Betraktninger om bakgrunnen for kirofonetikk
AV REINHART GATZSCHE
Mennesket er et talende, et skapende vesen. De legemsdannende kreftene brukes ikke helt opp til en spesialisert kroppsutforming som hos dyrene, men et overskudd av formkrefter forblir ubrukt. Mennesket har en uavsluttet, ikke ferdig, uspesialisert gestalt. Dermed oppstår muligheten til skapende å forme seg selv i sin biografi.
Med vilje til språk
Dette overskuddet kommer også til uttrykk i språkets gave. Barn fødes med viljen til språk, med en iboende språkdannende kraft. Denne viljen er liksom et frø og vekkes til live med morsmålet, som er en gave fra de sosiale omgivelsene. Åpenheten og en dyp evne til å lytte forvandles til en ny ferdighet: Evnen til å tale. Uendelig kompliserte og eksakte bevegelser er nødvendige for å frembringe språklydene. Disse bevegelsene er ikke synlige i det ytre og må «læres» ubevisst, som et ekko på det som gjennom hørselen trenger inn i den ennå myke og mottakelige barneorganismen. Strupen, tungen, gommen lærer seg å skape språklydene gjennom lytting.
Morsmålet er essensielt for sosialiseringen. Møtet mellom Du og Jeg bæres av språk, av det å lytte og det å tale. Men lyttingen er begynnelsen. Hvordan ser denne begynnelsen ut? Hva er utviklingen av øret?
Det hemmelighetsfulle øret
Den embryologiske utviklingen av øret er svært komplisert. Den begynner veldig tidlig i det samme området (ektoderm) som er utgangspunktet for dannelsen av luftveiene og spiseorganene (de organene som åpner seg mot verden for å opprettholde livet). Det skapes en vannfylt boble som vandrer sakte innover i embryoets voksende hode. Til slutt danner det det indre øret med en spiral og halvsirkelformede kanaler dypt inne i klippe-beinet, menneskets hardeste bein. De såkalte hørselsbeinene hammer, ambolt og stigbøyle oppstår fra en del av kjeven. Veien går fra utsiden til innsiden, fra livsoppholdende drift til ro, fra liv til stivnet mekanikk.
Øret er det mest mekaniserte sanseverktøyet vi har. Ørets utvikling avsluttes allerede etter 4,5 måneder, i midten av svangerskapet, og det er da ferdig i både form og størrelse, og vokser ikke videre.
Hørselssans og balansesans
Slik kan det ses: Impulsen til ørets utvikling kommer fra utsiden. Øret utvikler seg fra utsiden til innsiden. Det forvandles til et mekanisk apparat, dypt inne i det hardeste beinet. Dette bildet blir enda tydeligere når vi ser at klippe-beinet, som opprinnelig er fylt med levende benmarg (som de fleste knokler), på et visst tidspunkt i embryoets utvikling blir «overbefolket» av celler som spiser opp den blodskapende beinmargen. Slik oppstår luftfylte, døde hulrom som kan klinge. Livets kilde blir ødelagt, livet må gi plass. Et frirom skapes for å kunne oppleve lyd.
Hørselssans og balansesans forenes i øret. Begge disse innerste organene svømmer i samme væske, i samme hudboble. Balansesansen er knyttet til alle kroppens muskler gjennom nerver og styrer dermed vår ustabile tilværelse i rommet. Hørselen formidler den tidsmessige sekvensen av lyder.
Ser vi på lytting ut fra den sjelelige opplevelsen, så fornemmer vi: Dyp lytting krever at vi åpner et indre rom der de egne følelsene og ønskene tier, der det som lyttes til, får leve og utvikle seg. Det kreves dyp tillit til helhjertet lytting.
Akkurat som et metall må tas opp av jorden, rengjøres i ild og frigjøres fra kontakten med jorden for å kunne klinge, så må organet som kan formidle lyd, tas ut av området som er rettet mot livets selvoppholdelse. Vi blir forløst for å kunne lytte til klangen.
Dr. Alfred Tomatis
Evnen til å høre har blitt konsentrert til øret i løpet av utviklingen. Opprinnelig var denne evnen fordelt over hele huden. Vi «lytter» med hele kroppen i begynnelsen av vår fysiske utvikling i livmorens vann.
Dette kunne den franske legen Dr. Alfred Tomatis (1920 – 2001) konstatere i sin terapeutiske praksis. Det viste seg tydelig da han forsøkte å hjelpe en 4-årig jente som unnvek all kontakt. Hun reagerte ikke på tiltale og snakket ikke. En dag la han merke til at det var en reaksjon da han snakket engelsk med en som var på besøk. Han formodet da at moren hadde snakket engelsk under svangerskapet (veldig uvanlig i Frankrike!). Det ble først fornektet av de forbausede foreldrene, men så kom det fram at moren hadde jobbet på et foretak der det bare ble snakket engelsk i de 3 første månedene av svangerskapet, altså før øret var kommet så langt i sin utvikling at det kunne «høre». Der fant Dr. Tomatis en port inn til barnets sjel og kunne hjelpe henne på veien inn i livet med sin spesielle terapi som tar utgangspunkt i lytte-evnen.
Dr. Tomatis, som var en nysgjerrig vitenskapsmann og nøye iakttakende, tok denne opplevelsen som utgangspunkt for sin videre forskning. Erfaringene førte ham til dybdestudier av ørets utvikling og oppgaver i forbindelse med egen legemlighet samt kommunikasjon med omverdenen. F.eks. kan vi peke på hans konstatering av uventede ‘bivirkninger’ som ble en følge av treningen på lytteevnen.
Lytteoppdragelse
Dr. Tomatis skriver: «Den delen av det indre øret som kalles «balanseorgan» eller «vestibularapparat», har kontroll over hver muskel i kroppen. Hver muskel står i forbindelse med balanseorganets nerve gjennom ryggmargen. Denne igjen forener seg med hørselorganets nerve. Derfor sitter vår «kroppsfornemmelse» i øret: fordeling av spenninger i kroppen, krampe eller sløvhet, muskeltonus, holdning, motorikk og finmotorikk reguleres ved hjelp av øret som kontrollorgan.»
«Ved en ‘lytteoppdragelse’ påvirkes balanseorganet; noen ganger øyeblikkelig, men alltid etter kort tid. Spesielt er dette naturligvis synlig hos barn, da de ennå ikke har faste vaner. Slik kan f.eks. en dyslektiker, som til å begynne med sitter i den for dyslektikers typiske bøyde holdningen, allerede i de første ukene, synlig for hele familien, rette seg opp …»
«Jeg vil gjøre oppmerksom på relasjonen mellom øret, stemmen og språket. Ved en forandring, nemlig utvidelsen av lytteevnen, endres automatisk stemmen i tilsvarende grad. Men den forandrede stemmen krever en forandret håndtering av munnen, tungen, åndedrettet, holdningen osv. Dette er mulig fordi kontrollorganet for stemmens klang forenes med kontrollorganet for all muskelaktivitet i øret.»
Terapeutiske muligheter
Med dette som utgangspunkt har vi en mulighet til å forstå kirofonetikkens (fra gresk ≈ hånden klinger) terapeutiske muligheter.
Til å begynne med ble kirofonetikken utviklet for å forsterke både språklydenes iakttakelse og viljen til å herme. Ved hver lyd vi uttaler må vi forandre og modifisere utåndingens rolige luftstrøm. Det skapes hinder som overvinnes på ulike sett, det skapes en arkitektur som kan klinge, det skapes trange passasjer så luften strømmer fortere og suser, – alt i en flygende hast. For det kreves en viljeaktivitet!
Lydenes luft-strømnings-former strykes i en lett massasjestrykning på huden, fortrinnsvis på ryggen. Formene som brukes for strykningen, finner vi gjennom å oppdage metamorfosen mellom taleorganene og hele menneskets legeme. Slik sanses lydene ikke bare med øret, men med hele kroppen, med følesansen, varmesansen, bevegelses-sansen, balansesansen … Dette gir en forsterket fornemmelse av de ulike språklydenes kvalitet og egenart. Et ønske om å svare på denne opplevelsen vekkes. Viljen til selv å tale styrkes.
Se illustrasjonene øverst som viser hvilken form hendene stryker når M (til venstre) eller L (til høyre) skal skapes.
Kirofonetikkens opphavsmann
Dr. Alfred Baur (1925 – 2008), kirofonetikkens opphavsmann, arbeidet som logoped i en praksis sammen med sin kone som var antroposofisk lege. Han utviklet sine grunnleggende tanker og ferdigheter om kirofonetikken gjennom et konkret møte med en gutt som ikke ville tale, men som kunne høre. Om dette tilfellet skriver Baur: «Mens barnet med tilsynelatende passivitet gir seg hen til det som skjer, opplever det egentlig behandlingen med stor indre oppmerksomhet. Å tale er ingen helt klar og våken foreteelse. Det som kommer frem i bevisstheten når man taler, er det tankemessige innholdet. Selve det å tale foregår drømmende, og drømmende lærer barnet å tale. Ved behandlingen svinner den ytre verden bort for en tid. Strøkene gjentas rytmisk og hensetter barnet i en slags våken drømmetilstand som språkprosessen behøver for å kunne trenge inn i sjelen.»
Gutten elsket behandlingen, og han begynte etter en tid å bable og senere å tale. Siden kunne Dr. Baur hjelpe atskillige barn som av ulike årsaker ikke fant veien til språk. Men han oppdaget som Dr. Tomatis ‘uventede bivirkninger’. Ikke alle barn kan komme frem til å tale av ulike grunner. «Allikevel er ikke behandlingen nytteløs, for språket er så omfattende at en umiddelbar kontakt med det, kan frambringe andre resultater. … Men nettopp hos de mest hemmede barna, hos dem man på forhånd har ment at de aldri vil komme til å tale, har kirofonetikken vist seg å gi resultater på andre måter, slik at disse barn har kunnet få hjelp til å fullbyrde et skritt på sin utviklingsvei som menneske.»
«Områder der kirofonetikken nå benyttes, har utvidet seg ettersom antall studenter på utdannelseskurs har økt, og flere spørsmål har kommet fra studentenes yrkesvirksomhet. Slik har det som opprinnelig var en språkstimulerende terapi, vokst seg inn på den medisinske legekunstens område. Vi har erfart at også her kan kirofonetikken være til hjelp. I samarbeid med en lege kan den gi et verdifullt supplement til den medisinske terapien. Den brukes på samme måte som helseeurytmien, særlig der hvor denne vanskelig lar seg utføre.»
Lydene som brukes i en konkret terapeutisk kontekst, velges på den ene siden ut fra lydenes fenomenologi, på den andre siden ut fra den medisinske, medisinsk-pedagogiske eller logopediske diagnosen.
Hvordan oppstod menneskespråket?
Gjennom Dr. Tomatis’ forskning kan vi forstå at hele kroppen har en lytteevne som kan vekkes. Men for ham var det ikke aktuelt å bruke lydene i språket som terapi, han benyttet musikk, mest Mozart. Hvordan kan vi komme nærmere forståelsen av språklydenes terapeutiske virkning, som var Dr. Baurs anliggende?
Hvordan oppstod menneskespråket? Det er et spørsmål som lenge har beskjeftiget menneskeheten. Rudolf Steiner ga et svar ut fra sin åndsforskning: Språk var til å begynne med en kommunikasjon med gester, gester som avbildet naturopplevelser og som hermet livsstrømmene i naturen. Gestene ble brukt til kommunikasjon mennesker imellom.
Å ‘oversette’ disse gestene til hørbare lyder var en bragd av fremstående kvinner som sang/talte til en skare lyttende mennesker. De lyttende menneskene falt derved i en slags transe og svarte etter hvert med sine egne stemmer. Konsonantene ble formet ut fra iakttakelsen av den ytre naturens livsprosesser. De hadde sterk virkning og kunne fremkalle samme opplevelse som selve naturopplevelsen. Vokalene uttrykte sjelens svar, sjelens inderlighet. Disse naturmektige lydene ble i løpet av kulturutviklingen mer og mer tatt i tjeneste som tankebærende kommunikasjons-tegn og mistet sin iboende kraft.
Slik kan vi se at eurytmien knytter an til språk-lyd-gestene, de liksom befrir språklydene fra sitt fangenskap i intellektuell kommunikasjon. Kirofonetikken formidler språklydene – og dermed de i naturen virkende livskreftene – til hele menneskelegemet.
Her begynner veien og arbeidet med å gi språklydene tilbake sin opprinnelige verdighet.
Helende krefter
Disse antydningene viser hvordan også språklydene har del i den utviklingen menneskeheten må gå for at friheten skal bli mulig. Språket må først miste sin kraft, slik at det ikke kan være et redskap for frihetsberøvende viljes-manipulasjon mennesker imellom.
Med antroposofiens hjelp kan vi i frihet finne en ny vei og oppdage språklydenes iboende helende krefter. Rudolf Steiner karakteriserte denne veien fra tap til nyvinning i følgende dikt som skal avslutte denne skisserte tankegang:
Stjerner talte en gang til mennesker,
deres taushet ble verdensskjebne.
Å fornemme deres taushet
kan være jordmenneskets smerte.
Men i den tause stillhet modner
hva mennesker taler til stjerner.
Å fornemme deres tale
kan bli åndsmenneskets kraft.
Reinhart Gatzsche er ansvarlig for kirofonetikkutdanningen i Skandinavia og var tidligere gartner på Alm Østre.