AV BERIT FRØSETH
Innledning og kommentar over en ny biografi om Caspar David Friedrich av Florian Illies, som viser de åndelige dimensjonene i malerens verk.
5. september 2024 er det 250 år siden Caspar David Friedrich ble født i Greifswald i det som den gang var svenske Pommern. Friedrich regnes som en av romantikkens mest kjente landskapsmalere, og han er feiret med flere utstillinger i år.
Innenfor kunsthistorien forbindes Friedrich ofte med det sublime. Han var en særegen kunstner som overfor naturens uendelighet ofte skildrer menneskets eksistensielle utsatthet. Filosofen Immanuel Kant (1724 – 1804) beskriver det sublime som et grenseområde til det skjønne. Mens antikkens skjønnhet handler om å skape en harmonisk enhet mellom det ytre og indre som et uttrykk for en evig lovmessighet – som står utenfor motsetningen mellom vakkert og stygt –, har den sublime skjønnhetsopplevelsen en annen dynamikk. Opplevelsen fremkaller eksistensiell frykt og angst, den ryster deg og bevirker at de faste referanserammene dine begynner å gynge: Du styrter ned i et tilintetgjørende kaos, en avgrunn og en tilstand som setter mennesket i forbindelse med uendeligheten, den fysiske dødens realitet. Men midt i denne rystende opplevelsen oppstår en mulighet til å komme i kontakt med noe som er større enn deg selv. En transformasjon kan skje i mennesket, hvor angsten går over i «glede som stammer fra smerten». Jeget og ens høyere tenkeevne virker som en reddende instans som gjenoppretter den indre balansen og bringer personen i sikkerhet. Kant beskriver det som en dramatisk forvandlingsprosess, hvor det finnes en begynnelse og i beste fall en lykkelig slutt. Dermed oppstår grunnlaget for en estetikk som fremstiller ulike grensetilstander, og som på mange vis er blitt til en «kult» innen samtidskunsten.
Med romantikken kom et skjønnhetsbegrep som står i dialog med usikkerhet og død. Rudolf Steiner ga selv et eksempel på dette i Menneskehetsrepresentanten, den store treskulpturen der han helt konkret synliggjør dialogen med motstandskreftene. Med denne skulpturen har han vist hvordan det vakre – skjønnheten – oppstår gjennom forvandlingen av det jordiske mørket, til det som Steiner kalte ‘das Liebliche’, det kjærlighetsfulle. Skjønnhet født gjennom kjærlighet. Det er ikke en kunst som svever i en rosenrød sfære over det jordiske. Den fortaper seg heller ikke i et kaos av mørke og traumer. Steiners estetikk er ikke bare en «korsets estetikk», men også en «oppstandelsesestetikk». Kunsten skulle seire over mørket, lyset skulle skinne igjennom og være nærværende, – som en realitet.
To hundre år etter Kant og hundre år etter Rudolf Steiner bidro den franske filosofen Jean-Francois Lyotard (1924 – 1998) til tanker om det sublimes forhold til den tragiske hendelsen. Lyotard hevder at kunstens sublime uttrykk ikke handler om en prosess i tid, med en begynnelse og en skjebnesvanger slutt, som hos Kant, slik det også utspiller seg innenfor den klassiske tragedien. For Lyotard er den sublime opplevelsen uttrykk for selve øyeblikket når katastrofen inntreffer. Det er oppløsningen, eller dødens formløse objekt, ikke-tid, som kunstneren vil gjøre nærværende: «Kunstens evige fremstilling av en tilfrosset død!» Noe som egentlig er hinsides det som går å uttrykke. Lyotard snakker om fortvilelsen hos samtidskunstneren, om lengselen etter å fremstille det som ikke kan fremstilles. Caspar David Friedrich malte steiner, fjell og skoger; skyer, vann og båter. Samtidig er det en kunst som tar oss langt utover naturalismens og de konkrete objektenes trygge horisont. Kanskje er det nettopp følelsen av tidløshet, tilstedeværelse og lengsel etter det som ikke lar seg fremstille, det uutsigelige, som gir denne sterke gjenklangen i Caspar David Friedrichs univers?
En ny biografi om Caspar David Friedrich av Florian Illies: Zauber der Stille, Caspar David Friedrichs Reise durch die Zeiten, ble i 2023 utgitt på forlaget Fischer. Følgende tekst er hentet fra en anmeldelse av biografien, skrevet av Rüdiger Sünner:
Friedrich døde i Dresden i 1840, og boken forteller ikke bare om hans liv, men også om malerienes reise gjennom tiårene etter Friedrichs død, inkludert dramatiske branner og tyverier som bildene ble utsatt for. Den fremhever nazistenes utnyttelse av Friedrichs malerier, noe som bidrar til å gi historien flere bisarre uttrykk. Men fremfor alt er boken en stor kjærlighetserklæring til denne helt spesielle kunstneren innenfor romantikken.
Florian Illies tar også opp den åndelige dimensjonen i Friedrichs verk, malerens særskilte søken etter Gud. Om dette har kunstteoretikeren Laszlo F. Földenyi uttrykt at man ikke kan slå fast om maleren har fremstilt sin «skuen av Gud eller skuen av Guds feil». Dette kan man diskutere, men Friedrich var i alle fall ingen kristen kunstmaler i vanlig forstand, noe som førte til en voldsom kritikk fra representanter for en mer tradisjonell religiøsitet, og han ble anklaget for å være panteist (på samme måte som Goethe, Schiller og Spinoza). Friedrich malte ikke kirker som innviede praktbygninger, men ruiner som var gjenerobret av naturen. Maleriet «Kloster i eikeskogen» skildrer dette like dystert som om det var inngangen til en underverden som sluker mennesket. På samme måte ser «Munken ved havet», et maleri skapt på samme tid, ikke inn i en himmel fylt med Guds lys, men han står overfor en uendelighet som samtidig har skremmende trekk. En bitteliten person med svart munkehette blir nesten tilintetgjort av et enormt og tidvis mørkt tegnet rom over seg, som til å begynne med verken gir trøst eller tillit.
I denne sammenhengen passer Samuel Becketts overraskende nedtegning, der han skriver at han i teaterstykke «Waiting for Godot» var inspirert av Caspar David Friedrich. Det samme sees i dagboknotatene hans: «Friedrich. Vakker forkjærlighet for to små, slitne menn i landskapet. […] den eneste akseptable form for romantikk: Alt i moll.»
Friedrich var ikke et naivt troende menneske, han var altfor selvstendig til å forholde seg til den foreskrevne kirkelære. Han kjente livets mørke sider gjennom sine egne tallrike og smertefulle livserfaringer. Blant annet det tidlige tapet av moren, og broren som druknet da Friedrich forsøkte å redde ham opp av det iskalde vannet, men også hans mange depresjoner, og til og med et selvmordsforsøk. Likevel skuet alltid Friedrich det guddommelige i naturen, «i skyer og steiner», som han forente seg med igjen og igjen «for å være det jeg er».
Han tok ofte imot gjester i atelieret sitt, bortsett fra når han malte luften og skyene, da sa han til sin hustru at han ikke måtte forstyrres, fordi «å male himmelen er som en gudstjeneste».
Illies refleksjoner over luftelementet i Friedrichs bilder vil nok regnes blant de vakreste og mest inspirerende passasjene i boken. Med utgangspunkt i Friedrich Schleiermachers geniale bemerkning om at «religion er anelse og smaken av det uendelige», kan man kanskje si at Friedrich maler det uendelige med så mye hengivenhet, ømhet og differensiert finesse at det nærmest er hovedaktøren i flere av bildene hans; noe uhåndgripelig, transcendentalt, som unnslipper alle begreper, og for maleren er noe flytende, fordi det guddommelige nekter å la seg gripe altfor raskt. Dette passer også med Friedrichs avvisende holdning til Goethe, som ba ham om illustrasjoner til et atlas om skyer. Friedrich følte seg for god for dette. For ham var himmelen, ifølge Illies, «et magisk, hellig sted, som ikke skulle degraderes til et naturvitenskapelig undervisningsmateriale, slik embetsmannen ønsket, fordi han så høyt verdsatte orden blant steiner og stjerner».
Her ligger muligens også en helt spesiell aktualitet hos maleren. Han visste kanskje allerede den gang hva vi i dag smertelig kan oppleve gjennom klimaet og den økologiske krisen; hvor truet og utsatt jordens skjøre ytre er, i det hele tatt naturens sårbarhet, som han i sine bilder lærer oss å se med nye øyne. Kanskje blir man mer bevisst begrep som bærekraft, mindfulness og «Slow down», når man betrakter Friedrichs arbeid. I følge Illies kan bildene være vestlige meditasjonsøvelser for utbrente sjeler som hungrer etter det fjerne Østens spiritualitet: «Å la tankene komme og gå på samme måte som skyene. Ingen kan lære oss dette bedre enn Caspar David Friedrich. Han viser oss hva skyer kan være: Himmelens gaver!»
Men er en slik tilnærming nok i møte med dagens mange og brutale katastrofer? Slik kan skeptikeren spørre, for hvem skjønnhet, magi, finfølelse og poesi i kunsten ikke gir et tilfredsstillende svar på tidens presserende problemer. Også overfor denne innvendingen, som alltid rettes mot romantikken, finner Illies et svar i en vidunderlig setning av filosofen Ernst Bloch, forfatter av Prinzip Hoffnung: «At det fortsatt finnes en som kan male et bilde, og en som kan se det, viser at alt ikke er tapt.»
Artikkelen har tidligere stått i det svenske Forum Antroposofi 1-2024. Til norsk ved Sissel Jenseth.
Berit Frøseth er en norsk billedkunstner og forfatter som er bosatt i Järna i Sverige.
Artikkelen har stått i Mennesket 2024.