BOKOMTALE AV ARNE ØGAARD
Enkelte barn kan se mennesker som nylig er døde og begravet. Barna kan se dem i stua eller på barnerommet. Det er viktig å respektere og ikke avvise barnas opplevelser, skriver Iris Paxino i sin bok Broer mellom liv og død. Møter med avdøde.
Iris så selv sin døde bestemor da hun var liten. Det var alltid bestemoren som viste seg for henne, og Iris lurte på hvordan hun kunne nå fram til bestemoren. Å kunne sanse inn i «de dødes verden» ble en livsoppgave for Iris Paxino. Hun studerte psykologi og tok en doktorgrad i «nær-døden-opplevelser». Hun studerte også antroposofi og fant her øvelser som kunne utvikle hennes evner. I antroposofien var det også begreper som hjalp henne til å sette ord på det hun etter hvert erfarte. I dag hjelper hun døende slik at de får en god overgang, og hun hjelper døde som har gått seg vill i den nye tilværelsen.
I boken skildrer hun ulike episoder fra sin praksis, samtidig som hun setter disse hendelsene inn i en større sammenheng. Ganske systematisk tar hun oss med på den lange reisen, fra når dette livet nærmer seg slutten, gjennom det meste av dødsriket og fram til forberedelsen av en ny fødsel. Dette gjør hun enkelt og levende slik at de fleste vil kunne følge henne i bokens første halvdel. I siste del kan det derimot være en fordel å være noe kjent med Rudolf Steiners fremstillinger og terminologi.
Vi lever i en tid hvor mange tror at døden er en endelig slutt, men når avskjedsstunden nærmer seg er det likevel mange som ser engelen som venter og er klar til å følge dem. Andre opplever at foreldre og slektninger på den andre siden gjør seg klare til å ta dem imot. Er en åpen for slike opplevelser, letter det overgangen. Men det finnes også dem som ikke vil se det som kommer imot, og noen nekter også å innse at de faktisk har forlatt sin kropp. Det er i slike tilfeller at Iris kan hjelpe, og det er ikke alltid like enkelt.
Mange har kanskje hatt en fornemmelse av at de døde er til stede i sin egen begravelse. Men hvis ingen opplever dette eller tenker på det som en mulighet, kan det oppleves ganske ensomt for den døde. Men uansett hva slags forestillinger de fysisk tilstedeværende har, kan bare det å tenne et lys være til stor glede for dem som svever usynlige oppunder taket.
For den døde går ferden videre gjennom ulike faser i dødsriket som alle har sine utfordringer, og det viktigste som kreves er åpenhet. Teosofer og antroposofer kan også få problemer hvis de har for fastlåste forestillinger om hvordan alt skal være.
Å følge Iris Paxinos beskrivelser og eksempler er interessant i seg selv, men de gir også innblikk i hvor viktig det er at vi lever et bevisst liv her på jorda. Alt vi gjør får konsekvenser også i livet mellom død og ny fødsel. Det aller viktigste er å forberede oss til det som venter, og til det er denne boka en god hjelp. Men forfatteren advarer mot å gjøre hennes ord til blind tro. Her som med antroposofien, må vi bevege forestillingene som muligheter.
Et tema som ikke er omtalt så mange andre steder, er det hun kaller besettelser. Det vil si at døde skaper problemer for de levende ved å påvirke dem på ulike negative måter. Hun skildrer mange forskjellige eksempler, og også det krevende arbeidet med å løse opp i slike negative forbindelser. Bønnen «Fader vår» er et av hennes viktigste hjelpemidler. Hun skildrer også de gode hjelperne som kommer imot oss fra den åndelige verden. Den oppstandne Kristus er den viktigst hjelperen for alle mennesker, uansett hva de trodde her på jorda.
Dette er en bok som alle bør lese som en forberedelse til det som må komme, men også for å forstå mer av det som hender i verden og hvordan vi alle kan bidra med hjelp til dem som strever på den andre siden.
Iris Paxino: Broer mellom liv og død. Møter med avdøde.
Boken er oversatt til norsk av Arne Nicolaisen Antropos Forlag 2020
Arne Øgaard er steinerskolelærer, skribent, forfatter og redaktør for bladet Pengevirke. Artikkelen har stått i Mennesket 2020.