Tekst: Frode Barkved, skribent og høyskolelektor ved Steinerhøyskolen i Oslo.
Sent på året i 2018 ble fortellingen om Parzival av Wolfram von Eschenbach utgitt for første gang i sin helhet i norsk språkdrakt. Foruten gjendiktningen av 24 810 verselinjer til prosa, ble det også utgitt et fyldig kommentarverk. Bak dette formidable arbeidet står mangeårig steinerskolelærer Jakob Kvalvaag.
Det er nærliggende å tenke at en tekst som er 800 år gammel først og fremst har litteraturhistorisk interesse, men i sine kommentarer nøyer ikke Kvalvaag seg kun med en slik studie, det som ligger ham på hjertet er at grunnmotivene i teksten fremdeles er høyaktuelle. Parzival fremstår som en forløper for det moderne menneske. For å nærme oss det aktuelle ved fortellingen, vil jeg kort skissere opp noen faser av det man kunne kalle Parzivals dannelsesvei.
DÅREN, TVILEREN, DEN VISE
Parzival oppdras beskyttet fra omverdenen. Moren Herzeloyde som har mistet sin mann i kamp, gjør det hun kan for at sønnen ikke skal få vite noe om ridderskapet. Han får utfolde seg fritt i lek og trygge omgivelser, og denne fasen i Parzivals liv fremkaller, ifølge Kvalvaag, «en ekstraordinær styrke og skjønnhet» og «et enestående reservoar av sjelelig styrke».
Beskyttelsens murer brister når Parzival møter tre riddere og vil bli som dem. Sorgtung kler moren ham i narredrakt i et siste fortvilet forsøk på å fremstille ham som dåre som ikke vil bli tatt seriøs av verden, og hun innprenter ham et sett med leveregler som han følger helt bokstavelig. Morens beskyttelse erstattes dermed av naivitetens og overmotets beskyttelse når Parzival rir ut i verden i lengselen etter å bli ridder. Denne fasen av Parzivals liv består blant annet av handlinger som blir uhellsvangre for andre, men som Parzival er for naiv til å gjennomskue.
En ny fase tar til når Parzival får sin konvensjonelle undervisning av den vise Gurnemanz. Han vinner større innsikt i hva som er høvisk opptreden. Men da han senere blir stilt på prøve, blir det klart at han ikke evner å gjøre Gurnemanz råd til sine egne, han evner ikke å individualisere dem og bruke dem situativt. Dette kommer tragisk til uttrykk i det øyeblikk Parzival er helt nær sitt dypeste livsoppdrag som er knyttet til gralsborgen. Her følger han et av Gurnemanz råd – «du skal ikke spørre for mye» – uten å innse at han ut fra den aktuelle situasjonen nettopp nå skulleha spurt. Det er nemlig slik at Gralskongen Anfortas er gjennomtrukket av en smertefull sykdom, og i borgen venter alle på at den unge ridderen skal vise interesse for kongens situasjon. – Vil Parzival bidra til å rette opp den fortvilte situasjonen, har han den medfølelse som skal til? Forventningene blir gjort til skamme, Parzival har ennå ikke oppnådd den bevissthetsgrad hvor empatien blir løsgjort fra alle konvensjoner om rett og galt slik at han kan handle situativt, intuitivt og individuelt.
Konsekvensen av mangelen på empati er at Parzival blir forbannet av et forunderlig vesen, Kundrie, som er halvt dyrisk, halvt menneskelig. Hun konfronterer ham med sviket og slynger ut en forbannelse som gnager seg inn til margen av den unge mannens selv- og livsopplevelse: Tyngden av Anfortas nød, roper hun, «skulle ha vekket Eders barmhjertighet», men du var en «troløs gjest». Parzival er kjent for sin kraft, men den er, roper Kundrie, «fordervet» og hans sjel «er syk». Når det gjelder den skjønnhet han også er kjent for, har hun dette å si: «…aldri var en vakrere mann utstyrt med større falskhet!». Kundries forbannelse er vel så mye en indre som en ytre hendelse i Parzival. Kvalvaag henviser her til Rudolf Steiners begrep «menneskets dobbeltgjenger», representert av Kundrie, vår egen skygge som viser oss «summen av alle negative trekk som har hopet seg opp» i oss. Dette mektige møtet med sin egen skygge, sitt eget svik, og å være så nær sitt eget livsoppdrag og ikke gripe det, fører Parzival ut i en eksistensiell krise næret av tvil, selvforakt og gudsfornektelse. Dåren avløses av tvileren, – en naiv og naturgitt enhet med omgivelsene og verden blir til splittelse, fremmedgjøring, ensomhet.
Parzival fortsetter å kjempe, men han har ingen indre forbindelse med livsmening, ingen glede, intet pågangsmot. Til slutt blir meningstapet så mektig at også tidsbevisstheten glipper: «Jeg vet ikke lenger hvilken tid det er, verken årets begynnelse eller hvilken uke vi er kommet til, heller ikke dagens navn, alt dette er meg ubekjent», sier han i Wolframs fortelling. Vendepunktet fra denne «sjelens mørke natt» skjer gjennom samtalen med den vise eneboeren Trevrizent. Han representerer ikke geistligheten, men har tidligere vært ridder. Likevel har han en dyp viten både om kristendommen, gralsmysteriet og den antikke visdomskulturen. Med en referanse til Platon råder han Parzival til å skape en ny tilgang til gammel visdom: «Oppta gammel visdom, som ny…». Da må han ta spranget fra en tenkning som er «mørke uten lys» til en gudsbåren tenkning som kan stråle gjennom «mørkets vegg». Fra tvilens mørke tanke-labyrint som sirkler i seg selv, leder eneboeren Parzival til et nytt område av en gjennomindividualisert og ren, hjertebåret tenkning. Det er dette som er gralens mysterium. Fuglen Fønix brenner til aske. «Men», sier eneboeren, «denne aske gjør den fluksens levende igjen. […] Deretter begynner den å stråle klart igjen og blir atter skjønn som før. Den samme kraft som hos fuglen Fønix, skjenker gralen til menneskene».
Flere kamper står foran Parzival etter at Trevrizent har innviet ham i gralen, – og dermed også hans eget livs mysteriedrama, blant annet møte med den muslimske ridderen Feirefiz. I kampen mellom dem vinner ingen. Mens de sitter utslitte ved siden av hverandre, kommer det frem at de er halvbrødre, og Feirefiz sier til Parzival: «Følgelig er det med deg selv du her har kjempet». Ikke lenge etter dette møtet med sin muslimske halvbror blir Parzival kallet til gralen, hvor han også kan stille det forløsende spørsmål til den lidende Anfortas og dermed møte ham med ektefølt, gjennomindividualisert empati. Wolfram forteller hvordan dette fører til en fullstendig helbredelse. Så dyp virkning kan altså ekte empati ha. Først nå blir Parzivals livsoppdrag erkjent av ham selv i hele sin dybde, og det er nettopp gjennom de harde livsprøvelsene at han også kan gjøre det til sitt. Dåren, som ble tviler, blir nå den vise, den som har erkjent sin livsoppgave.
AKTUALISERING
Parzivals livsvei starter med en naturlig og naiv grunnopplevelse av samhørighet. Så inntrer et bevissthetssprang som skaper et skille mellom individet og verden, uttrykt som tvil og gudsfornektelse, for så å ende i en hardt tilkjempet erobring av ny tilhørighet ut fra et friere, dypere og mer individuelt-autentisk plan.
Kvalvaag viser muligheten til å se den individuelle bevissthetsutviklingen som beslektet med en allmenn, historisk bevissthetsutvikling. Her henviser han til Rudolf Steiner som betrakter ulike tidsaldre som uttrykk for forskjellige mentaliteter eller bevissthetsarter. Den epoken vi kaller renessansen, karakteriserer Steiner som et vendepunkt til en ny tidsalder, nærmere bestemt «bevissthetssjelens tidsalder», og det er denne nye bevissthetsart som kjennetegner det moderne menneske som Parzival er en forløper for. Grovt sagt handler det om at mennesket gradvis emansiperer seg fra føringer utenfra. Dette kommer i begynnelsen til syne hos enkeltindivider som bryter med tradisjonen, med de kirkelige dogmene. Senere i historien, ikke minst i den tidlige modernismen, griper tanken om individets frihet om seg, og kulminerer i Carl Gustav Jungs individuasjons-begrep; mennesket som blir seg selv.
INDIVIDUALISMENS PROBLEM OG UTFORDRING
I de utfordringer verden står overfor nå – og som vi egentlig ikke kan tenke oss store nok – er spørsmålet om i hvilken grad mennesket ut fra den frihetsmuligheten som er gitt til å bli seg selv, også makter å gjenskape sitt forhold til verden og til fellesskapet på en slik måte at noe hellig, guddommelig – denne gang ikke overlevert som dogmer fra et presteskap, men gjennom individuell erkjennelse – kan komme til uttrykk. Det er en slik vei til oppvåkning, til
en ny forbindelse mellom mennesket og noe dypere meningsbærende som kommer til uttrykk i Parzival-fortellingen. For å komme til seg selv – og dermed erobre verden på nytt – må mennesket, slik Parzival gjorde – miste den enhet med verden som er båret av en naiv overlevert religiøsitet, for siden å gjennomvandre ensomhetens mørke der «tvilen er hjertes nabo». Når gudsforholdet har brent ned til ateismens og gudsfornektelsens aske, er mennesket kommet til en tilstand hvor det enten kan fortape seg i det materielle eller, som Fugl Fønix, stige opp av asken, og gjennom egen erkjennelseskraft skape en ny forbindelse der trådene var brutt. Det Parzival-fortellingen lærer oss er at en slik ny forbindelse mellom mennesket og verden kun kan gjøres av et menneske som ikke blir værende på et naivt, svermerisk og verdensfornektende, eskapistisk tilfluktssted, men som makter å gjennomvandre verdens grunner og avgrunner, og som gjennom tvil og ateisme, hjemløshet og utenforskap kan våkne opp til en dypere kjærlighetsforvandlende grunnkraft i seg selv. Da kan det endelig stille det medfølende spørsmålet, denne gang ikke til Anfortas, men til en syk verden.
I den pågående diskusjonen om miljøkatastrofe og klimaendringer er det et spørsmål som etter mitt skjønn er underkommunisert: Hvilken bevissthetsart er det som ligger til grunn for at menneskene på 1900-2000-tallet kunne drive en så tiltakende utstrakt rovdrift på naturen? Er det ikke nettopp fordi naturen fra å ha vært noe menneskene hadde et religiøst og inderlig forhold til, har blitt fratatt sin hellighet, har blitt av-sakralisert og gudløs, rent materielt? Er det ikke vår fremmedgjorthet fra naturen som gjør at vi kan utnytte den så skånselsløst? Når alt kommer til alt er det kanskje nettopp her at splittelsen kan heles: – ved at mennesket ut fra erkjennelsen av gudstapet, på ny kan skape et inderligere forhold til verden rundt seg – til menneskene rundt seg, til seg selv. Og er det ikke nettopp dette som kommer til uttrykk i Parzivals skjebnevei, fra naiv, til tvilende, til seende?
Individualismens problem og utfordring er et enkelt- og mellommenneskelig drama. Gjennom Kvalvaags omfattende arbeid med å gjenskape en 800 år gammel Parzival-fortelling til norsk, gis det nå en mulighet for å få et dypere innblikk i dette dramaet og gjøre det aktuelt for ens egen tid.
Tittelen er fra den første setningen i Wolfram von Eschenbachs Parzival i Jakob Kvalvaags gjendikting (Gruble Forlag, 2018).
Bøkene kan blant annet kjøpes hos Antropos bokhandel, Josefines gt 12, Oslo.
Artikkelen har vært trykket i tidsskriftet Mennesket 2019.