AV JOSEFIN WINTHER
I steinerskolen ønsker vi å lære barna å elske verden, og vi skal beskytte dem mot det fragmenterte globalsamfunnet som preger vår samtid. Verden er ubegripelig vakker og god, og barndommen skal få være menneskets fødsel inn i dette.
Med den samme iver og interesse som vi loser barna inn i en kjærlighetsfull sammenheng, skal vi som voksne veilede oss selv inn i en åndelig sammenheng. Denne veien krever arbeid og en vilje til å studere mennesket og erkjenne seg selv. I denne dimensjonen ligger selve oppgaven vår.
Når vi begynner å se innover i oss selv, forbi ego, følelser, temperament, livshistorier og andre drivkrefter og dynamikker, kommer vi til den dimensjonen i oss som er åndelig. Det åndelige i mennesket er verken ondt eller godt, lite eller stort, innenfor eller utenfor sammenhengen. Det er det som det er.
Mennesket er guddommelig og har sin plass i en guddommelig sammenheng. For mange kan økofilosofi og et rent klimaengasjement virke kjærkomment sekulært og håpefullt. Men å la seg forlede til å tro at dette alene kan reformere vår verden, uten blikk for vår egen åndelighet, vil gi et stort tap tross kortsiktige miljømessige seire. Vi kan ende opp med at barna betaler for «bærekraft» med sin «livskraft». Deri ligger selvbedraget.