Tekst: Bente Edlund
I 2024 er det 100 år siden oppstarten av det som skulle bli den antroposofiske heilpedagogikken og sosialterapien, i dag en internasjonal bevegelse med nærmer 700 virksomheter, inkludert utdanningstilbud i 50 land. At etableringen av et lite barnehjem i Tyskland i 1924 skulle få slike følger, er ikke gitt, og i denne artikkelen vil jeg kaste lys over hva som skjedde den gangen, og ikke minst, hvilke ideer og metoder som Rudolf Steiners foredrag bidro med.
På norsk er helsepedagogikk blitt en betegnelse for antroposofiske tiltak for barn med funksjonshemning eller lærevansker, det vi kan kalle den steinerpedagogiske spesialpedagogikken. Men, siden historien foregår i en tyskspråklig kontekst, velger jeg her i denne artikkelen å bruke en fornorsket variant – heilpedagogikk, av det opprinnelige tyske ordet Heilpädagogik.
Å starte noe nytt kan være vanskelig, men som mange erfarer, er fortsettelsen den største utfordringen. Hva er det som skal til for at noe vil overleve, og ikke bare det; vokse og utvikle seg?
Ser vi på spesialpedagogikkens historie, er det to forutsetninger som har vært avgjørende, der det har oppstått noe nytt som har bidratt til utviklingen over tid. Det ene er at det må finnes en praksis, helt konkret; at det har blitt etablert en virksomhet der ideer og metoder kan skapes, utvikles og erfares. Det andre er at denne praksisen må beskrives og belyses gjennom teori; ideer, verdier og metoder må kunne formidles til andre gjennom foredrag og skrift. Det er tilfelle hos samtlige av de viktigste pionerne på dette feltet, som Guggenbühl, Seguin, Georgens & Deinhardt, Heller og Montessori. De var alle både gründere og teoretikere.
Bestemmende for den antroposofiske heilpedagogikken, er derfor to avgjørende hendelser i juni 1924. Det ene var oppstarten av Lauenstein ved Jena i Tyskland, et behandlingshjem for barn med spesielle behov. Det andre var foredragsrekken i tilknytning til denne, som Rudolf Steiner holdt i Dornach ved Basel i Sveits, og som senere er utgitt under tittelen Heilpädagogischer Kurs.
Hjelpeundervisning og klinikkbehandling
Rudolf Steiner er kjent som filosof og grunnlegger av antroposofien, men også som inspirator til en rekke reformprosjekter av kulturell og praktisk art, som eurytmien, steinerpedagogikken og de biodynamiske dyrkningsmetodene. At han, med et allerede fullsatt program og sviktende helse, ryddet plass for et kurs i heilpedagogikk sommeren 1924, handlet ikke bare om å støtte enda ett nytt initiativ, men også om å fordele ansvaret for oppgaver som allerede pågikk i og med oppstarten av Waldorfskolen i Stuttgart i 1919 og etableringen av en medisinsk klinikk i Arlesheim ved Dornach i 1921.
Av de 256 elevene som startet på skolen i Stuttgart i september 1919, viste det seg at flere hadde særlige utfordringer. Lærerne ved skolen, de fleste unge med høy akademisk utdanning, kom stadig til kort, og Steiner dro regelmessig til Stuttgart for å lede lærerkonferansene. En gjennomgang av protokollene viser at fra februar 1920 til juli 1924 ble 130 elever omtalt på møtene, og 50 av dem to eller flere ganger. Det handlet om pedagogiske og sosiale problemer som måtte løses. Intensjonen var å hjelpe elevene til deltakelse i klassen, men etter hvert ble det startet en spesialklasse for elever med mer omfattende og langvarige behov. Læreren for denne klassen var Karl Schubert, som Steiner hadde pekt ut som særlig egnet til en slik oppgave.
Til sykehuset i Arlesheim, som ble ledet av Steiners betrodde medarbeider, legen Ita Wegman, kom det også barn. Noen av dem var ikke syke i ordinær forstand, men hadde ulike former for lærevansker og atferdsforstyrrelser. Dette ble utgangspunkt for Kinderheim Sonnenhof, som ble etablert som egen institusjon fra 1924. Også her måtte Steiner stille som rådgiver og brannslukker. Til det kommer at han i årevis hadde fungert som personlig veileder for medlemmene i det antroposofiske selskap. Det handlet ikke bare om åndelige spørsmål, men også om hjelp med private utfordringer, blant dem bekymringer for egne barn. Steiner vurderte problematikken og ga råd om behandling. Flere av disse barna ble senere tatt hånd om i de antroposofiske hjemmene, og noen ble også omtalt i det heilpedagogiske kurset. Så ved å si ja til å holde et kurs om behandling av barn med spesielle behov, kunne Steiner oppnå bevisstgjøring og skolering av medarbeidere og medlemmer, som ville gi ham avlastning og få virkning inn i fremtiden.
Sophienhöhe
Historien om den antroposofiske heilpedagogikken handler fremfor alt om tre unge menn, alle med tilknytning til den såkalte Wandervogelbevegelsen, en ungdomsbevegelse som vokste fram i Tyskland på begynnelsen av 1900-tallet. Det dreide seg om et kulturelt opprør, ikke helt ulikt hippie- og protestbevegelsen på 1970-tallet. De unge ville vekk fra byen og borgerskapet og ut i den frie naturen. De søkte folkekultur framfor klassisk dannelse, og fellesskap og sosiale oppgaver framfor karriere. Franz Löffler, Albrecht Strohschein og Siegfried Pickert hadde alle en slik bakgrunn, og i likhet med Karl Schubert, fant de fram til antroposofien i kjølvannet av første verdenskrig. De unges ønsket å bringe antroposofien ut av borgerlige stuene og de lukkede studiesirklene, og å omsette den i sosiale og praktiske handlinger. Således hadde de rundt 1923 fått arbeid som pleiere eller pedagoger på barne- og ungdomssanatoriet Sophienhöhe ved Jena, en sosialpedagogisk foregangsinstitusjon knyttet til barneklinikken ved Jenas universitet.
Sophienhöhe var på den tiden preget av en viss oppløsning, etter at grunnleggeren, Wilhelm Trüper, nylig var gått bort. De unge antroposofene gikk inn i arbeidet med glød og reformiver og ville prøve ut nye metoder basert på waldorfpedagogikken. Men ganske raskt skar samarbeidet seg, det kan nok ha blitt for mye for fag-miljøet ved universitetet.
Löffler, Strohschein og Pickert forlot Sophienhöhe, og med støtte fra Rudolf Steiner gikk de i gang med oppstarten av et nytt hjem. Riktignok hadde de tre fulgt kurs ved Waldorfskolen i Stuttgart, men de hadde ellers ingen fullført utdanning, og verken økonomi eller nettverk med tanke på etableringen. Heller ingen barn sto på venteliste. Og kanskje mest kritisk av alt; de tre hadde minimalt med erfaring. Ved juletider 1923 dro de til Dornach, der de hadde fått anledning til å delta på et kurs for unge leger. De fikk en avtale med Rudolf Steiner som ga sitt tilsagn til å holde et kurs i løpet av vårterminen. Det heilpedagogiske kurset skulle bli det siste av de praktisk-sosiale tiltakene basert på antroposofien som ble satt ut i livet i Rudolf Steiners levetid. I september samme år ble han syk og trakk seg tilbake, og i mars 1925 døde han.
Oppsummerer Steiners verk
I sosialhistorisk perspektiv har mennesker med nedsatt funksjonsevne vært blant de siste som er blitt omfattet av rettigheter og velferdsgoder, og vi kan med rette snakke om en underpriviligert gruppe. Samtidig må vi ta i betraktning at heilpedagogikk er et bredt fagfelt som summerer flere disipliner og metoder. Det gjelder i særlig grad den antroposofiske heilpedagogikken, som forutsatte at en rekke andre av antroposofiens konsepter og metoder allerede var utviklet og etablert, som et spirituelt menneskesyn, en individforankret etikk, utviklingspsykologien og metodene i waldorfpedagogikken, samt den terapeutiske tilnærmingen i den antroposofiske medisinen, der også ulike kunstneriske terapier spiller en sentral rolle. Flere av disse kom til anvendelse i kurset.
Slik antroposofisk heilpedagogikk vokste fram etter 1924, kom den til å fungere som en oppsummering av så å si hele Rudolf Steiners verk. I tillegg til det som er nevnt, inkluderer den også det biodynamiske jordbruket, den goetheanistiske byggestilen og estetikken, samt en teori og modell for samfunnsmessige forhold og sosiale og institusjoner, den såkalte sosiale tregreningen. Praksisfeltet innrettet seg etter hvert også mot ungdom og voksne, til det som blir kalt sosialterapi. Når dette er sagt, er det som gjerne kalles fruktene av antroposofien, med noen unntak, ikke satt ut i livet på Steiners eget initiativ, men er et resultat av spørsmål fra enkeltindivider som ba om støtte og råd for å realisere sine prosjekter. I antroposofien fant de ideer og metoder å bygge på, og i det antroposofiske miljøet fant de partnere og støtte. Slik også for den antroposofiske heilpedagogikken, da de tre unge, halvstuderte studentene søkte råd hos Rudolf Steiner i forbindelse med oppstarten av Lauenstein i 1924.
Det heilpedagogiske kurset
Det heilpedagogiske kurset som består av 12 foredrag, ble holdt i Dornach fra 25. juni til 7. juli 1924. Til sammen 21 personer, som på ulike måter var tilknyttet pedagogisk, medisinsk eller sosialt arbeid innen antroposofien, kom sammen på kort varsel. Blant deltakerne, foruten de tre unge gründerne, var legen Ita Wegman, læreren Karl Schubert og skolelegen Eugen Kolisko fra Stuttgart. Deltakerne var altså allerede fortrolige med antroposofien og hadde i tillegg både fagkunnskap og erfaring.
Deler av kurset var ikke foredrag i vanlig forstand, men hadde mer et preg av en «klinikk», der tilstanden til unge pasienter og elever ble drøftet, noen av dem ble også vist fram for de tilstedeværende. Det dreide seg om i alt 15 barn som var til behandling ved klinikken i Arlesheim eller ved Lauenstein. I forkant hadde Steiner besøkt hjemmet i Jena, der han hadde sett elevene og gitt ulike pedagogiske og praktiske råd, blant annet om innredning av hjemmet, som tidligere hadde vært et vertshus. Dagen for Steiners besøk i Jena, 18. juni 1924, er senere blitt innført som den antroposofiske heilpedagogikkens fødselsdag.
På den tiden var det nesten alltid en profesjonell stenograf til stede på Rudolf Steiners foredrag, men ikke denne gangen. Deltakerne ble oppfordret til å ta notater, og de fleste stenograferte slik det var vanlig i akademiske kretser på den tiden. Av disse opptegnelsene ble teksten senere satt sammen til et manuskript. Til å begynne med sirkulerte dette internt, men i 1933 ble manuskriptet trykket og utgitt i bokform. Etter dette fulgte flere utgivelser. I forbindelse med 100-årsjubileet, er teksten gjennomgått på nytt og publisert. 2024-utgaven av kurset har også et vedlegg med tilleggsopplysninger som er like omfattende som selve foredragsteksten. Det er samtidig utgitt et kommentarbind på over 500 sider.
Gitt deltakernes faglige bakgrunn, som Steiner tok utgangspunkt i, er ikke foredragsteksten lett å sette seg inn i, den er snarere en tekst som åpner seg for leseren etter hvert, om man er villig til å gjøre en anstrengelse.
Kurset bygger på et spirituelt menneskesyn, slik det nedfeller seg i antroposofien, der tanken om reinkarnasjon står sentralt. Dette blir ikke særlig utdypet, men det ligger som en forutsetning for den videre forståelsen. Ifølge Steiner har alle mennesker en individuell vesenskjerne med evig karakter, hinsides hva vi kaller frisk eller normal, syk eller hemmet. Denne individualiteten i hvert menneske utvikler seg mellom de ulike jordeliv. Ideen om en menneskelig vesenskjerne av åndelig karakter finner vi hos de fleste pionerene i spesialpedagogikken. Selv om de skrev innenfor en akademisk tradisjon, lå et kristent menneskesyn i bunnen og skinte igjennom; alle er vi Guds barn. Som den franske legen og pioneren Eduard Seguin formulerte det: «He is one of us in mankind, but shut up in an imperfect envelope.» (Seguin 1846, se Edlund 2010, s. 55) Vi finner også en gjenklang av dette i en sekularisert form, i Menneskerettighetserklæringen av 1948 som i innledningen bruker formuleringen «menneskets iboende verdighet».
Møtet mellom denne åndelige vesenskjernen i oss, og det vi mottar gjennom arv og miljø, kan by på motstand for hver og en av oss, men hos noen blir utfordringene så store at det oppstår en inkarnasjonsforstyrrelse. Basert på et slikt utgangspunkt, gir Steiner sin særlige forståelse av funksjonshemning. Det handler i utgangspunktet ikke om funksjonsnedsettelse eller vansker, men om funksjonsvariasjoner langs en glidende skala. Ingen av oss er i utgangspunktet helt «normal», det vil si i perfekt balanse. Å ha god hukommelse er bra, men vi må også kunne «glemme», det vil si fordøye opplevelser og legge dem bak oss. Alle er vi altså litt funksjonshemmede; glemsomme eller fastlåste, trege eller urolige.
I innledningen til kurset formulerer Steiner det slik: «I en eller annen krok av ethvert menneske finnes det en abnormalitet.» (2024, s. 13, min oversettelse). På samme måte som vi alle har en individuell kjerne av åndelig karakter i oss, hinsides «frisk» eller «syk», har vi alle funksjonsvansker i mindre eller større grad. Med et slikt utgangspunkt introduserer Steiner et helhetlig og dynamisk diagnosebegrep med en differensiering i seks kategorier basert på et polaritetsprinsipp.
Utgangspunktet for diagnosene er tre basale funksjonsområder:
– Sensitivitet overfor omgivelsene
– Oppmerksomhet og hukommelse
– Bevegelse og aktivitet
Ut fra disse tre funksjonene beskriver han så de seks diagnosene polært ordnet i tre par, der ensidigheter vi alle har, er gått så langt at vi kan snakke om en funksjonsnedsettelse.
De tidstypiske eller også nyskapende betegnelsene som Steiner benytter, samt datidens forståelse som han tar utgangspunkt i, og det antroposofiske perspektivet han belyser ut fra, gjør det umulig å gi en rettferdig presentasjon av disse tilstandene innenfor rammen av denne artikkelen. Men de seks mest sentrale vanskene som kurset behandler er utviklingshemning, epilepsi og tvangstilstander, samt hypersensitivitet og ADHD-relaterte fenomener som oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitet.
Steiner er sjelden avgrensende og konstaterende i sine beskrivelser av barns vansker, men ofte mer antydende. Også hans forståelse av funksjonshemning som en funksjonsvariasjon, gjør at dette at kurset har relevans i dag, ikke bare som en faghistorisk originaltekst, men som et stadig aktuelt bidrag til en utvidet forståelse. Det avhenger av oss som lesere.
Som basis for all behandling utvikler Steiner det vi kan kalle en etikk der den menneskelige relasjonen er grunnleggende og avgjørende for all opplæring og behandling. Derved blir pedagogens egen utvikling selve nøkkelen, og i kurset beskrives flere meditative øvelser og innspill til selvoppdragelse. Sentralt står viljen og evnen til å vise interesse for det enkelte barnet. Det er en forutsetning for innlevelse, og derigjennom pedagogiske og terapeutiske behandlingen.
Til hver av de diagnostiske tilstandene anbefaler Steiner pedagogiske og terapeutiske behandlingsmetoder, og disse blir konkretisert gjennom presentasjonen av de 15 elevene eller pasientene han gjennomgår på kurset. Det dreier seg om waldorfpedagogiske metoder, antroposofisk medisin og dietter, samt kunstterapier som helseeurytmi, maling og språkforming.
Sjelelig pleie og sosialt fellesskap
Det heilpedagogiske kurset kan beskrives som tvers gjennom individuelt, relasjonelt og terapeutisk rettet, og det handlet om barn. Men hva med de antroposofiske tiltakene vi kjenner i dag, som er innrettet for voksne og som legger så stor vekt på fellesskap? Som allerede påpekt, var Rudolf Steiners utgangspunkt for all behandling relasjonen, det som ligger i det tyske ordet Beziehung. Det vil si den menneskelige forbindelsen som er en nødvendig forutsetning for både vennskap og fellesskap.
Så hvor var familien, gruppen, institusjonen eller levefellesskapet i Steiners heilpedagogikk? Til det er å si at den antroposofiske heilpedagogikken ble født inn i en tradisjon, der barnehjem og sykehuslignende institusjoner var svaret, det lå som selve forutsetningen. Kanskje var det nettopp denne institusjonsproblematikken – med sin fare for å radere ut individets egenart og behov – som fikk Steiner til å legge så stor vekt på den nære relasjonen? Det er ren spekulasjon, og bildet er heller ikke så entydig som jeg har gitt inntrykk av. For allerede før kurset hadde han lagt de unge pionerene noe på hjertet som fikk en avgjørende, fellesskapsdannende betydning for fremtiden.
Lauenstein
Til barnehjemmet ved Jena måtte man finne et navn, og man trengte en brosjyre. For enkelhets skyld foreslo de tre gründerne å overta både navnet og brosjyreteksten fra et tidligere prosjekt som hadde gått i vasken: Navnet var, fritt oversatt: Helbredelses- og oppdragelsesanstalt for epileptiske, hysteriske-epileptiske og epileptoide barn. Da protesterte Steiner og sa at man måtte ha et navn som fortalte hva som foregikk på stedet. Hans forslag var, oversatt: Helbredelses- og oppdragelsesinstitutt for barn som trenger sjelelig pleie. Deretter skal han ha tilføyd til: «Vi må jo velge et navn som ikke umiddelbart stempler barna» (Strohschein 1967, sitert etter Edlund 2010, s. 79). Steiners forslag til navnespørsmålet var usedvanlig og unikt for den tiden. Stemplingsproblematikk var den gangen ennå ikke satt på dagsorden, men fremfor alt var det og den behovsbeskrivende terminologien som virker avansert. Da han gjenfortalte episoden, føyde Strohschein til, at det da gikk langsomt opp for ham at sjelepleie var noe som hører med i enhver undervisning, og som et hvert menneske er i stand til å praktisere. «Det var altså ikke noe som skilte våre barn fra andre» (Strohschein 1967, referert etter Edlund 2010, s. 80).
Under begrepet sjelepleie kan vi forstå tiltak over et bredt spekter, fra omsorg og terapi til oppdragelse og undervisning, kultur og kunst, fellesskap og miljø. Det som skulle karakteriseres virksomhetene som etter hvert vokste frem, var ikke preget av behandlingshjem, de kan snarere beskrives som kulturinstitusjoner. Vi leser om undervisning og fortellerstund, musikk og teater, og fremfor alt praktfulle årstidsfeiringer. Mye av det som er blitt til årlige tradisjoner i steinerbarnehager og -skoler, ble skapt på disse heilpedagogiske hjemmene på 1920- og 30-tallet.
Tiden etter
Mens nasjonalsosialismen vokste fram i Tyskland og Hitlers maktovertakelse i 1933, oppsto forfølgelse av ikke bare jøder, men også mennesker med funksjonshemninger og antroposofer. Ita Wegman fulgte situasjonen nøye og advarte: Det ville snart bli nødvendig å ‘kappe fortøyningen’ til storsamfunnet og bygge seg opp innenfra; danne det hun kalte Kulturøyer.
Nazistenes forsøk på å knuse den antroposofiske bevegelsen fikk motsatt effekt, mange valgte å flykte, og gjennom denne diasporaen, – de mange asylsøkerne – ble den antroposofiske heilpedagogikken spredt ut over Europa: Camphill i Skottland er ett eksempel, Järna i Sverige et annet. Dette var mennesker som hadde gjort sine harde erfaringer; at det under særlige omstendigheter, kunne være eksistensielt avgjørende å snu samfunnet ryggen. Slik ble menneskeliv reddet og impulsen overlevde, den vokste og spredde seg. Om den antroposofiske heilpedagogikken og sosialterapien er det blitt sagt: De er gode på fellesskap, men ikke så gode på samfunn.
Da verden skulle bygges opp igjen på ruinene etter 2. verdenskrig, var det barna man måtte satse på, fremtiden tilhørte dem. Men de hadde også lidd skade. Da sto antroposofene der, de hadde overlevd fysisk og moralsk, og kunne tilby sine løsninger, ikke bare til traumatiserte barn i et sønderrevet Tyskland, men også andre land i Europa. Her kommer Norge inn i bildet med oppstarten av Helgeseter i 1954. Senere på 1960- og 70-tallet og med den neste opprørsgenerasjonen, fikk sosialterapien og landsbybevegelsen vind i seilene. Vidaråsen ble etablert i 1966. Kulturfellesskap kan være en samlende overskrift på den antroposofiske heilpedagogikken i denne fasen. At de antroposofiske virksomhetene overlevde nedleggelsene etter den såkalte HVPU-reformen i 1989, har sammenheng med dette.
Men hva nå, hvor går veien videre? Til alle som stiller seg dette spørsmålet, anbefaler jeg å ta opp igjen studiet av det heilpedagogiske kurset. Der finner vi kilden som vi trenger for å løse oppdraget vårt, og der spennes himmelen over alle hverdagene.
Litteratur
Frielingsdorf, V., Grimm, R., Kaldenberg, B. (red.) (2013). Geschichte der anthroposophischen Heilpädagogik und Sozialtherapie. Entwickelungslinien und Aufgabenfelder 1920 – 1980. Dornach: Verlag am Goetheanum.
Edlund, B. (2010). Kulturøyer Antroposofiske tiltak for mennesker med spesielle behov. 1924– 1990. Oslo: Antropos.
Steiner, R. (2024). Heilpädagogischer Kurs. Dornach: Rudolf Steiner Verlag.
Göschel, J. & Grimm, R. (red.) (2024). «… ein fortwährender lebendiger Zusammenhang». Beiträge zu Rudolf Steiners Heilpädagogischem Kurs. Dornach: Verlag am Goetheanum.
Bente Edlund er steinerpedagog og spesialpedagog, med mangeårig praksis fra arbeid med barn og unge med spesielle behov. Hun har doktorgrad i spesialpedagogikk fra Universitetet i Oslo, og hun underviser fortsatt ved Steinerhøyskolen i Oslo ved BA-programmet Antroposofisk Sosialpedagogikk som hun etablerte i 2011. Hennes bok Kulturøyer fra 2010 presenterte for første gang den historiske beretningen om utviklingen av de antroposofiske skolene, virksomhetene og Camphill-landsbyene i Norge, fra 1937 og til HVPU-reformens begynnelse i 1990.
Ny utgave og et kommentarbind
I forbindelse med 100-årsjubileet, er teksten i Rudolf Steiners Heilpädagogischer Kurs gjennomgått på nytt og publisert. 2024-utgaven har også et vedlegg med tilleggsopplysninger som er like omfattende som selve foredragsteksten.
Samtidig er det utgitt et kommentarbind på over 500 sider, der Bente Edlund har bidratt med to omfattende artikler: «Steiners Heilpädagogischer Kurs in seiner Zeit und heute» (side 21-49) og «Ein Gesetz, «… das ja in aller Pädagogik wirksam ist». Über die Beziehungsgestaltung in der Heilpädagogik» (side 65-91).
Artikkelen har tidligere stått i LandsByLiv 57