Geriljahagen, Kari Gåsvatn, Flux Forlag 2019
AV RIGMOR SKÅLHOLT
Siden 1970 har Kari Gåsvatn vært journalist, både som kommentator i avisa Nationen og som freelance-journalist med base i Berlin deler av året. Kari Gåsvatn har sine røtter på en gård i Rindal, en kommune sør i Trøndelag. Interessen for mat, landbruk, politikk og alt som vokser ligger «i genene» og står hennes hjerte nær. I snart 50 år har hun forsket og skrevet om disse temaene. «Geriljahagen» er et resultat av utrettelig nysgjerrighet og interesse for det mest grunnleggende vi har: Jorden!
Gjennom 15 kapitler og små underkapitler tar hun oss med på en ferd som sender leseren mellom avmakt og glede. Produksjon av mat overtas av internasjonale konsern uten å ta hensyn til landskap og lokalsamfunn, hevder hun. Gåsvatns budskap er å ta tilbake eierskapet til landskap og mat. «Mat er et minst like grunnleggende fellesgode som velferdstjenester. Det hører hjemme i folkets eie og burde ikke overlates til konsernenes og finanskapitalens spill.» (s 111). Skal f.eks. Amazon og Nestlé bestemme hva vi skal finne av mat i butikkene? Her ligger kjernespørsmål for matdemokratiet, skriver hun.
Vi misledes til å tro at mangel på mat skal reddes av industrilandbruk. På verdensbasis produserer industrilandbruk 30 % av maten og bruker 70 % av dyrka mark. Småskala-bønder produserer 70 % av maten og bruker 30 % av dyrka mark. Kari Gåsvatn er godt orientert. I Tyskland er det stor bevissthet og bekymring for jorden og maten. I Norge er det et «ikke-tema» ifølge forfatteren. Kari Gåsvatn etterlyser debatt og samtale. Hun har ikke fasitsvar, skriver hun. Men hun vet mye. Hun har samlet kunnskap gjennom mange ti-år. Hennes hjerteanliggende er at hun «ønsker det beste for norske bønder og bønder over hele kloden, fordi vi trenger dem både for å få ekte, ærlig mat og for å stabilisere klimaet og bevare artsmangfoldet» (side 213).
Avmakten forløses i glede når Kari Gåsvatn tar oss med til bønder, forskere og idealister som tar til motmæle. Her er det mange lyspunkter! Vi får møte mennesker som i det stille og lille arbeider motstrøms. Hun tar oss med til Trøndelag og møter økobonde Ole Johan Granøien som har frittgående gris, kyr og sauer. På Alm Østre i Stange møter vi tre entusiaster som har startet eget frøfirma, Solhatt. Hun besøker Horgen gård på Nes i Akershus. Til Sørlandet, India og Cuba får vi også bli med, og mye, mye mer.
Gåsvatn spør i slutten av boka om hun er journalist eller aktivist. Jeg mener hun er begge deler. Boka krydres med små glimt fra hennes «Motmakthage» i Oslo. På en liten plett kommunal eiendom, kjemper hun en stille kamp bl.a. mot gressklippere som ikke mennesket – 53 ser hennes nyplantede svarthyll. Kari Gåsvatn har en god og spiss penn! Selv om det er mye dyster kunnskap, så gleder jeg meg over replikkene som er meget presise. E6 utvides nå til firefelts veg fra Kolomoen til Moelv. Det er smertefullt å oppleve. Kari Gåsvatn setter ord på denne smerten: «Arealet som brukes til korn, går ned i Norge. Det er ofte den beste kornjorda som blir forseglet med asfalt og betong», se eksempel s. 177.
Måtte boka nå mange. Den burde være pensum på alle landbruksskoler. Og politikere lokalt og sentralt skulle få et gratiseksemplar. Det er ei frodig og fruktbar bok, rett på sak uten tilsetning av kunstgjødsel og sprøytemidler.
Rigmor Skålholt er sosionom og pensjonist. Hun har bodd i mange av landsbyene og er medredaktør i bladet LandsByLiv.
Artikkelen har vært trykket i tidsskriftet Mennesket 2019.