AV ELIZABETH WIRSCHING
Noen bøker mister aldri sin aktualitet, de er tidløse og budskapet formidles slik at en blir dypt berørt. En slik bok er Av Norges indre historie, av Olav Stokland. Den har vært en viktig inspirasjon for meg, og jeg vil gjerne dele noen betraktninger over denne boken med noen sitater.
Den som gir seg i kast med antroposofien, kan komme til å oppleve både dette og hint, og motta en rekke ulike inntrykk og virkninger. Når det gjelder verdensutviklingen, kan Rudolf Steiners beskrivelser av Akashakronikken og kulturepokene gi kunnskap som går langt utover det vanlig historieforskning kan meddele. Samtidig har jeg observert at akademisk historieforskning også kan bekrefte det Rudolf Steiner har fortalt – om enn i en annen språkdrakt. Slik også med antroposofisk litteratur som formidler interessant og uvanlig kunnskap basert på Rudolf Steiners utsagn, men med en ny tilgang til stoffet.
FORDYPNING OG MEDOPPLEVELSE
Den som leser Olav Stoklands bok, vil kunne oppleve noe lignende. Gjennom et fordypet arbeide med antroposofien har Olav Stokland fått tilgang til stemninger i naturen, i landskapet og i menneskesinnet. Denne innsikten bruker han til å formidle konkrete historiske hendelser fra forskjellige epoker i Norges historie. Disse blir beskrevet slik at man som leser tror seg selv å ha vært til stede. Med en poetisk og lyrisk penn river han leseren med. Man har følelsen av virkelig å medoppleve historiens gang.
Jeg har valgt noen små utdrag fra boken som nettopp illustrerer dette. Men først noen ord fra Olav Stokland selv, her fra etterordet:
«Boken er et forsøk på å se «det norske» i åndsvitenskapens lys. Denne åndsvitenskap, som er satt inn i vår tid av Rudolf Steiner, er ikke nevnt særskilt i fremstillingen, da det er grunnvollen som det hele hviler på. Steiners meddelelser og hans metodiske anvisninger er benyttet meget fritt og udogmatisk, og resultatet står derfor helt for egen regning. Så vidt mulig, utfra en grunnstemning av ro og fordomsfri innlevelse er det søkt å nærme seg det man kan kalle den indre lyskilde i de tidsavsnitt som behandles.»
FRA MYTEN
«Myten er den tidløse fortid. Den er fortellingen om menneskehetens morgen. I myten skuer vi tilbake i naturens og slektens barndomsrike, vi ser det badet i et skjær som er gjenglansen av det tapte paradis. Myten er en skatt som hviler i menneskehetens erindring, den hviler der i et grønn-gyllent lys, det lys som hyrdelandskapene i Norden ennå minner om. I dette lys er natur og ånd ett, jordisk ro og himmelsk klarhet forenet.»
FRA EVENTYRET
«Husmannsstuen, hvor eventyrene begynner, ligger i skogkanten avsides folk. Disse grå hyttene lå spredt overalt, og de som var samlet om eventyrfortelleren, kjente dem godt og kanskje var det nettopp der de satt. De som bodde der var ikke stort aktet, de gikk i tungt arbeide og fikk liten takk og mindre lønn. Det tunge slit og den ytterste fattigdom var i alminnelighet forbundet med en tilsvarende åndelig armod; de som slet for føden der, var kuet både på kropp og sjel. Det bildet eventyret innleder med er trøstesløst, stuen er falleferdig, far og mor er blitt utslitte og motløse og de tre sønnene er ikke stort likere på sett og vis, – de to er jordbundne og kyniske, den tredje sitter fillet og fæl i gruen og roter i asken og vil ikke bestille de skapende grann. I dette bildet maner eventyret frem en indre sjelstilstand.
Eventyrets bilder er av lignende art som mytens eller enda mer som evangeliets og åpenbaringens, født av den samme kilde, den indre synskraft, som våre drømmer er ubestemte og flakkende anelser om. Det hjem hvor mennesket hittil har bodd begynner å falle sammen, slektskreftene bærer ikke lenger. Mennesket har levet på en åndsarv, som nå ebber ut. Hvor skal vi i eventyrets triste innledningsbilde lete etter en strime av lys? Den kommer fra gruen, der Askeladden sitter og holder liv i den siste glo.»
«I eventyret forsones mytens og sagaens motsetninger, mytens grønn-gylne ro og sagaens rødlig-blå frost toner sammen i en farvestrålende harmoni. Mytens barnesjel og sagaens jeg-kraft er forenet. Myten var født ut av den guddommelige fadergrunn og viste mot den smertelige sammentrekning i Vidar-punktet. Sagaen hamrer seg en jeg-form, som var fylt av mørke, inntil lyset fra Hvite-Krist kunne begynne å ta bolig der. Eventyret er overstrålet av den forsoningens og begeistringens ånd, som hører fremtiden til. Mens aftenskjæret fra det tapte paradis svinner over myten, tennes i sagaens natt den nye stjerne, og over eventyret går morgenglansen opp av det gjenfunne paradis. Folket hadde vandret veien til ende. Den gikk fra det gudeledede naturmenneske gjennom det nasjonale menneske til individet.
Den som sørger over at folkets åndsliv ikke er mer, vil en gang forstå at det går videre – gjennom ham eller henne, gjennom den enkelte.»
FRA SUNNIVA
Skildring av den sommernattsstemning som hviler over beretningen om den hellige Sunniva:
«Det er stunder ved kysten, da havet glemmer sin uro og alt blir stille. Det kan være en sommerkveld etter regn, når det klarner og sjøen legger seg blank som et speil i viker og sund. Fra sitt skjulte sted under horisonten stråler glansen av den sunkne sol opp gjennom det svinnende skyslør og fyller luften med et blekgyllent lys, som fortaper seg i kjøligere perlemorsfarver mot det skumrende blå lengst oppe. Så åpent og blikkstille ligger sundet da at dypets drømmeverden blir synlig fra overflaten. Skoger av tare og sjøgress duver i undervannsstrømmen, små fisk glir ut og inn av det dunkle slør, blir borte over stenene og kommer atter til syne over den hvite sandbunn. Tangkransen om berget beveger seg nesten ikke, selv den urolige sjøfugl hviler vingen og tier. Men fra utskjærene bæres den svake lyd av brenningen innover med en tone som fjernt kan minne om sang eller klokker.
Det er de sjeldne timer, da selv berget, vått etter regnskuren, blir innfanget i luftens og sjøens gjennomsiktighet og lyser med blå glans, mens sommerblomstene i revnene sender ut en krydret duft. Da åpner muslingen på bunnen sitt herjede skall, den skjelver lik lunger som endelig får ånde, og dypt der inne hviler den bleke perle, havets tåre.»
ØISTEIN PARMANNS ORD
Boken kom ut i 1969 og er illustrert med vignetter av kunstneren Hans Gerhard Sørensen. I forordet til den andre utgaven, som utkom i 1985, skrev daværende forlagssjef i Dreyer, Øistein Parmann: «Boken hører ikke blant bestsellerne, ikke desto mindre er den en av de eiendommeligste og mest originale bøker om vårt land og vårt folk som er skrevet. Lavmælt og inntrengende forteller Stokland Norges indre historie, fra myte, gjennom saga til folkevisene og eventyret med Askeladden som fremtidsskikkelse. Å lese denne boken med oppmerksomhet er som å gjennomføre en sammenhengende meditasjon.
Når det meste av det som tiltrekker seg dagens støyende oppmerksomhet er brent ned og glemt, vil Stoklands bok stå tilbake som edelt metall. Det er en bok som retter seg inn mot de dypere og stillere lag i det enkelte menneske.»
Olav Stokland (1919-1984) ble født i Trondheim og var arkitekt av yrke. Han var en del av det antroposofiske miljøet i Norge og var blant annet aktivt med da Kristensamfunnet ble etablert i Trondheim i 1979.
Av Norges indre historie er utgitt på Antropos forlag, tredje utgave 2001.
Elizabeth Wirsching arbeider for Antroposofisk selskap og BINGN utdanningen.