AV ARNE ØGAARD
Rudolf Steiner valgte å kalle sitt arbeid for åndsvitenskap. Det provoserte samtidens forskere, og det provoserer minst like mye i dag. Steiners arbeidsmetode befant seg langt bortenfor det som var akseptert i samtlige grener av tradisjonell vitenskap. Selv hevdet han å ha den samme grunnholdningen som i naturvitenskapen, nemlig nøyaktig observasjon, klar tenkning og sikker dømmekraft.
I naturvitenskapen skal alle resultater kunne etterprøves. Steiner hevdet at dette også var mulig i åndsvitenskapen. Moderne naturvitenskap anvender ofte avansert teknologi, mens det i åndsvitenskapen må skje gjennom utviklede indre sjelsevner. Dette siste er ikke enkelt, fordi en lett kan bli utsatt for illusjoner og feiltagelser. Men Steiner hevdet at en også kunne undersøke det han la fram med vanlig logisk tenkning, man kunne undersøke om det var sammenheng og i overenstemmelse med egne erfaringer og innsikter.
Mange ulike vitenskaper
Jeg hører ofte utsagn som: «Jeg tror ikke på Gud, jeg tror på vitenskapen» og «Dette er/er ikke vitenskapelig bevist». Det er fraser som mye brukes for å unngå å undersøke viktige eksistensielle spørsmål. Slike utsagn hemmer utviklingen av en felles og helhetlig virkelighetsforståelse. I Norge finnes kjente fysikere som tror på Gud, og jeg har møtt ledende antroposofer fra ulike land som har hatt høye universitetsstillinger i fysikk og medisin.
I dag er det et spørsmål om vitenskapen kan bevise noe som helst. Det er snarere slik at en teori består inntil det kommer et eksempel som viser at den ikke stemmer.
Vi har også en rekke ulike vitenskaper med ulike kriterier. En professor på universitet pleide å si: «Vi fysikere holder på med vitenskap fordi de ulike faktorene er klare og gjennomskuelige. (Skjønt dette gjelder kanskje ikke kvantefysikken.) Men fysikerne er skeptiske til kjemikerne fordi deres prosesser er langt mindre gjennomskuelige. Kjemikerne mener derimot at de holder på med vitenskap, men er skeptiske til biologer og landbruksforskere fordi livsprosessene her kommer inn og skaper store variasjoner. Biologene mener derimot at de bedriver ekte vitenskap, men er skeptiske til de humanistiske fagene, fordi der kommer det inn følelser og viljesimpulser og irrasjonal tenkning.»
Disse vitenskapsgrenene har ulike kriterier. Men hvis det finnes ulike kriterier i de ulike fagområdene, hvorfor kan da ikke åndsvitenskapen ha sine egne kriterier?
Tre holdninger er avgjørende:
Vi må møte verden med undring og ærefrykt.
Vi må lytte til den indre stemmen som kalles samvittigheten.
Vi må ha et strengt krav til det vi omtaler
som sant.
Dobbeltblinde forsøk
I medisinsk forskning kreves det dobbeltblinde forsøk. Det vil si at en gruppe får en virksom pille, og den andre gruppen blir fortalt at de får en virksom pille, men denne inneholder ingen virkestoffer. Det dobbeltblinde kommer inn ved at de som deler ut pillene og observerer resultatene, heller ikke vet hvilke piller som er virksomme.
Jeg har studert ernæringsforskning hvor man benyttet samme metode, men der er det sjelden du får samme resultat hvis du prøver med to nye grupper. Blant mennesker er det mye individuelt som kan innvirke på resultatene.
I ernæringsstudiet ville jeg fordype meg i bakgrunnen for de ulike kostrådene. Jeg satte meg på biblioteket og leste mange ulike undersøkelser om et tema, men jo mer jeg leste, desto mer forvirret ble jeg. Alle forsøkene viste forskjellige svar. I over 100 år har man forsket på sammenhengen mellom fettinntak og hjertesykdommer, og det kommer stadig nye resultater. Mens melkefett lenge ble regnet som en alvorlig synder, kom nye undersøkelser som frikjente smør og ost. Dette bare som noen eksempler på hvor vanskelig det er å få klare og entydige svar som skal gjelde for alle.
Individuelle tilpasninger
Mange av metodene som anvendes i det som kalles alternativ eller komplementær medisin, er basert på individuelle tilpasninger, og de egner seg derfor ikke for doble blindforsøk. Det sier seg selv at man ikke kan gi noen akupunktur og andre liksom-akupunktur, og at den som setter det ikke vet hvem som får hva? Kravet til doble blindforsøk passer godt på noen områder, mens man på andre må utvikle alternative metoder.
Dette har man da også gjort innen de humanistiske vitenskapene. Opp gjennom årene har jeg fylt ut flere spørreskjemaer som har vært del av et forskingsprosjekt. Men jeg har aldri følt at disse skjemaene har gitt et korrekt og fullstendig bilde av min virkelighet. Jeg er derfor skeptisk til alle forskningsresultater. Jeg spør meg alltid om hva som egentlig er målt, hvordan observasjonene har foregått og om denne forskningen stemmer med mine erfaringer og annen forskning på området. Det gjelder spesielt forskning innen pedagogikk, hvor det ofte trekkes bastante konklusjoner på begrensede studier.
I en debatt om økologisk jordbruk presenterte jeg noen undersøkelser som viste at husdyrenes fruktbarhet sank når de fikk fôr dyrket med kunstgjødsel. Min mot-debattant på det som den gang het Landbrukshøyskolen på Ås, svarte at en alltid kan finne en undersøkelse som understøtter ethvert standpunkt. For meg åpnet det bevisstheten for hvor kompleks virkeligheten er og hvor vanskelig det er å finne sikker og generell viten.
Forskere finner sjelden sannheter, men hvert prosjekt er et bidrag til det store og mangfoldige bildet. Dette vet de fleste forskere, mens populærvitenskapen gjerne vil publisere forenklede «sannheter».
Blir tiet ned
I mange år har det vært krav at forskere skal være produktive. De blir målt etter hvor mange fagfellevurderte artikler de publiserer i spesielle tidsskrifter. Jeg har et inntrykk av at dette har bidratt til at mange forskere har engasjert seg mindre i fagets tilknytning til den reelle hverdagen. Når jeg en gang iblant lytter til forskningskonferanser, kan jeg få en følelse av at jeg befinner meg i en helt egen verden, hvor de rir egne kjepphester og hvor visse dogmer er utbredt. Det finnes heldigvis hederlige unntak.
Det grunnleggende dogmet i dagens akademiske verden, er at kun det materielle er virkelig. Våger du å opponere mot dette, kan du fort bli frosset ut av systemet. Et interessant eksempel er den amerikanske psykiateren Ian Stevenson som gjennom 50 år undersøkte 3000 barn som hadde erindringer om tidligere liv, og hvor en tredjedel av disse erindringene var umulig å avvise. Det omfattende forskningsarbeidet hans blir tiet ned, fordi det bryter med dogmet om at kun det materielle er virkelig.
Mer enn materie
Rudolf Steiner aksepterte fullt ut de faktiske oppdagelsene i datidens naturvitenskap. Han mente at en seriøs fordypning i naturvitenskapen, ville vekke spørsmål om hva virkeligheten kan være mer enn materie. Her kan antroposofien bidra til å skape et helhetlig verdensbilde. Men hvis dette skal bli en realitet, trengs en samtale om hvordan vi på en mest mulig saklig måte skal forholde oss til det ikkematerielle.
Steiner pekte på tre vesentlige og avgjørende grunnholdninger: Vi må møte verden med undring og ærefrykt. Vi må også lytte til den indre stemmen som ofte kalles samvittigheten. Til slutt må vi ha et strengt krav til det vi omtaler som sant.
Dessverre ser vi i samtiden at mange nærmest forholder seg fanatisk til forenklede delsannheter og rene illusjoner. Men med disse nevnte grunnholdningene kan vi alle øve en forskende holdning til virkeligheten.
Arne Øgaard er steinerskolelærer, skribent, forfatter og redaktør for bladet Pengevirke.
Artikkelen har stått i Mennesket 2024.