Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal, Res Publica (2018).
Anmeldt av Trude Malthe Thomassen
I år er det hundre år siden Rudolf Steiner satte frem tanken om et nødvendig skille mellom underhold og arbeid: Før vi kan arbeide, trenger vi noe å leve av. Dette ‘noe å leve av’ burde fastsettes rettslig og ikke være avhengig av det faktiske arbeide. Bare på denne måten kan den individuelle innsatsen i arbeidslivet bli et gode for samfunnet; den enkelte gjør det han kan og vil, ikke hva han må, presset av økonomiske bekymringer.
Det er ikke umulig at borgerlønn vil kunne snu det økonomiske systemet på hodet, om ikke fullstendig, så i alle fall til en viss grad. For hvilke arbeidsoppgaver ville vi sette mest pris på at blir utført? Og hvilke ville vi på den annen side ikke legge merke til om forsvant? Som Ottar Brox skrev i Klassekampen for noen år siden, ville vi nok savnet renholderen før børsmegleren.
Grunnleggende samfunnsoppgaver som matproduksjon, søppeltømming og renhold, ville snarere befunnet seg på inntektstoppen enn nederst på rangstigen, slik de er i dag.
Mange viktige arbeidsoppgaver er heller ikke betalt om de ikke er organisert i institusjoner. Det gjelder barneoppdragelse, omsorg for gamle foreldre, leksehjelp og besøkstjenester. Det arbeidet som nedlegges i den frivillige sektor, er enormt. Men det kan altså bare utføres av dem som får sitt underhold fra en annen kant.
Frivillig sektor viser at mennesker ønsker å være til nytte. Det er også det mange av dem som blir arbeidsløse, gir uttrykk for.
Så hva ville skje om vi innførte borgerlønn, en garantert minsteinntekt som gjorde at hver enkelt av oss kunne sette inn samfunnsinnsatsen der vi synes akkurat vårt arbeid har en mening?
Den som har vært syk eller arbeidsløs, og i den forbindelse har hatt kontakt med NAV, vil kjenne seg igjen i filmen «I, Daniel Blake». Her møter vi en syk og en såkalt arbeidsløs, som egentlig vil si inntekts-løs, enslig mor. Daniel Blake, som er syk, får ikke sykepenger, den enslige moren får ikke arbeidsløshetstrygd. Hun har ellers nok å gjøre med to mindreårige barn. Så kommer det som for en utenforstående kan synes tragikomisk, men som er beintøffe realiteter også her i landet: Møtet med NAV – et byråkratisk, rigid system, som fratar klientene all menneskelig verdighet.
Et kurs i CV-skriving gir assosiasjoner til Aftenpostens spalter om yrkesliv: Det gjelder å presentere seg som noe unikt. Jobbene er få, og det er mange om beinet. Det er en alles kamp mot alle.
Dette er Margaret Thatchers «samfunn», det ikke-eksisterende samfunn som bare består av enkeltindivider med egoistiske interesser. Og de som ikke er i stand til å karre til seg? De får seile sin egen sjø.
Den annen ytterlighet er Marx’ drømmesamfunn, der enhver yter etter evne og mottar etter behov. Det er mer radikalt enn borgerlønn. Men slik Marx er blitt tolket, er det også noe ganske annet. For her er den enkelte underordnet samfunnet.
Et tredje alternativ er borgerlønn. Med borgerlønn blir alle selvstendige bidragsytere til og medskaper av et levende fellesskap – ikke et formyndersamfunn, men et samfunn av myndige.
Borgerlønn har vært nedfelt i flere partiprogrammer gjennom årtier. Men få, om noen, fronter ideen.
Så kom det omsider en bok om temaet, også i Norge. Vi liker å tenke at Norge er et av de mest egalitære land i verden. Og med verdens best utbygde sosiale system. Vi har gratis utdanning, gratis sykehusbehandlinger (nesten), barnetrygd, betalt foreldrepermisjon, syketrygd, arbeidsløshetstrygd og pensjon, dagpenger og bostøtte. For oss som var unge på 1970-tallet, gjensto det bare ett utviklingstrinn: borgerlønn.
Siden den tid er det imidlertid bare gått én vei, og den har vært bakover og nedover. Men samtidig oppdager vi at det sosiale systemet har vært vel utbygget, også i andre land: Pensjonsalderen har vært lavere, til dels mye lavere, noen har gratis tannpleie, andre gir bostøtte til nygifte. Men over store deler av verden er trenden nedadgående. Og land som forsøker seg på noe annet enn å senke sosiale goder og øke pensjonsalderen, blir utsatt for økonomiske sanksjoner fra USA, slik tilfellet var med Cuba og Brasil, og i øyeblikket er for Venezuela – eller landet blir bombet, som Libya, et land som hadde høyt utviklede sosiale goder.
Nå er det imidlertid slik at borgerlønn igjen er kommet på dagsorden; det har vært en forsøksordning i Finland, Sverige testet parallelt 6-timers arbeidsdag, og temaet om borgerlønn som et nødvendig underhold, ettersom arbeidsløsheten ikke synes å bli mindre med økt teknifisering, debatteres i stadig flere fora.
Her i Norge har vi foreningen Bien som arbeider for borgerlønn. Og i 2018 kom Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal med boken Borgerlønn – Ideen som endrer spillet. Forfatterne er begge journalister med lang fartstid. De åpner med å nevne i fleng alle dem som lever på offentlige stønadsordninger. Deretter tar de opp utfordringene med automatiseringer på de forskjelligste områder, og som stjeler arbeidsplasser for levende mennesker. Og dette er noe som bare øker i omfang. Men hvorfor skal vi utføre oppgaver som like godt kan gjøres av maskiner?
Borgerlønn har vært fremmet i forskjellige varianter med ujevne mellomrom i år etter år. Rudolf Steiner var en av dem som var først ute, for hundre år siden. Mest overraskende er det kanskje å lese at president Nixon, inspirert av Milton Friedman, fremmet et forslag om borgerlønn i 1970. En familie på fire ville være garantert en minsteinntekt på ca. 80 000 kroner, men forslaget ble nedstemt av demokratene fordi det ikke gikk langt nok. Bedre med ingenting enn noe? Sant nok skulle samtidig alle andre støtteordninger opphøre. Debatten døde ut i USA, men dukket opp i Danmark i 1978. Boken Opprør fra midten solgte mer enn 100 000 eksemplarer og skapte voldsom debatt. Debatten spredte seg deretter til Norge, men fikk langt fra samme dimensjoner. Det tør skyldes at Norge synes mer preget av fastlåst bås-tenkning; enten tilhører et tema venstresiden eller tilhører det høyresiden.
Slik borgerlønn debatteres i dag, kan man også en snev av høyre og venstre-tenkning i de forskjellige variantene som foreslås. Kapitalister som Elon Musk m.fl., har i prinsippet ingen glede av en betingelsesløs grunnlønn. De er avhengig av et arbeidsmarked med arbeidere og arbeidsløse, som kan holde lønningene nede. Derimot kan et garantert underhold for dem som blir overflødige, være nødvendig.
Forfatterne tar opp det fenomen at nasjonaløkonomien vektlegger arbeid forskjellig – alt ettersom det er betalt eller ikke. Økonomen Arthur Pigou skrev for om lag hundre år siden at om han ansatte en husholderske, ville nasjonalproduktet tilta, sysselsettingsgraden ville øke og arbeidsløsheten synke. Men hvis han giftet seg med husholdersken, og hun fortsatte å gjøre akkurat det samme som før, ville nasjonalproduktet synke, veksten avta, sysselsettingsgraden gå ned og arbeidsledigheten stige. Dette er absurd, skriver Guy Standing, som startet foreningen Bien internasjonalt.
Christian Vennerød tok opp 70-talls-tråden i 1982 med boken Arbeid mindre, lev mer. Han stilte spørsmål ved om 8-timersdagen var en naturlov. Produktiviteten var 12-doblet siden 1920.
Arbeiderpartiets rett til arbeid, var egentlig plikt til arbeid, mente han, så lenge retten ikke omfatter rett til å eksistere uten å arbeide. Jeg traff hans kone i et selskap på den tiden, og hun fortalte at det var få som arbeidet mer enn Christian – helt frivillig.
Mange yrkesgrupper gir uttrykk for glede ved arbeidet, det gir mening fordi det tilfredsstiller andres behov. Verre er det kanskje for dem som produserer kunstige behov, eller som ikke ser konkrete resultater av arbeidet. Kanskje ville verden vært et bedre sted om dette arbeidet heller ikke ble utført? Den amerikanske antropologen David Graeber mener at de mange idiot-jobbene (bullshit jobs) er årsaken til at vi ikke har innført 15-timersuken, som John Maynard Keynes spådde at vi ville få. Kapitalismen har skapt en mengde jobber som holder oss beskjeftiget, men som ikke gir mening. En kunstnervenn av Graeber, som ikke greide å forsørge seg av dikt og musikk, valgte å studere jus. Som forretningsadvokat levde han vel, men mente at arbeidet han gjorde var meningsløst, ikke bidro noe til verden og heller ikke burde ha eksistert. «Hva sier det om samfunnet vårt at det virker å ha ekstremt lite behov for talentfulle dikter-musikere, men har et tilsynelatende behov for eksperter på forretningsjus?» Arbeidslivet vårt er innrettet for å opprettholde finanskapitalens makt, hevder Graeber.
En rekke økonomer støtter opp om borgerlønn, så som James Buchanan, Herbert Simon, Angus Deaton, Christopher Pissarides, Joseph Stiglitz og Paul Krugman. Og verden over diskuteres nå borgerlønn som et middel til å oppnå sosial rettferdighet, øke vår mulighet for politisk-demokratisk samfunnsdeltakelse og ikke minst gi alle en økonomisk trygghet.
Til slutt tar forfatterne for seg norske partiers holdning til grunnlønn.
Venstre var det første partiet som gikk inn for borgerlønn, men gravla programposten etter en utredning som viste at ordningen ville bli kostbar. Miljøpartiet De Grønne har alltid hatt grunnlønn på programmet. Fra 2017 programfestet Rødt en forsøksordning med samfunnslønn, som på sikt skal erstatte sosialhjelp, studielån og andre trygdeordninger. De øvrige partiene mener borgerlønn ikke er fremtiden.
Borgerlønn – Ideen som endrer spillet er en allsidig innføring i begrepet borgerlønn. Vi får en innføring i alle tenkelige varianter, fremsatt i dag eller for hundre år siden. Den gir oss argumenter både for og imot, men aller mest gir forfatterne innspill til en debatt som kommer til å bli sterkere etter som robotene gjør et stadig større innhugg i arbeidsoppgaver som i dag utføres av mennesker. Les og bli bedre kjent med argumentene!
Trude Malthe Thomassen er daglig leder i Vannbevegelsen; oversetter og språkvasker i Correktura. Cand.mag. i filosofi. Fast medarbeider i LIBRA.
Artikkelen har vært trykket i tidsskriftet Mennesket 2019.