AV CHRISTINE GRUWEZ
En bølge av dyp avmakt går gjennom verden. Den uttrykker at det utenkelige har skjedd. Vi står som lamslått. Hva vil det si å være en person i sin samtid? Hvordan forholde seg til dagens hendelser uten å benytte seg av et «teleskop», og i stedet se etter de levende forbindelsene?
Den 2. mars 2022 hadde ukeavisen Die Zeit følgende overskrift på forsiden: «Hvordan kan vi hjelpe»? For det oppleves som uutholdelig å kun være en tilskuer. Men hvordan kan vi hjelpe? Hjelper våpenleveranser? Hjelper sanksjoner? Hva betyr «å hjelpe»?
Selvfølgelig bør det gis hjelp. Vi opplever en imponerende solidaritet, men situasjonen hardner samtidig til. Det blir vanskeligere å finne en åpning som kan føre til en endring av situasjonen. Analyser og kommentarer blandes sammen. Man klamrer seg til én tolkning, før man igjen blir overveldet av kompleksiteten i det hele.
Umiddelbart under overskriften stod lederartikkelen i Die Zeit med tittelen: «Hvordan kan vi forsvare oss?» Her starter opplevelsen av maktesløshet. En følelse som tar bolig dypt inne i sjelen, og er en av de mest grunnleggende og dypeste erfaringene et menneske kan ha. Bare opplevelsen av kjærlighet har en lignende signatur. Slike erfaringer er så gjennomgripende at de fremstår som en total besettelse som ikke gir rom for noe annet. I følelsen av maktesløshet tar angst og håpløshet overhånd. Du blir fullstendig lammet, men kan ikke trekke deg tilbake, for i maktesløsheten finnes ikke noe bakenfor. Det har forsvunnet. Samtidig ser du heller ingen fremtid. Du er som låst.
– Hva bærer meg nå når ingenting annet bærer?
– Hvem bærer meg?
BEVISSTHETSSJELENS OKULAR
Christiaan Huygens (1629 – 1695) er en av de største vitenskapsmennene i moderne tidsalder. Han levde i en politisk svært turbulent tid med store omveltninger, der – som han skriver – «folk var forelsket i ideene sine», og de ønsket å hevde sin «eiendomsrett» til disse ideene. Ikke innholdet i idéen, men hvem som hadde tenkt dem, ble stadig viktigere. Tid og rom ble målt, kartene ble stadig mer presise, og grensene mellom ulike land og havområdet ble tegnet inn. Himmel og jord ble delt.
Huygens, som både var matematiker og oppfinner, oppdaget bl.a. Saturns ringer og månen Titan. Denne oppdagelsen gjorde han takket være sitt «okular» – et to-linse-system for forstørrelser i et teleskop.[1] Slik kunne han «trekke til seg» det han ellers ikke kunne ha sett. Samtidig ble det som han observerte skilt fra helheten, det ble trukket ut av sin sammenheng. Okularet hans rettet seg i grunnen mot øyet og ikke imot stjernehimmelen … Det fjernet forbindelsen med helheten. Okularet ble øyet (oculus). Slik kunne han ta det han betraktet ut av kontekst. Gjennom okularet klarte Huygens å få et bilde av Saturn nærmere enn det noen gang hadde vært, men i samme øyeblikk tapte han det menneskelige perspektivet både for stjernehimmelen og så vel for medmenneskene. Det som han så, så han isolert. Og de vitenskapelige resultatene han derved oppnådde, kunne han tilegne seg selv. De ble til hans «eiendom», signert av ham og fikk hans navn: «Huygens-okularet», slik det var vanlig på hans tid.
Et av kjennetegnene ved dagens bevissthet er den manglende evnen til å sette seg inn i «den andres» sted. Ikke bare «den andre» som medmenneske, men også alt det vi kaller «verden» og «natur». Alt det som i hver enkelt av oss oppleves som forskjellig fra oss selv. Denne situasjonen med den andre og annerledesheten kan nøye oppfattes og observeres, det kan tolkes i alle sine detaljer, men døren åpnes ikke. Vi blir stående «utenfor» selv om vi har tilgang til alle fakta.
Enhver situasjon oppstår ut fra en innbyrdes sammenheng, et kjede av hendelser og kjensgjerninger som allerede har skjedd. Derfor, til tross for sine forskjeller, har alle disse hendelser det til felles at det allerede har foregått. De kommer fra fortiden. Den sammenhengende, levende forbindelse de har til hverandre, er ikke lenger virksom.
På teatret og i operaen har borgerskapet hatt for vane å bruke kikkert når de ville se en skuespiller eller sanger på nært hold. I kikkerten får de vedkommende et øyeblikk for seg selv. Det kan sees som et sjarmerende karaktertrekk fra en viss tid, men ved nærmere ettersyn er det også et tydelig eksempel på hvordan vi har forskjøvet vår bevissthet i forhold til omverdenen. Svært ofte opplever vi hendelser på skjermen eller på scenen, uten at vi umiddelbart har mulighet til å gripe inn. Alt er avhengig av omstendighetene, og slik endres vår tenkning, våre følelser eller vårt viljesliv. Vi flytter det vi ser nærmere eller lenger unna – vi zoomer inn eller ut, eller legger til en forgrunn vi liker og angir noe annet som bakgrunn.
Det er først i krisetider, slik vi nå opplever, at dette åpenbares. Et eksempel kan være nyhetsdekningen. Her blir det ganske tydelig; enhver nyhetssak blir i det øyeblikk som den kommuniseres, til et løsrevet, forstørret bilde av en bestemt hendelse, atskilt fra en større sammenheng. Derved skapes et bevissthetsokular. Men fordi øyeblikket har falt ut av konteksten, kan vi forstørre det, og omvendt; fordi vi forstørrer det, mister det sin levende forbindelse til helheten. Vi blir dermed vår tids tilskuere. Vi blir stående utenfor tidens hendelser, vi inngår ikke i dem. Dette er et skritt i den nåværende bevissthetsutviklingen.
ER VI DØMT TIL Å VÆRE TILSKUERE?
Vi lengter alle etter nærhet til et annet menneske, men siden det viser seg ikke å være en selvfølge, prøver vi å bringe den andre nærmere. Og på nøyaktig samme måte som med et okular, søker vi å skille ut enkelte elementer fra virkeligheten og forstørre disse opp. På sosiale medier fra Tik-Tok til Instagram vil du finne et uendelig antall av slike «forstørrelser». Selv om de enkelte elementene er ekte i og for seg selv, er de allikevel atskilt fra en større helhet, ofte også atskilt fra sin levende sammenheng.
Å skille sant fra usant, ekte fra falskt – uansett hvor viktig det er – er ikke den eneste vanskeligheten. Enda vanskeligere er å skjelne mellom det som er innenfor og det som er utenfor. Og siden et øyeblikksbilde av et bestemt, forstørret utsnitt ofte virker beroligende og tilsvarer vårt umiddelbare behov for kontroll, rygger vi som regel tilbake for å se helheten som utsnittet er en del av.
DEN FØRSTE KJÆRLIGHETEN
Hvert menneske kommer til verden med et jeg-aktivt potensiale; evnen til den første kjærlighet. Denne kjærligheten er ren begynnelse, det betyr at den verken har objekt eller retning ennå. Den har heller ingen årsak. Den er umiddelbar: både i sitt vesen, sin kilde og i utøvelsen. Den første kjærligheten viser seg i oppmerksomhet som intensjon, som deretter utvikler seg videre og blir evnen til å elske. Hos det helt lille barnet viser dette seg som en ubetinget åpenhet for alt det møter. På denne måten skiller denne første kjærligheten seg fra alle fremtidige utøvelser av potensialet. Men det betyr ikke at det bare kan skje én gang. For begynnelsen er en ren igangsettelse – et potensiale satt i bevegelse, som bare kan og vil finne sin bestemmelse mens det er i bevegelse. Det er hver gang en ny begynnelse. Avhengig av hvordan oppmerksomheten utøves. Oppmerksomhet er hengivende kraft som utfolder seg uten å vite eller forvente noe på forhånd av hva denne hengivenheten vil møte.
Ingen har fremstilt eller levd ut denne evnen til ren oppmerksomhet så innsiktsfullt som Simone Weil. Som et tegn på sin absolutte menneskelighet har hun aldri gitt opp å søke å komme på sporet av den opprinnelige kilden til enhver menneskelig skaperkraft.
I «Schwerkraft und Gnade» (Tyngdekraft og nåde) skriver hun: «Den skapende evnen i mennesket springer ut av dets høyeste oppmerksomhet, og den høyeste oppmerksomhet vil alltid være av religiøs art. Mengden av skapende genialitet som en viss tidsalder kan produsere, er i høyeste grad proporsjonal med graden og intensiteten av oppmerksomhet, det vil si mengden av autentisk religiøsitet som en viss tidsalder fremviser.» Og hun fortsetter: «Den fullstendig rensede og rene oppmerksomhet er bønn.»[2]
Den italienske filosofen Giorgio Agamben skriver følgende i Was heisst: Zeitgenosse? (Hva betyr det å være samtidig?): «Å være samtidig er å ikke la seg blende av tidens flomlys, men også å være i stand til å gripe de skyggefulle sidene av tilværelsen. […] Den som kan betrakte sin tids mørke som en sak som har noe med en selv å gjøre, som taler til en og kommer til en på en helt spesiell måte, som vender sitt ansikt, hele sin oppmerksomhet hen imot mørkets sammenslutning som dukker opp i ens egen tid, vil være en samtidig».[3]
I dette skriftet, skrevet i løpet av Agambens studieår ved universitetet i Venezia, oppfordrer han oss til å stå ansikt til ansikt med mørket, å vende ansiktet vårt helt imot mørket, samtidig som lyset som brytes og spres i mørket, og som ikke må forlates. Bare ved å rette oppmerksomheten mot mørket, vil lyset få sjanse til en ny begynnelse. En ny begynnelse betyr å kunne samle seg og gjenvinne kontakten med sin kilde, sitt opphav, og – som om det var første gang; å skape seg på nytt.
Det Agamben presenterer er et radikalt ståsted, som kan gjenfinnes hos Rudolf Steiner på en helt annen måte, som et perspektivskifte fra fakta til symptom, fra det skapte til det som er i sin spede begynnelse.
«Vi vet fra tidligere forelesninger som jeg har holdt om lignende temaer, at i et åndelig perspektiv må det som vi til vanlig kaller historie, sees på en annen måte i en symptomatologi. Det betyr ut fra det synspunktet jeg henviser til her, at det man til vanlig får servert som historieundervisning, det som er nedtegnet og formidles i historiefaget i skolen, skal man ikke betrakte som om det egentlig vesentlige i menneskehetens utvikling. Man skal bare se på det som symptomer, som til en viss grad finner sted på overflaten, og som man må se gjennom for å avsløre i de dypere lagene av det som skjer, som kan avsløre hva som faktisk foregår i menneskehetens utvikling.
Mens historiefaget generelt ser på de såkalte historiske hendelsene som absolutte, må det som kalles historiske hendelser her bare forstås som noe som ganske enkelt avslører en dypere underliggende, sann virkelighet, og hvis man ser riktig på den, avsløres den sanne virkelighet.»[4]
Det Rudolf Steiner omtaler som historiske hendelser – der hver av hendelsene har falt ut av sin kontekst – kan transformeres gjennom et endret perspektiv, slik at menneskehetens sanne utvikling kan komme til syne. Det handler om å vende blikkets retning i den forstand at hvert blikk på det som er i sin spede begynnelse, samtidig er en ny begynnelse. Det som er i sin vorden, kan i ifølge sitt vesens natur ikke forstørres eller utvides, ut av sin sammenheng. Enhver utvidelse ville fordreie og forvrenge tilblivelsen, ja, bringe den til stillstand. Med blikket festet på det som er i ferd med å bli til, kan man ikke isolere eller skille seg fra det.
DEN ANDRE KJÆRLIGHETEN
Å oppdage tendensen til å ville isolere seg, er det første steget på veien fra å være tilskuer til å bli samtidig. Den første kjærligheten jeg ble født med, åpner muligheten for å gjenkjenne dette fullt ut. Det er erkjennelsen av ondskap. For essensen av ondskap er isolasjon, separasjon fra den levende sammenhengen. Ondskapen er der fortsatt, slik den fremstår som kjensgjerning og mulighet. Overfor dette våkner jeg opp. Jeg kan stadig observere det der ute, men det som nå åpner seg for meg, er erkjennelsen av at jeg selv bærer i meg mulighet for enhver form for ondskap. Her snakker Rudolf Steiner om «tilbøyelighet» og om «innvielse i ondskapens mysterium». Det finnes ikke en forbrytelse i verden som ethvert menneske i den femte post-atlantiske tidsalder ikke har en tilbøyelighet til i sin underbevissthet. Hvorvidt denne tilbøyeligheten til ondskap i det ene eller andre tilfellet fører til en ond handling, avhenger helt av andre omstendigheter enn selve tilbøyeligheten.[5]
Hvordan kan jeg gjenkjenne denne tendensen i meg? Er jeg i stand til det? For å gjenkjenne ondskap som en «tendens» i meg selv, er ikke det samme som å se virkningene av ondskap utenfor meg selv. Det er et møte, et møte som bare kan finne sted i meg selv. Jeg er den eneste personen som kan få det til å skje. Og for at møtet skal finne sted, trenger jeg et rom, et indre rom som bare jeg kan skape. Det er et rom hvor jeg kan lytte og hvor resonans kan oppstå. Samtidig er dette rommet det sted i meg hvor avmakten tok sitt grep, hvor jeg ikke klarte å komme videre. Men idet jeg vender blikkets retning, åpner rommet seg igjen. Det uutholdelige forblir uutholdelig, og jeg orker fortsatt ikke. Men jeg kan holde meg våken, være til stede, om så bare for et kort øyeblikk.
I det øyeblikket jeg gjenkjenner det onde i meg, opplever jeg samtidig vår tids nød. Jeg blir innviet i tidsbegivenhetenes vesen, og dette vesenet bærer ondskapens signatur. Nå står jeg ansikt til ansikt med tidens hendelser. Uten et okular imellom oss. Det akutte og kroniske behovet jeg følte som tilskuer, er ikke lenger bare mitt eget, men tidens behov. Ikke bare er jeg kommet til denne erkjennelsen, men den finner sted i meg. Det er sant, autentisk.
Opplevelsen av å være maktesløs, der jeg ikke kan eller kunne bære meg selv, har gjort at jeg klarer å ta innover meg og bære noe annet enn meg selv. Isolasjonen og tilbaketrukketheten oppheves for et øyeblikk. Jeg blir en medbærer, en støttespiller. Jeg er et vitne til min tid, og andre støtter meg.
Den andre kjærligheten begynner her: «Die Lieb’ ist frey gegeben, Und keine Trennung mehr.» (Kjærligheten er frigitt. Det finnes ingen adskillelse mer.) Novalis
Artikkelen stod i Das Goetheanum nr. 11 – 2022. Das Goetheanum: https://dasgoetheanum.com. Engelsk versjon: https://dasgoetheanum.com/en/
Christine Gruwez (1942) er født i Belgia. Hun har studert filosofi, klassisk filologi, samt Iran-studier og steinerpedagogikk. Til norsk ved Sissel Jenseth.
Artikkelen har stått i Mennesket 2022.
[1] Okular er den delen av et optisk avbildningssystem som gjør det mulig å umiddelbart betrakte det mellombildet som frembringes av objektivet, for eksempel i et mikroskop eller en kikkert. Okularet blir plassert nær opp til øyet og fungerer da som en lupe. Som oftest er det sammensatt av en feltlinse og en øyelinse, begge plankonkave. snl.no
[2] S. Weil, Schwerkraft und Gnade, Matthes & Seitz, Berlin 2021, 127-129.
[3] Giorgio Agamben, Qu’est-ce que le contemporain? Rivage Poches, Petite Bibliotheque 2008.
[4] Rudolf Steiner, Das Heraufkommen des Bewusstseins-impulses, 18. okt 1918, Dornach, GA 185.
[5] Rudolf Steiner, Geschichtliche symptomatologie, 26 okt, 1918, GA 185.