AV ARILD SMEBY
Historien om Hans Nielsen Hauge (1771-1824) er en saga om søken, religion, opplysning, moral og næringslivstiltak. I år er det 250 år siden hans fødsel. Her vil vi ta opp noen sider av hans indre søken, som ble vesentlig for ham gjennom livet og i hans virke.
Den 3. april 1796 feiret Hans Nielsen Hauge sin 25-årsdag. I en lengre periode hadde han bedt inderlig til Gud om å sende ham Den hellige ånd, og at Gud måtte åpenbare sin sønns kjærlighet for ham. Så skjedde det. To dager senere mens han pløyde på farens åker og sang «Jesus, din søte forening å smake» og andre verset: «Styrk meg rett kraftig i sjelen her inne, At jeg kan kjenne hva Ånden formår …» Plutselig ble hans sinn oppløftet til Gud så han hverken sanset seg eller klarte å si hva som foregikk i ham. Han følte det som om han var utenfor kroppen. I sin sjel opplevde han noe overnaturlig, guddommelig og salig: «At det var en herlighet, som ingen tunge kan utsi, det minnes jeg til denne dag så klart, som det skulle skjedd for få dage siden, da det dog nå er 20 år forløpen siden Guds kjærlighet så overvettes besøkte meg. Ingen kan heller fradisputere meg dette.»
Dette var vendepunktet i unge Hauges liv. Han snakket aldri direkte om hva han hadde opplevd, fordi det ikke kunne forstås. Men misforstås og misbrukes. Derfor tok det så lang tid før han nedtegnet disse ovenstående linjene.
Hauge hadde levd med fortvilelse i tyverårene. Men konfrontasjonen med den avsatte presten, Gerhard Seeberg, hadde modnet ham og gjort ham sterk nok til å ta imot denne åndsopplevelsen. I dag ville vi kanskje kalt det en Kristusopplevelse eller et møte med den oppstandne Kristus. Hauge var nå rede og sto med begge beina på jorda.
Hans Nielsen Hauge var opptatt av disiplene og særlig av evangelisten Johannes og hans åpenbaring. Men i enda større grad identifiserte han seg med Paulus og det som skjedde på veien til Damaskus. I hans virke ble Paulus et viktig forbilde. Begge la de ut på lange vandringer og vant folks gehør. Begge var nøye med å forsørge seg selv ved å arbeide for kosten eller betale. De ville ikke ligge folk til byrde. De skrev nesten uavbrutt brev til menighetene sine. Hauge skrev også mange bøker som ble tatt varmt imot og kjøpt av søkende over hele landet.
Han hentet også kraft fra Johannes’ åpenbaring, det siste skriftet i Det nye testamentet. Her skuer Johannes inn i det hinsidige og ser prøvelsene som menneskene vil bli utsatt for i endetiden. Johannes skrev ned disse bildene da han satt på øya Patmos og mottok åpenbaringen. Senere kom han til Efesos og skrev Johannesevangeliet. Han levde til han var cirka 100 år. Visdommen fortettet seg i disse ordene: Mine barn, elsk hverandre! Det skal være det siste han sa.
Samtidig som Hans Nielsen Hauge drev sin forkynnervirksomhet, søkte han i bøker av mellomeuropeiske mystikere og store teologer. På 1300-1400-tallet var det grupper av mennesker, såkalte vennegrupper, som var uenige i den katolske kirkens lære og den verdslige makthunger. De levde skjult i skogene rundt om i Europa. Den første biskopen deres, Jan Hus, forkynte John Wyclifs idéer; at Bibelen var kirkens høyeste autoritet, og han avviste helgendyrkelse, valfarter, avlat og sjelemesser. Bevegelsen var en forberedelse til Luthers reformasjon. For dette ble Jan Hus forkjetret og brent på bålet i 1415.
Etterkommerner av en slik gruppe fikk i 1722 slå seg ned på grev Zinzendorfs gods i Sachsen i Tyskland. De valgte et sted ved en høyde som het Herrnhut (Herrens vokter og beskytter), et navn de også tok etter. Den herrnhutiske brødremenighet fokuserte på
Jesus i forkynnelsen, hans lidelse og død. De dannet et sosialt egalitært samfunn, og herfra dro de til store deler av verden som misjonærer. Også i Norge fikk herrnhuterne innflytelse på 1700-tallet, og de dannet menigheter både i Christiania, Drammen, Skien, Stavanger og Bergen. Det var disse Hauge og haugianerne etter hvert kom til å samarbeide med. Mange av dem gikk også over til haugianerne, og i 1804 besøkte Hauge Christiansfeld i Danmark, en by anlagt av herrnhutere på kong Christians VIIs anbefaling.
En dag utpå senhøsten 1797 kom Hans Nielsen Hauge over en dansk oversettelse av en tysk bok: Tauleri Omvendelses Historie, som var skrevet i år 1370 av Rulman Merswin. Hauge ble sterkt grepet av innholdet. Det var fra den tiden middelalderen gikk mot slutten, da den katolske kirken hadde startet inkvisisjonen, og da svartedauden i løpet av få år feiet ut over halvparten av den europeiske befolkningen. På denne tiden virket noen utvalgte, opplyste individer i det stille på forskjellige steder. De var anonyme ledere som var ‘kalt’ fra sitt vanlige liv og hadde gjennomgått årelange forberedelser og prøvelser til en innvielse. Deres oppgave var å ‘se’ og ‘oppfatte’ hva som var nødvendig for den videre utviklingen i menneskeheten. De hadde fjernet sine borgerlige navn og ble bare kalt Gudsvenn. De fremsto som fattige, beskjedne bønder, og gikk dit hvor deres hjelp var nødvendig. Ingen kom på at disse menneskene var store, innviede.
I 1348 fikk et slikt menneske som kalte seg Der Gottesfreund vom Oberland, et syn og ble bedt om å gå til dominikanerbiskopen Johannes Tauler (1300-1361) i Strassburg, cirka 300 kilometer unna. Tauler var en meget lærd mann som holdt glitrende taler og tiltrakk seg mange tilhørere. I fortellingen i Mesterboken kalles han «Mesteren». Gudsvennen, som også kalles «lekmannen», innfant seg og hørte noen av Mesterens prekener. Så skrev han ned den siste talen ordrett og gikk deretter for å oppsøke biskopen. For å få foretrede, ga han seg ut for å være en ussel synder som søkte skriftemål. Deretter fortalte han Mesteren at han hadde fått i oppgave av Gud å oppsøke ham for å snakke om talene hans. Lekmannen forklarte at talene var tomme og uten åndsinnhold. De var som ‘døde ord’ som kom fra studiene hans og de mange bøkene han hadde lest. Bokstaven dreper, – Ånden gjør levende! var lekmannens klare budskap.
Mesteren må i beste fall ha blitt hånlig irritert. At en fattiglus uten teologisk utdannelse skulle irettesette ham, en lærd dominikaner, var utenkelig. Da ga lekmannen ham arkene, og Mesteren kunne selv lese prekenen, ordrett gjengitt. Konfrontert med sine egne ord, måtte han gi lekmannen rett. Men hvordan kunne dette enkle mennesket vite det? Og hva kom mangelen av? Vel, svarte lekmannen: Du har noe som stenger for deg. For det første bærer du på en uren følelse for en kvinne du er forelsket i, og selv om ingen uanstendige handlinger er begått, er en slik kjærlighet forbudt i din orden. Mesteren ble helt ute av seg. Hvordan kunne denne mannen vite om disse følelsene? Han hadde aldri fortalt noen om forelskelsen. Vel, svarte lekmannen, Gud ser alt og jeg er hans ringe tjener som fikk i oppgave å gå med bud til deg. Mesteren var nå så overveldet, at han var villig til å høre på hva Gudsvennen hadde å fremsi. Over en lengre periode samtalte de daglig, helt til mesteren var villig til å gjøre det som var nødvendig. Han fikk som råd å trekke seg tilbake i bønn og meditasjon, og å legge vekk alle bøkene og slutte å holde foredrag i to år. Samtidig ble han advart. For dette innbar at han ville bli foraktet både av sine munkebrødre og prestekollegaer, og bli sett ned på av de som gikk til skrifte hos ham. Men hvis han ble for fattig, kunne han pantsette noen av bøkene sine, men ikke selge dem, for bøkene ville han trenge senere.
Lekmannen måtte nå vende hjemover, selv om Mesteren ønsket han skulle være der lenger, for han trengte støtte. Men dette var en vei han måtte gå alene. I stille tilbaketrekning. Og slik det var forespeilet, ble han også hånet, foraktet og utledd. Etter to år kom Gudsvennen tilbake. Han rådet nå Mesteren til å forsøke å holde en preken. Men da Mesteren vel var oppe på prekestolen, ble han så beveget og overveldet av gråt, at han klarte ikke få frem et ord. Det ble nok en ydmykelse. Da han noe senere ble oppfordret til å prøve igjen med en forlesning, slet han til å begynne med, men så løsnet det, og det skulle bli et fordrag så mektig at flere besvimte. Mesteren hadde nå mottatt Ånden og fra nå av kunne han holde inspirerte taler. Han ble meget berømt. Lekmannen mente at siden Mesteren hadde funnet Ånden, kunne han igjen lese i bøkene sine, for Åndens opplysning ville hjelpe ham til å sortere vekk det skadelige. Så dro Gudsvennen tilbake til sine hjemtrakter, selv om Mesteren bønnfalt ham om å bli. I åtte år holdt Mesteren det gående. Da var han syk og utmattet og forsto at Gud ville kalle ham hjem. Han tilkalte da lekmannen slik at de kunne ta avskjed med hverandre.
Da Hans Nielsen Hauge leste om Gudsvennen og Mesteren, kjente han seg igjen. Åpenbaringen som han hadde hatt ute på jordet, hadde vist seg ikke å være nok. Den hadde bleknet og tørket inn etter som tiden gikk. Så fant han boken om Taulers omvendelse. Fra da av skjønte Hauge at han måtte hente det opp i seg selv. I sitt indre måtte han finne kreftene og lyset. Eller slik han selv uttrykte det: «Den andre høsten fant jeg Tauler omvendelseshistorie. Denne boken lærte meg å føle dybden av den brønn som man kan drikke det åndelige vann av, og gjennom det renses i sitt eget hjerte.» Hauge fikk boken oversatt og trykket hele fem ganger.
Hans Nielsen Hauge var så og si født på terskelen til en ny tid i Norge hvor menneskene i løpet av en kort periode skulle gå fra middelalderske tilstander og inn i en ny æra der budskapet handlet om løsrivelse, også gjennom personlig omvendelse og tro. Det som Hauge forkynte, var først og fremst personlig tro og moral, dernest moral i arbeid og handel. Hans intuitive, strategiske evner ga han sikkerhet i samtaler med menneskene han møtte, i politiavhør og vennene som han fikk til å starte eller ta over bedrifter og drive disse frem med suksess. Inntil Hauge selv havnet et ‘mørkt hull’ og en ti år lang arrestasjon og fengsel. Da måtte han fornye sitt forhold til Gud, for senere å bruke sin begavelse på å skape forsoning og enighet i det nye Norge etter 1814.
Kilder:
Sverre Nordberg: Hans Nielsen Hauge 1771 – 1804, Cappelen, 1966.
Dag Kullerud: Hans Nielsen Hauge : mannen som vekket Norge, Aschehoug, 1996.
Hans Nielsen Hauge: Tauleri Omvendelses Historie, 1798 / Mesterboken, Agape Forlag AS.
Rudolf Steiner: Mystikken – ved inngangen til det nyere tids åndsliv og dens forhold til den moderne verdensanskuelse, Antropos, 2004.
Arild Smeby har arbeidet innenfor Camhill, blant annet i England, Sør-Afrika, Vidaråsen og Hoggavik.