Dag Balavoine i samtale med Mari Rudland, Einar Heimstad Iversen og Oscar Collett
– Hei, Einar, Mari og Oscar, hvordan er det å være miljøagenter?
– Vi er «Søppelguttan», sier Einar. Det er viktig å passe på naturen og at det er ingen plast i havet.
De to andre studentene ved FRAMskolen stemmer i og sier i kor:
No e det … for mye plast i havet
Ser du søppel, må du ta det!
No skal vi rydde, vi skal få det bort
Du e aldri for liten til å gjøre nokka stort …
Plast i havet …
Mari, Einar og Oscar snakker i munnen på hverandre: – Vi skal på strandrydding igjen når våren kommer. Der er det masse rare greier, garn som vi måtte ta med traktor for vi var ikke sterke nok til å få det løs selv … Og så fant vi et helt TV-apparat … og annet spetakkel, og flasker og masse plast … Måtte ha på oss hansker.
Det er viktig å jobbe med det – olje og dieselkanner er ikke bra …
Jeg prøver å komme inn med et nytt spørsmål: – Hvor ofte er miljøagentene i aksjon på Vallersund Gård, da?
– Hver tirsdag og fredag i iallfall, sier Mari. – Da er det mest Oscar og Einar som går «søppel-runden».
– Vi er veldig flinke med myk-plast og hardplast og sånne ting, sier Oscar.
– Så bra, sier jeg, – men hvor går dere for å samle inn avfallet da?
Einar: – Hele landsbyen, det er viktig å huske på butikken og kontoret også.
– Hvor går dere hen med søppelet da?
– Vi kjører det til søppelhuset, der sorterer vi det videre, sier Mari. – Metall er annerledes enn plast, lyspærer er vanskeligere enn jeg trodde, de skal sammen med elektrisk avfall. Det er forskjell på batteri for de skal i egen boks og lyspærer som ikke fungerer skal sammen med det elektriske materiale.
– Går dere til miljøstasjonen også, spør jeg. – Og har dere noen gang funnet noe spesielt der?
– Av og til, og der er det så mye rart vi kan finne, og en gang måtte jeg redde en DVD som var helt aleine.
– Folk driver og kaster det fra seg, saker de ikke har bruk for, og da tar jeg godt vare på det, forteller Oscar. – Noen ganger legger de fra seg ting de ikke trenger lenger.
– På miljøstasjonen bråker det skikkelig mye når vi kaster glass i konteineren. Som et høyt smell «kaboom, bang, kræsj», illustrerer Oscar.
– Hvem har lært dere alt dette, spør jeg?
– Kanskje Milan har lært Oscar og meg, og Mari har lært det igjen fra Oscar og meg, forteller «Søppelguttan». Vi har lært masse på FRAMskolen.
– Hva vil dere si til de som er i husene der dere går for å samle avfall fra?
– Ja, hvert hus sorterer, legger plast, papir, kompost, glass, metall og restavfall for seg.
– Er de flinke til å sortere i husene?
– Ja, og vi liker å plukke søppel i landsbyen, sier Einar.
– Hva er vanskelig, da, spør jeg?
Mari og Oscar ser på hverandre og sier: – Når det er mye og kraftig vind, da føyker plasten med vinden, og en gang måtte vi løpe etter plasten som føk omkring i vinden. Vi klarte ikke å samle det sammen – nesten. Noen ganger må vi bruke bil i istedenfor, men vanligvis bruker vi trillebår.
– Hva er det dere liker best med å være miljøagenter, spør jeg?
De tenker litt og Einar sier alvorlig: – Å gjøre miljøjobben for å passe på naturen og å rydde i landsbyen, av og til blir det fullt i trillebåra.
– Jeg passer på at kontakten er ute av vannkokeren og at lyset er slukket på natta, sier Mari.
Teksten er hentet fra Årsmelding 2021 Camphill Landsbystiftelse i Norge www.camphill.no.
Den har også stått i Mennesket 2022.