AV CHRISTIAN EGGE
Artikkelen er hentet fra boken, Menneske først og fremst, av Christian Egge, Kagge forlag 2016. Teksten er noe bearbeidet i samråd med forfatteren.
EN FRISK KJERNE
I Camphill-bevegelsen arbeider man ut fra tanken at hvert menneske har en frisk kjerne; det handler om hvert menneskes evige, åndelige individualitet. En utbredt tanke i dag er at mennesket, det enkelte individ, er et produkt av de to faktorene arv og miljø. Hos Rudolf Steiner, Karl König og Thomas Weihs fremkommer et annet bilde; de ser et sjelelig-åndelig, individuelt menneskevesen som lever gjentatte ganger på Jorden. Dette vesenet inkarnerer, «blir kjøtt», i et legeme som er biologisk og som formes av miljøet. Dessuten utsettes det for ytterligere kosmiske og karmiske, altså skjebnebestemte, krefter: Individualiteten formes av (minst) tre faktorer: arv (biologi), miljø (kultur, oppvekst) – og dessuten kosmiske og karmiske krefter. Bildet er altså komplekst. Ved en utviklingshemning er da noe i en eller flere av disse tre kreftene, eller forholdet mellom dem, i ulage. Men dette er et spørsmål om gradering; ingen mennesker er fullt ut harmoniske. Det normale er dessuten, for å si det med Steiner, kun konvensjoner.
MENNESKETS «EVIGE JEG»
For Rudolf Steiner er menneskets «evige jeg» så å si et faktum. For Karl König likeså. Til tanken om reinkarnasjon hører også begrepet karma, altså skjebnelovmessigheter i forbindelse med individualitetens gjentatte jordeliv. Begrepet skal her ikke oppfattes som straff eller belønning, ikke snevert moralsk, men som virkende, åndelige krefter, slik vi har naturlover i den materielle verden. Reinkarnasjonen blir betraktet som noe helt igjennom positivt, selve mulighetsbetingelsen for menneskets utvikling.
Det spirituelle menneskebildet er kanskje det mest originale ved den antroposofiske bevegelsen sett utenfra. Vi har sett at König var lege – og spesielt opptatt av embryologi. Det var også hans nære medarbeider Thomas Weihs. Han har skrevet en bok om embryologi. Weihs drev dessuten med jordbruk og laget skulpturer. Som König foreleste han mye, både i London og på Camphill-seminaret. Han overtok rollen som leder for Camphill-bevegelsen etter König i 1957.
ET GUDDOMMELIG OPPHAV
Jonathan Stedall, mangeårig BBC-medarbeider, har laget flere filmer om Camphill-bevegelsen. Sammen med Weihs laget han filmen In Defense of the Stork. Her kommer det frem et perspektiv som kan belyse menneskebildet innen bevegelsen, der naturvitenskapelig kunnskap kompletteres med Steiners antroposofi og kristologi – eller som noen kanskje vil kalle det: mytologiske bilder.
I filmen forsøker Weihs å vise i hvilken sammenheng man kan se på menneskets konsepsjon, altså unnfangelsen. Han gjør det ved å relatere til skapelsesfortellingen i Bibelen: at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og til Maria bebudelse. Dette er et stort kapittel for seg; men her vil vi kun se på Jesu unnfangelse som arketypisk for alle menneskers unnfangelse. Weihs tar opp det motsetningsfylte i at Jesus på den ene siden har Josef til far – hele stamtavlen beskrives – samtidig som det benektes at Josef er faren. Jesus er «unnfanget av Den Hellige Ånd», og han er «født av en jomfru». Den Hellige Ånd fremstilles i kunsten som en due, for eksempel ved bebudelsen, ved Jordandåpen og andre hendelser i Bibelen.
Her alluderer Weihs til bildet av storken. Han foreslår at vi kan se på hvert menneskes fødsel i en større totalitet – slik det blir fremstilt om Jesus: Et genetisk, biologisk aspekt båret av arvestrømmen fra mor og far – og i tillegg et annet, åndelig aspekt symbolisert ved Den Hellige Ånd. Maria er altså befruktet av Josef og av Den Hellige Ånd. Slik får også arverekken i evangeliet mening. Her kommer bildet av storken/duen inn – som en billedmessig forståelse av mennesket som åndsvesen. Ingen har noensinne trodd at storken kommer med barnet; det er et mytisk bilde som viser én side av virkeligheten. Det handler om vårt immaterielle, guddommelige opphav. Weihs sier at slik som Maria mottok «barnet» fra Den Hellige Ånd, slik mottar enhver mor sitt barn! Fra et spirituelt synspunkt er hvert barn født gjennom en «jomfrufødsel». Dette er en utvidet forståelse av unnfangelsen, som naturligvis … er en fysisk hendelse. Ser man på dette som «mytisk», så er myte og vitenskap komplementære historier. Og Jonathan Stedalls kommentar til dette var: Myth is a fiction that gives us the truth. Han henviser til at Steiner, Carl Gustav Jung, med flere ser det slik.
ÅNDELIG VITENSKAPELIGHET
Hos Karl König handler det hele tiden om mennesket som åndsvesen. Men ikke bare mennesket er ånd i Karl Königs øyne; hele naturen er ånd. Som leger var både König og Weihs naturvitere. En annen innfallsvinkel til virkelighetsforståelsen i bevegelsen er å se den i lyset av en viss filosofisk strøm, der en vitenskap gjør seg gjeldende som inkluderer en åndelig dimensjon.
Denne vitenskapen – som Rudolf Steiner for sin del betegnet som «åndsvitenskap» – fordrer en utvikling av «nye, indre sanseorganer» gjennom fordypning av tenkningen og en kontemplativ praksis. Mennesket blir så å si sitt eget «mikroskop» – for det oversanselige i det sanselige. En slik åndelig vitenskapelighet beskjeftiger seg med alle fenomener i naturen og mennesket. Denne filosofiske strømmen går fra Platon og Aristoteles til Steiner og König. Derimellom går en rød tråd via nyplatonikerne, alkymister og mystikere, rosenkreutzerne, teologer, som Thomas Aquinas, for å nevne noen – og endelig tysk idealisme og Goethe.
SJELENS DELER; TANKE, FØLELSE OG VILJE
Det vesentlige ved alle disse tenkerne er at de hevder at det er mulig for mennesket å komme til sann innsikt i det immaterielle, åndelige aspektet ved alle «ting» i naturen («tingens idé»), enten det handler om vekster, dyr eller mennesker. Forenklet kan vi med Aristoteles si: Alt som befinner seg «over» det synlige mineralsk-fysiske: liv, fornemmelse, følelse og begjær, egenbevegelse og fornuft er uttrykk for det han i sin bok Om sjelen kaller for «sjel» eller «enteleki». Vi kan kalle disse ulike aspektene ved de levende organismene for «sjeleledd» eller «sjelens ulike deler».
I den grad vi snakker om dette i dag, kan vi henvise til de tre egenskapene tanke, følelse og vilje. Rudolf Steiner utvikler sine egne begreper for disse. Livskreftene (som han ikke legger inn under sjelebegrepet) kaller han for eksempel «eteriske krefter». Det som har med fornemmelse, følelse og begjær å gjøre, betegner han som «astralitet». «Jeg»-begrepet utvikler han i forbindelse med tenkningen/fornuften; da er vi inne på åndens område. Dette temaet behandler Steiner utførlig i sin bok Teosofi.
Å ERKJENNE VERDENS «INNERSIDE»
For Steiner er Johann Wolfgang von Goethe helt sentral. Temaet er stadig dette: Å overskride erkjennelsen av verdens og tingenes «ytterside», altså den materielle siden av virkeligheten – til å bli en erkjennelse av verdens – for øyet usynlige – «innerside». Det handler om en fordypning av tenkningen og fornuften og en utvidelse av vitenskapen, om å gå fra abstrakte begreper til en opplevelse av tingen(e)s vesen. Steiner sier ofte om dette at tanken fortetter seg til indre bilder.
Goethe mente at han gjorde nettopp dette gjennom årelange studier og utallige sanseiakttagelser av blant annet vekster. Ved en intensivering av tenkningen utviklet han – i Steiners språkbruk – en høyere, intuitiv bevissthet – eller en erkjennelsesevne som Goethe selv kalte «seende fornuft». Han går fra tenkning til «syn» på et høyere nivå. Han «skuer» plantenes enteleki; de skapende krefter som virker i alle vekster, som gir dem liv og form og så videre. Et annet begrep han bruker om dette er «typus».
Da vennene Friedrich von Schiller og Johann Wolfgang von Goethe diskuterte «ur-planten», plantenes oversanselige, immanente arketype eller typus, mente Schiller at «dette er jo bare en idé». Goethes svar var at i så fall så han denne ideen – like realt som den fysiske manifestasjonen! Men man kommer til dette kun gjennom en intuitiv, meditativ eller kontemplativ aktivitet. Og dette må øves.
KONTEMPLATIV PRAKSIS
En slik kontemplativ praksis må ikke forstås som at man fjerner seg fra verdens fenomener. Tvert imot: Kontemplasjonen skjer gjennom den konkrete iakttagelsen av naturprosessene og det utrettelige vitenskapelige arbeidet. Enhver ny ting, riktig kontemplert, åpner opp et nytt iakttagelsesorgan i oss, sier Goethe. En slik praksis har særlig i antroposofiske sammenhenger blitt kalt goetheanisme. En slik goetheanistisk forskningsvei søker altså å være et komplement til det vi forstår som normalvitenskap. Denne forskningsveien har vært sentral i Camphill-bevegelsen og i steinerskolepedagogikken, antroposofisk medisin, biodynamisk landbruk m.m. Med bakgrunn i en slik spirituell virkelighetsforståelse – i tråd med Goethes forskning og Steiners antroposofi – sier Thomas Weihs at vi har en annen og særdeles viktig oppgave hvis vi vil skape et menneskelig samfunn: å forandre, å transformere oss selv. En slik form for selvutvikling må komme innenfra; den krever aktivt initiativ av individet. Det er en overskuddsaktivitet! Og den vil, for å forfølge Weihs’ tankegang, føre til et mye større, mer nyansert og ydmykt syn blant annet på mennesker med funksjonshemninger enn det som er gjengs i dag. Den befordrer det vi kan kalle et vesensmøte mellom «friske kjerner».
Christian Egge er forfatter, lærer, foredrags- og kursholder, konferanse- og seminararrangør.
Artikkelen stod i Mennesket 2018.