AV LIV SKAPPEL GRAN
«Eventyret er en sann sjeleskatt. Hva de skjenker ånden, forblir bevart enn ut over døden, og vil i senere jordliv bringe frukter. De lar oss dunkelt ane det sanne, og fra anelsen skaper våre sjeler erkjennelse, som vi slik trenger til i livet.»
Disse ordene som Rudolf Steiner lar Joseph Kühne si i det 9. bilde i mysteriedramaet «Sjelens prøvelser», viser hvilken ærbødighet Steiner hadde overfor eventyrene. Han kommer ved flere anledninger med utsagn som kan sammenfattes slik: Eventyrene er ikke folkediktning, men har oppstått fra det gamle sjelelige klarsynet som speiler menneskehetens urbilder, og inneholder åndelige verdenshemmeligheter. Eventyrene kan også sees som en konkretisering av det oversanselige.
Hva er så et eventyr med ekte esoteriske bilder? Det er de eventyrene vi kaller under-eventyr. I disse eventyrene er både det magiske og det overnaturlige helt selvfølgelig til stede. De kan også kalles teosofi i bilder, og alle hendelsene er utenfor både sted og tid. Undereventyrene er svært, svært gamle. Tidlig på 1800-tallet begynte brødrene Grimm i Tyskland å samle inn restene av denne eventyrskatten. Nesten samtidig startet Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe å samle inn de norske folkeeventyrene. Til da hadde de levet på folkemunne og blitt overlevert fra generasjon til generasjon i flere tusen år.
Litteraturforskere som har fordypet seg i folkelivsskildringer og eventyr, har aldri klart å finne løsningen på gåten om hvordan eventyrene har oppstått. De har undret seg over at de finner de samme motivene i eventyr fra hele Europa. Ved å gå enda dypere inn i stoffet fant de røtter helt tilbake til India og Persia for mer enn 3000 år siden. En forklaring på dette kan ha sammenheng med den indoeuropeiske språkutviklingen.
Da den første norske folkelivsgranskeren, Moltke Moe, som var sønn av eventyr-samleren og presten Jørgen Moe, fordypet seg i dette, ble han meget overrasket. Han fant at svært mange av de norske folkeeventyrene hadde sammenfallende bilder med indiske eventyr fra en samling som heter Kathāsaritsāgara (på engelsk: Ocean of the Streams of Stories, eller på norsk: eventyrstrøm-havet). Denne mer enn 3000 år gamle samlingen inneholder over 600 eventyr.
I de eldste bevarte skriftene fra Babylon og Egypt finnes de samme eventyrmotivene. Æsops fabler fra 500 år f.Kr. har inspirert de mange dyrefabler som finnes på mange språk, også blant våre norske dyreeventyr. Det er underfundige historier med mye skjult visdom.
Undereventyrenes utbredelse kan spores i Homers beretninger, men også i gamle sagn og myter. Sagnene om Herkules, om Jason og Det gyldne skinn, eller Amormyten, er fulle av eventyrbilder. Heltekvadene fra den nordisk-germanske mytologi likeså. Eventyrene kan derfor regnes som et internasjonalt åndsprodukt. Mange som har forsket på dette materialet, mener at det har oppstått fra gamle riter og religiøse forestillinger.
Eventyrfortellinger fra Den gylne legende, Amormyten og Demetermyten kan knyttes til de gamle mysteriestedene. Der har de vært en del av forberedelsene til innvielser. Dette gjelder også i nordisk-germansk sammenheng. Heltekvadene om Sigurd Fåvnesbane og Svipdagsmyten er eksempler på dette.
Eventyrene må allikevel sees på som allemannseie. Det som karakteriserer under-eventyrene, er at de inneholder en allmenngyldig menneskeskildring. Den beskriver utviklingen fra det laveste til det høyeste nivå, ved hjelp av prøvelser og motgang. Det innebærer et møte med hjelpende vesener eller dyr, og det krever våkenhet og omtanke fra hovedpersonen.
Målet med disse eventyrene er en hjelp til å bli forenet med det høyeste i oss, symbolisert ved prinsessen. Hun kan sees som jomfru Sofia, eller vårt høyere jeg. Dette har tydeligvis opptatt menneskene fra tidenes morgen. Eventyrene har fungert som oppdragende belæring om hva som er godt og ondt, for det onde har også sin oppgave i eventyrene. Målet er allikevel alltid det gode.
I vår tid har vi forestillinger om at eventyr er for barn. Slik har det ikke vært opp gjennom historien. Eventyrene har noe å si til alle mennesker. Rosenkreuzerne regnes som dem som kristnet eventyrene. I middelalderen, hvor rosenkreuzerne måtte leve i det skjulte, lærte de opp unge menn til rapsoder. Disse har røtter tilbake til Grekenlands vandrende fortellere som var dem som med sang og harpeklang formidlet myter, sagn og eventyr. Rapsodene vandret fra landsby til landsby og stilte seg på torvet og fortalte. Folk flokket seg om dem, lærte seg eventyrene, og fortalte dem videre. Slik spredte eventyrene seg over hele Europa. Alle som fikk oppskriften, kunne fargelegge dem med det som passet inn i tiden, men de måtte strengt følge eventyrenes oppbygning.
Her i Norge fikk også eventyrene sin egen koloritt, slik at vi kunne kjenne oss igjen i det som ble fortalt. I undereventyrene finner vi en helt egen kristendom. Presten Jørgen Moe fant den svært særpreget, og han kunne ikke forstå den hverken utfra katolisismen eller Luthers lære. Den skriver seg fra rosenkreuzernes dype innsikt i det esoteriske. Det er dessuten ofte en underfundig humor i noen av eventyrene. Den kunne gå ut over både lensmann og prest.
I tillegg til det overnaturlige og magiske, er det som kjennetegner undereventyrene tallmagien. Tallene tre, syv og tolv har dype betydninger med mange lag. Tretallet går igjen i alle eventyr. Tallet syv, som skjuler seg i oppbyggingen av eventyret, er den universelle nøkkelen som viser sammenhengen med planetene og utviklingen av menneskeheten. Tolvtallet viser til Dyrekretsen.
Dyrene har også viktige roller i eventyrene. Da som talende hester og esler, eller budbringende fugler. Men også som farlige dyr som må overvinnes. Ofte er hjelpedyrene forheksede prinser som må frigjøres ved hjelp av jeg-kraftens sverd. Litt medlidenhet og næring til en gammel kall eller kjerring kan bringe fram nøkler eller trolldomsnøster som kan hjelpe til på veien mot målet.
Ifølge eventyrsamleren Jacob Grimm er de norske folkeeventyrene de beste. Selv om motivene har reist langt og forvandlet seg på veien, har de et egenartet preg og et tydelig kristent innslag.
Eventyrene er selvfølgelig også viktige for barn. Her er et sitat fra Moltke Moe som illustrerer dette: «Fortrolig og kjent fra våre første år, viser eventyret oss livet slik som barnet tror på det; et liv hvor det gode alltid blir lønnet, og det onde alltid straffet. Hvor klokskapen seirer over tankeløsheten, og dumheten gjør seg bred. Hvor alt hva vi virkelig vil, går i oppfyllelse, og hvor ingenting er for vidunderlig til at det jo kan hende – om det så er i morgen.»
For oss voksne kan eventyrene hjelpe til å utvikle ‘imaginasjonen’, som er den bevissthetstilstanden som tilhører den antroposofiske innvielsensveien. Her med Rudolf Steiners ord: «Det åndelige må konkretiseres i Mikaels tidsalder – det kan skje ved hjelp av eventyrene.»
EVENTYREKSEMPLER
Eksempler på norske undereventyr: Gullfuglen. Soria Moria slott. De tre kongsdøtrene i berget det blå. Følgesvennen. Gullslottet som hang i luften. Den grønne ridder. Kvitebjørn Kong Valemon. De tolv villender. Askeladden og de gode hjelperne. Kjæresten i skogen. Herreper. Jomfruen på glassberget. De syv folene. Askeladden som stjal sølvendene til trollet. Tro og utro. Per, Pål og Espen Askeladd. Lillekort. Østenfor sol og vestenfor måne. Og mange, mange flere.
Eksempler på rosenkreuzereventyr i brødrene Grimms samlinger: Jernhans. Snehvit. Askepott. Tornerose. Mor Holle. Livets vann. Fugl Griff. Krystallkulen. Den trofaste Johannes. De tolv brødre. Det lille eselet. Den hvite slangen. De syv ravner. Rumleskaft. Bidronningen. Snehvit og Rosenrød. Gåsepiken. De tre små mennene i skogen. Einebærbusken. Og mange, mange flere.
Artikkelen har stått i Mennesket 2024.