Ny biografi skildrer hans første 49 år
AV ARNE ØGAARD
«Menneskets handlinger må stilles inn i en større sammenheng slik at alt i hverdagen kan opphøyes til kunst.»
Mange av de som besøkte Järna i Sverige for noen tiår siden, var så heldige å få møte den kunnskapsrike og inspirerende Arne Klingborg. Ikke minst gjorde hans gode humør et varig inntrykk. Nå har den norskfødte billedkunstneren og skribenten Berit Frøseth skrevet hans biografi som omfatter første halvdel av Klingborgs liv. Boken gir samtidig et innblikk i utviklingen av svensk kunst og fremveksten av antroposofi både i Sverige og resten av Europa. Frøseth gir levende og presise beskrivelser av en lang rekke personer som på ulike måter var knyttet til Arne Klingborg.
Arne ble født i Stockholm i 1915. Men i de harde 20-åra, som var preget av inflasjon og arbeidsløshet, flyttet familien til Viggbyholm, litt nord for hovedstaden. Her fantes en reformskole som var inspirert av Summerhill-skolen i England, og hvor det var like mye kunst- og håndverksfag som teori. De praktisk-kunstneriske fagene ble ansett som viktige for elevenes personlige utvikling. Skolen lå i naturskjønne omgivelser, og lærerne var en samling av idealister og kulturpersonligheter. Noen pleiet kontakt med antroposofene, som på den tiden fikk holde sine sommerstevner på skolen, hvor også Marie Steiner kom på besøk.
Arne Klingborg fortalte at han snek seg inn på et møte hvor noen eiendommelige mennesker talte underlig og gjorde merkelige bevegelser. Kvinnene beveget seg i slør i ulike farger. Dette var hans første møte med eurytmi. Blant lærerne fant Arne mennesker som kunne veilede ham inn i antroposofien. Men skolen ble først og fremst et sted hvor han kunne utfolde sin kreativitet ved blant annet å lage kulisser til skuespill og pynt til maskerader. Hans mål var tidlig å bli billedkunstner. I stedet for å fortsette på gymnaset, begynt han som lærling hos kirkekunstneren Gunnar Torhamn.
I 1936 ble Arne tatt inn som elev på Kunstakademiet med Isaac Grünewald som lærer. Selv om de to var ganske ulike, hadde de også mye til felles, begge var blant annet opptatt av det å se aktivt. Det kan virke som om dette var en medfødt evne hos Arne Klingborg. I boken gjengis utdrag fra de mange brevene han etterlot seg, og mye av det han skriver er begeistrede skildringer av alt han så. Sammen med Grünewald fikk Arne også arbeide med kulisser til operaen.
På 1940-tallet var Arnes malerkunst påvirket av Cézanne, men etter hvert ble han kjent med Rudolf Steiners kunstsyn; hvor det gjelder å arbeide ut fra fargen. Arne var også inspirert av Goethes fargelære, og hvordan fargen oppstår gjennom et samspill mellom lys og mørke. Mye av boken handler nettopp om Arne Klingborgs kamp for å finne et eget uttrykk samtidig som han prøvde å ivareta impulsene fra Steiner og Goethe. Han var opptatt av at han ikke skulle male som de «antroposofiske» malerne i Europa.
I mange år levde Arne av sin kunst og fikk både stor anerkjennelse og kritikk. Hans siste utstillinger var på midten av 1950-tallet. Etter det kom en periode hvor han malte alterbilder i en rekke av Kristensamfunnets kirker. Dette viste seg å bli en svært krevende oppgave. For det første fantes det noen få anvisninger fra Rudolf Steiner, for det andre hadde de ulike prestene og menighetene ulike idéer og oppfatninger, og for det tredje ønsket Arne Klingborg å være kunstnerisk skapende i sitt arbeide.
Et lignende dilemma oppstod da han arbeider med scenebilder til Faust-oppsetningene i Goetheanum. Arne omtalte også billedkunsten i denne tidsepoken som et nullpunkt innen kunsthistorien, og at mye av samtidskunsten var havnet i dekadense. Han mente det måtte komme noe nytt og belivende inn. For alle som er interessert i billedkunst, er det mange bevisstgjørende refleksjoner i denne boken.
Etter Rudolf Steiners død i 1925 oppsto det en splittelse blant hans nærmeste tilhengere. Det var spørsmål om hvem som skulle ha de juridiske rettighetene til bøker og foredragsreferater, om utformingen av Det allmenne selskapetes vedtekter, og om man skulle arbeide utadrettet eller legge mest vekt på det indre arbeidet. I tillegg fantes det en rekke personlige motsetninger. Dette er selvsagt en svært forenklet fremstilling, men det oppsto alvorlige konflikter som spredde seg i flere av landsselskapene og som også kom til Norge og Sverige. I en slik situasjon var det mange som opplevde Arne Klingborg som en som kunne forene, en som kunne se det hele fra et større perspektiv. Å kjempe for ensidige synspunkter lå rett og slett ikke i hans natur, og han ble valgt til leder for det Antroposofiska Sällskapet i Sverige.
Biografien om Arne Klingborg følger ham frem til starten på Rudolf Steinerseminaret i Järna i 1964. Dette ble kanskje det viktigste prosjektet i Arnes liv. Gjennom boken er vi blitt kjent med en rekke av de personlighetene som kom til å prege dette seminaret, og det er å håpe at det også kommer en del to av biografien om Arne.
Biografien er på 500 sider og fylt med interessant kunnskap og inspirerende tanker. Det forekommer noen faktafeil, men boken er godt skrevet, og jeg har hygget meg med den gjennom en rekke kvelder.
ALTERTAVLER – utdrag fra «Ett liv i konsten»
BERIT FRØSETH
Steiner uttalte en gang at Kristus må søkes overalt i dag, også i maleriet. Rudolf Steiners kunstbegrep tar utgangspunkt i den kristne idéen om transformasjon og oppstandelse gjennom jegets skapende virksomhet. Det handler om å komme inn i en meditativ «flyt», en alkymi, som kan opphøye motiv og farger, inn i en åndelig dimensjon.
Like mye som innholdet i et bilde, løftet Steiner fram det vesensartede, det vil si bildets reelle utstråling og dynamiske innvirkning. En kunstens oppgave som ikke var helt enkel å forvalte.
Før nye altertavler ble malt i Kristensamfunnet, benyttet man en reproduksjon av Vicenzo Foppas maleri Il Redentore (Frelseren) fra 1476 som Steiner hadde oppdaget da han gikk gjennom museet Brera i Milano i 1910. Foppa hadde en egen malerskole i Milano og var virksom under en begrenset tidsperiode. Utover det vet man ganske lite om Foppas liv og gjerning. Elisabeth Vreede, som var sammen med Steiner i Milano, fortalte at han ble fullstendig «tatt» av bildet, på tross av at det ikke var så lett å oppdage. Han uttrykte spontant at nærmere Kristi sanne uttrykk kunne man ikke komme! Bildet formidler en stille og andaktsfull stemning og fremkaller følelsen av et Kristusmøte. Glorien har flere overganger som er vanskelig å fange, og Rudolf Steiner skal ha sagt at regnbuens farger i Frelseren ligger svært nær det virkelige inntrykket av Kristi aura. Steiner anså at den øvre delen av ansiktet hadde et greske drag over seg, mens munnen mer hadde «semittiske» trekk. Senere bestilte han et fotografi av maleriet i full størrelse som han benyttet da Kristensamfunnet ble grunnlagt i 1922. Under bildet stilte han en mindre reproduksjon av Mathias Grünewalds Korsfestelsen fra altertavlen i Karlsruhe. I andakten for barn foreslo Steiner at man skulle benytte en skisse av Leonardo da Vinci av Kristi ansikt, som han hadde gjort som forstadium til Nattverden. Steiners intensjon var dog at det med tiden skulle males alterbilder av samtidige kunstnere.
Steiner gjorde selv en Kristusframstillingen i tre, Menneskehetsrepresentanten, en skulptur der Kristusfiguren står sentralt mellom Lucifer og Ahriman og skaper en balanse mellom dem. Hendenes gester viser samtidig hvordan Kristus forvandler og forløser de to motstandsmaktene. Steiner ga også noen spesielle anvisninger til hvordan man skulle framstille Kristi ansikt som Arne Klingborg var svært opptatt av i sitt eget maleri: Kristus skulle ikke ha en moderne panne – men en panne som uttrykker undring. Øynene skulle ikke se på en utvendig måte, men leve seg inn i den andre og uttrykke medfølelse. Munnen skulle ikke framstilles som om den bare er ment for å spise, men for å uttale sannheter. Haken skulle være et uttrykk for den menneskelige samvittigheten.
Steiners Kristusframstilling er usentimental og ikke utpreget «vakker». Det sies at den første presten i Kristensamfunnet, Friedrich Rittelmeyer, syntes av Menneskehetsrepresentanten manglet godhet, og Steiner sa seg enig med ham i dette. Ifølge Steiner er det vanskelig å framstille øynenes sjelelige dybder i en skulptur. Han forsøkte derfor å kompensere dette gjennom hendenes gester i forhold til Lucifer og Ahriman.
Utdrag fra «Ett liv i konsten – Arne Klingborg & antroposofien», Lassbo Förlag (2022) av Berit Frøseth, side 371- 372. Til norsk ved Sissel Jenseth.
Artikkelen har stått i Mennesket 2022