Dag Blakkisrud i samtale med Espen Tharaldsen
Året var 1994. Jeg var eurytmistudent og skulle til Steinerskolen i Stavanger for å ha praksis. Det hadde jeg gledet meg stort til, og jeg ble vel mottatt og innlosjert hos Marianne Tvedt og Frode Barkved. På den tiden var de fleste i Norge opptatt av OL på Lillehammer og hvor mange gullmedaljer de norske deltagerne kunne få. Men det husker jeg lite av. Heller ikke husker jeg særlig mye av eurytmipraksisen. Det som derimot gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, var selve bygningen, Steinerskolen i Stavanger. Espen Tharaldsens ikoniske og prisbelønte verk. En bygning som bærer seg selv, flyter i landskapet og er oppreist samtidig. Som lyser og mottar lys! Noe slikt hadde jeg aldri opplevd tidligere. En bygning som hadde sitt eget åndedrett og liv.
Etter den opplevelsen ble Espen Tharaldsen en mytisk skikkelse for meg, en jeg beundret og hørte om i mange sammenhenger, men aldri fikk møte i virkeligheten. Helt til en kveld den prisbelønte arkitekten kom for å høre et foredrag jeg skulle holde i Vidargruppen. Det er ingen overdrivelse å si at jeg ble skjelven i knærne da jeg fikk se ham sitte blant de ellers velkjente tilhørerne. Konsentrert og med notatblokken i hånden. I bakhodet var det en stemme som sa, oi, hvordan skal dette gå? Men heldigvis – det gikk bra, og etter den kvelden begynte Espen og jeg en spennende samtale. Noe av det som kom ut av denne, deler vi her med leserne av «Mennesket».
JORDKLODEN SOM ORGAN
Espen er alltid på farten. Til et sted. Ganske ubesværet holder han foredrag på tysk eller engelsk. Han er knyttet til en gruppe som arbeider med de kunstneriske spørsmålene i Goetheanum i Sveits. Arbeidene hans er prisbelønnet og har også vært med i en rekke utstillinger. Ja, mer eller mindre kloden rundt. I flere år har han arbeidet på et prosjekt i Kina.
– Hvorfor Kina?
– Kina er jo også verden. Der opplever jeg mennesker som genuint ønsker å skape noe nytt – helt uavhengig av politiske forhold og ulike tilnærminger til samtidsvirkeligheten. Det store bildet i dag handler om hvordan alt sammenskal kunne bli håndtert. Og i dette perspektivet – la oss kalle det Greta Thunbergperspektivet – forventer vi at man ser hele jordkloden som situasjonen og mennesket som dem som holder på og har sine gjøremål på kloden. Det er jo her på jordkloden karma mellom menneskene spiller seg ut. Karma er vår høyeste potens, vår egen visdom, som vi selv ikke har direkte adgang til. Men det vi har tilgang til er jorden, hvor vi ordner våre liv og gjerninger gjennom tid og rom. Dermed er alt tilrettelagt for situasjoner, for en situasjon er jo noe som skjer et bestemt sted på et bestemt tidspunkt.
Espen fortsetter: – Jordkloden er altså ikke bare en truet art, et sted som holder på å bli for varmt. Jordkloden er også det organet som karma trenger for å virkeliggjøre seg. Karma får oss til å velge uten at vi vet konsekvensene. Det er det øvelsen går ut på. Deretter kan vi se tilbake og fatte det som har skjedd! Hvis vi holder oss i det store perspektivet, er frihetsspørsmålet nært knyttet til kloden. Ta vekk kloden og prøv å diskutere hva frihet er. Det gir ingen mening! Vi trenger steder for å handle og feile. Land, byer, leiligheter. Det er her vi er, her vi har samfunn og relasjoner. Uten jordkloden – niks mer samfunn. Kloden må til for at vi kan gjøre «det vi vil». Vi forfølger våre planer og forpliktelser bevisst, og mens vi gjør det, snubler vi inn i disse situasjonene.
FRA KINA TIL STEINERUKA
Mens koronaviruset utviklet seg var Espen i Kina. Men der var han helt uvitende om hva som var i gjære. Da han landet på Gardermoen i mars, var flyet hans et av de siste som fikk lande før nedstengningen var et faktum. Det neste punktet på Espens internasjonale program, var et foredrag i Bergamo, kjent som epidemiens episenter i Italia. Men i stedet måtte den hardbarkede antroposofen holde seg i ro innendørs i Bergen, og der ble han noen uker. Men så fort det ble mulig å komme opp i luften igjen, var han på vingene. Til Oslo. Blant annet for å planlegge årets arkitekturprogram i Steineruka 2020.
– Du er aktuell på Litteraturhuset i Oslo i september. Hva kommer du til å ta opp? Espen har nok veldig mye på hjertet. Mye mer enn det som kan uttrykkes i en liten artikkel enn si i et kveldsprogram.
– Ja, sier han, – jeg vil snakke om det organiske, det levende. Hvordan bygninger og miljøer skaper noe av forutsetningene for hvem vi blir. Det arkitektoniske kunstverket starter alltid i virksomheten og utfolder seg derfra med alle kunstneriske elementer, bevegelse, retning, farge, en fortelling. Så må alt tilpasses en bestemt situasjon. Kunsten blir da å la denne situasjonen være åstedet for arkitektens plan. Så skjer ofte helt andre ting, planene forstyrres av dette andre.
– Kanskje karma? – sier jeg.
– Ja, kanskje karma? Et smil farer over ansiktet hans. – Da må jeg håndtere det som skjer. Planene kan bli understøttet eller motarbeidet. Det kan komme fra oppdragsgiveren, være naboer eller politiske forhold. Scenen der det utspiller seg er jordkloden, og stoffet er i det sosiale. Det er jo gjennom hvordan vi agerer med hverandre, at livet tar form. Noe kan ødelegges eller fullbyrdes. Jeg trenger balansen mellom meg og det der andre. Og en bygning er en slik balansegang. Skal jeg skape et hus, må jeg inn i denne dialogen. Dette frem og tilbake, mellom oppdragsgiverens program og mine egne fortolkninger og visjoner om huset og tomten og kulturen og naturen og forskriftene og materialene og energiforbruket. At en felles utopi kan oppstå sammen med alle menneskene. Arkitektur blir da eksperimenter eller øvelser i frihet.
Dette er jo omfattende temaer. På Litteraturhuset vil jeg prøve å gjøre det mer håndgripelig gjennom eksempler fra egne arbeider.
GUL BUE – BLÅ STREK
I Espen Tharaldsens bygninger finnes ingen sjablongaktig goetheanisme, eller påtatt organiske uttrykk. Bygningene er gjennomført ut fra en kunstnerisk intensjon som kan følges fra idé til det enkelte dørblad eller vinduskarm som du kan lene armen din på. Du føler intenst at det ligger en visdom i disse formene, litt som på Steinerskolen, hvor barna tegner en rett og krum linje, slik at de allerede tidlig i livet skal etablere et forhold til disse helt grunnleggende elementer. Espens bygninger består selvsagt av de samme grunnelementer som mange andre bygninger. Men de har en farge. Kanskje en spirituell farge? Jeg foreslår gult og blått?
Men Espen er ikke så glad i kategorier og prinsipper og vil nødig sette merkelapper på seg selv eller andre. Han sverger til dynamikken som oppstår når vilje og intensjon møtes. Den vanskelige øvelsen som består i både å lytte og komme til uttrykk samtidig.
HVERDAGENS FORVANDLING
I 2010 utkom Espen Tharaldsens bok Hverdagens forvandling. Om Rudolf Steiners estetikk på Antropos Forlag. Dette var den første presentasjon av Rudolf Steiners estetikkog arkitekturimpuls på norsk. Boken er siden oversatt til tysk. Her gir Espen en engasjert innføring i Steiners arkitektoniske verk og henviser til beslektede strømninger i det tyvende århundre som Louis Sullivan, Bauhaus m fl. Men siktemålet med boken går langt videre. Blant annet hvordan Steiners grunnleggende ideer kan være et originalt bidrag til dagens miljødebatt. Omtrent på samme tid ble Rudolf Steiners kunstimpuls for første gang presentert gjennom en bred dokumentasjon på kunstmuseene i Wolfsburg og Stuttgart i 2010 og 2011. Her fikk allmenheten se bredden i Steiners impuls og de mange som var inspirert av denne.
Gunnar Danbolt, professor emeritus i europeisk kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, skriver i forordet til Tharaldsens bok om Steiners estetikk: «Den organiske arkitektur har etter hvert fått en bred behandling i faglitteraturen, men bare sjelden ser vi Rudolf Steiners verk omtalt i denne sammenheng. … Boken har gitt meg en rekke aha-opplevelser som har fått meg til å forstå tankeganger som før var en mer eller mindre lukket verden for meg. Derfor er dette en viktig bok, fordi den gjør en oversett medspiller i dagens kulturog arkitekturdebatt synlig og hørbar. For både i det 20. og 21. århundre har den organiske arkitektur vært et alternativ til de dominerende retningene, men den har så altfor ofte vært både taus og lite artikulert. Nå er den i Espen Tharaldsens bok blitt talende. Det er ingen liten begivenhet.»
FRA OSLO TIL VERDEN
Espen har rukket å bli 72 år. Han er utdannet på Arkitekthøyskolen i Oslo og vokste opp i en kunstnerkoloni på Lille Langerud, med naboer som Liesel og Jens Bjørneboe, André Bjerke og Agnar Mykle. Mennesker opptatt av Rudolf Steiners esoteriske virkelighetsforståelse. På Steinerskolen på Smestad hadde han Jo Sandvik som klasseforstander i 7 år.
Som 11-åring flyttet Espen til Holmenkollen, et område av byen der den borgerlige verdensordning er selvfølgelig og udiskutabel. Her kjøper man ikke frimerker hvor det står NOREG. Han ble så opprørt over språkpolitikken – å ikke kunne si «sne» men måtte si snø – at han like godt grunnla ungdomsavdelingen av Riksmålsforbundet på Riis Skole!
– Etter artium reiste jeg på jordomseiling ett år, men jeg skjønte fort at verden var et urettferdig sted. Jeg var heller ikke forberedt på å se virkelig fattigdom, sier Espen. Planen var å utdanne seg til ingeniør for å overta ledelsen av en liten familiebedrift. Men så dro han til Järna på et sommerstevne. – Der traff jeg Arne Klingborg og Jørgen Smit som stod for en annen antroposofi enn den jeg hadde møtt i barndommen. For dem handlet antroposofi om å ville forandre verden! Der og da bestemte jeg meg for å bli arkitekt. En arkitekt kan endre verden, tenkte jeg. Da var jeg 19 år. Siden har jeg beskjeftiget meg med arkitektur.
Dag Blakkisrud er språkformer, eurytmist og kulturarbeider. Han driver Tøyen Tekstverksted AS. Artikkelen har stått i Mennesket 2020.