGES ETIKK
Sigbjørn Ravnåsen, som i 2015 utga boken Ånd og hånd Hans Nielsen Hauges etikk for liv og virke, viser til fire etiske prinsipp som utkrystalliserer seg i forbindelse med Hauges etikk:
Tjenesteoppdraget: «Så er vårt arbeid og tjenestevillighet noe som skulle lyse.» Det må være samsvar mellom ord og handling. Begrepet å «lyse» er inspirert av Jesu ord fra Bergprekenen: «Slik skal også deres lys skinne for menneskene. Så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen.» (Matt 5,16). Brorskapstanken: «Ikke fordre for meget eller legge flere byrder på, enn ens medbroder formår at bære.» Utsagnet skrev Hauge under fengselsoppholdet. Å bli vist omsorg, er i mange tilfeller grunnleggende for enkeltindividets innsats, trivsel og utvikling. Mennesker er ulikt utrustet. Av den grunn kan ikke alle behandles likt og kan derfor heller ikke bli tillagt samme ansvar. Byrder og oppgaver må tilpasses den enkeltes forutsetninger. Forvaltertanken: «Vi kan bruke og ha verdens gods som gode husholdere å regjere over.» Tanken om den enkeltes forvalteransvar har Hauge fra bibelen. Mennesket er Guds husholder på jord. En god husholder skal «ågre med sitt pund». Man skal forvalte sine evner, sin eiendom og sin kapital på en måte som gir avkastning og som fører til en positiv utvikling både for den enkelte og for fellesskapet. Likeverdstanken: «Gud anseer ikke personer, men den, som gjør rett og rettferdighet», skriver Hauge i De Eenfoldiges Lære og Afmægtiges Styrke. I dette ligger det at mennesket har samme verd overfor Gud uansett stand og stilling, alder eller kjønn. I det såkalte Hitrabrevet, som Hauge skrev i 1802, gir han åndelig lederansvar til navngitte personer, både menn og kvinner.
USELVISKHETENS KULTUR
Slik sett var Hans Nielsen Hauge en forløper for den sosiale grunnloven og tregreningstanken som Rudolf Steiner skulle bringe frem vel 100 år senere.
Da Peter Selg var i Norge i 2006 og snakket om Rudolf Steiner og Det femte evangelium, henviste han til noe Rudolf Steiner sa i et foredrag i Zürich midt under første verdenskrig: «Umåtelig meget ville være vunnet dersom uselviskheten ville gripe mer om seg i verden, slik at de som lever i ettertid kunne ta etter dem som er døde og virkelig forsøke å opprettholde evolusjonens kontinuitet på en bevisst måte. Enten det er et slektskap som er helt og holdent selvvalgt eller et slektskap som karma har bragt på annen måte, så vil det å slutte seg til dem som bestreber seg på å sende oss strålene fra sitt virke i den åndelige verden, være uhyre betydningsfullt når vi lever bevisst i det.»
Rudolf Steiner fordypet seg i Goethe – og lot ham fremstå som virksom årtier etter sin død. I Zürich sa Rudolf Steiner: «Bestreb dere derfor på å gjøre det samme – ta etter dem som, jordisk døde, søker å utfolde sin virksomhet fra den åndelige verden. Dette lykkes ved at man vender seg mot deres livsverk – man blir åpen for den hjelp som da kommer.» Rudolf Steiner betegnet det som et aspekt ved uselviskhetens kultur.
SMÅ BIOGRAFISKE FORTELLINGER
Ble jeg selv vekket av Hauge? Kanskje. For tanken slo plutselig ned i meg da jeg oppdaget at det var 250 år siden Hauges fødsel. En slik begivenhet kunne ikke gå upåaktet hen. Og da idéen om å lage turer i sporene til Hans Nielsen Hauge først hadde festet seg, oppsto et indre driv, og jeg fikk krefter til å reise rundt og la meg begeistre av de mange menneskeskjebnene som oppsto rundt Hauge og haugianerne. En av disse var faren til komponist Fartein Valen. Han var odelsgutt i Valevåg og fikk kallet til å bli misjonær. Arne Valen startet på Misjonsskolen som haugianere og herrnhutere hadde etablert i Stavanger i 1843. Der ble han forlovet med Dorthea fra Osen, som arbeidet på Josephines Stiftelse i Stavanger, landets første barnehjem, grunnlagt av haugianeren John Haugvaldstad. Arne og Dorthea Valen reiste ut som misjonærer til Madagaskar, der Fartein Valen trådte sine barnesko til han ble 8 år.
Slik fylles boken med små biografiske fortellinger om mange av menneskene som forbant seg med Hauge og bevegelsen på 1700-1800-tallet. Flere satte solide spor etter seg. Håpet er at dette åndslyset fortsatt skinner over landet.
Les mer om boken på www.haugespor.no.
Artikkelen har stått i Mennesket 2024.